Den siste tiden har jeg lest mange debattinnlegg om sammenslåinga av Finnmark og Troms. Det skrives i skarpe ordelag om arbeidsplasser, det nye fylkets hovedstad og hva det nye fylket skal hete. Noen forsøker seg på en forsonende linje og søker kompromiss, men det er ytterpunktene i debatten som er mest omtalt. Øyvind Hilmarsen, for eksempel, er i sitt leserinnlegg 3. november redd for at Tromsø skal bli slaktet hva gjelder fylkeskommunale lederoppgaver og hovedstadsfunksjon. Det er en bekymring jeg ikke deler. Derimot er jeg bekymret for Finnmark, og spesielt Øst-Finnmark og Vadsø dersom vi ikke får på plass mekanismer som legger en demper på «den internasjonale megatrenden «Tromsøsuget»».

Historisk dimensjon

Min mening i disse spørsmålene er kjent for de fleste, og har sitt utgangspunkt i fylkestinget i Finnmark sine vedtak. Jeg skal ikke si så mye mer om det, men jeg skal belyse en historisk dimensjon som jeg mener det er verdt å ta med seg inn i forhandlingene mellom fylkene som starter denne uka. Til slutt vil jeg berøre den ovennevnte bekymringa som jeg stadig blir påminnet om når jeg snakker med folk i Finnmark.

I 1964 ble folketallet i Tromsø kommune nær doblet som følge av sammenslåingen med tre omkringliggende kommuner. Det var selvsagt en viktig milepæl for Tromsø, men det var ikke før i 1968 utviklinga virkelig skjøt fart. Dette var nemlig året hvor Stortinget vedtok opprettelsen av Universitetet i Tromsø, nærmest som et distriktspolitisk eksperiment – kanskje det mest vellykkede i norsk historie. Fra UiTs historie kan man lese:

Det manglet ikke advarende røster mot å etablere et universitet i Nord-Norge. Det ble spådd så svak søking av forskere og studenter at det hverken ville holde et faglig forsvarlig nivå eller oppnå en forsvarlig størrelse. Når Stortinget trosset motstanden, var det for å skape større geografisk likhet og rettferdighet mellom Nord-Norge og resten av landet. Målet var å gi nordnorsk ungdom bedre utdanningsmuligheter og sikre rekruttering av fagfolk til landsdelen.

Djerv og uredd

UiT ble opprettet som følge av en djerv og uredd politisk beslutning på tross av advarslene. Beslutninga ble tatt i erkjennelsen av at man ikke får til en utvikling av hele landet dersom man klumper alt sammen i hovedstaden eller et knippe av storbyer i sør. Hva om vi hadde denne tankegangen i bakhodet når vi nå skal stake ut kursen for utviklinga av det nye fylket lengst nord? Hva om politikerne i det som er, og alltid vil være tyngdepunktet i det nye fylket, blir med på noen djerve beslutninger for å sikre utvikling i hele det nye fylket?

Mer vesentlig for Vadsø

Tromsø vil være motoren i det nye fylket uavhengig av politisk og administrativ organisering av den nye fylkeskommunen – der er jeg ikke i tvil. Men vi trenger flere tyngdepunkt. Vadsø er i dag et av flere tyngdepunkt i Finnmark. I kraft av sitt kompetansemiljø knyttet til offentlige arbeidsplasser og sitt kreative og kompetansesterke næringsliv, representerer Vadsø et viktig tyngdepunkt i øst. En styrking av Vadsø vil styrke utviklinga i denne delen av det nye fylket, på samme måte som hele landet dro nytte av at UiT ga en eksplosiv utvikling i Tromsø og Nord-Norge.

Vadsø har ikke like mange offentlige arbeidsplasser per innbygger som Tromsø, men arbeidsplassene som fylkeskommunen representerer er forholdsmessig mye viktigere for Vadsø enn de er for Tromsø. La oss si at det i snitt er tre personer tilknyttet hver ansatt i sentraladministrasjonen i Vadsø. Det utgjør nesten 10 prosent av innbyggerne i Vadsø by.

Ser langt framover

Uavhengig av om den nye fylkeshovedstaden blir i Vadsø eller Tromsø, eller om man kommer fram til en delt løsning, så er det viktig å få på plass noen mekanismer som sikrer de arbeidsplassene Finnmark fylkeskommune har i Vadsø i dag. En ting er hva man blir enig om basert på dagens situasjon og for de neste fem årene, men hvordan vil status være om 20-30 år? Man ser i andre offentlige virksomheter, som Statens Vegvesen, Mattilsynet og Innovasjon Norge, at de store stedene tiltrekker seg arbeidsplasser på bekostning av de små. Stillinger som lyses ut med valgfritt arbeidssted havner ofte i de største byene.

Dette er min største bekymring i forbindelse med fylkessammenslåinga og den er mye mer reell enn Hilmarsens bekymring om at vi skal legge Tromsø på slaktebenken. Vi må forhindre en slik utvikling og vi må i fellesskap etablere mekanismer som sikrer dagens arbeidsplasser i Vadsø, og som sikrer at Vadsø og Finnmark får sin rettmessige del av arbeidsplassene tilknyttet eventuelle nye oppgaver overført til fylkeskommunen.

Det mangler ikke på advarende røster mot å legge fylkeshovedstaden i det nye fylket til Vadsø, men er vi politikere djerve og uredde nok til å ta denne beslutninga?

Ragnhild Vassvik, fylkesordfører i Finnmark