En kveld skjedde det som hender veldig mange her i Norges vinterland, man faller på isen, slår seg gul og blå og brekker noe. Det i seg selv er ikke så bemerkelsesverdig, men jeg tror at prosedyren med å komme seg til sykehus er ganske uvanlig, når man bor i Kautokeino og Finnmark. Her kommer en beskrivelse av det, så kan dere dømme selv.

Jeg ringer torsdagsmorgen til legen i Kautokeino og forklarer at jeg har falt og slått armen kvelden før, at den verker noe helt sinnsykt og at den er ubevegelig. Jeg får time på legevakta to timer senere og får min leieboer til å kjøre meg dit. Der finner legen ut at det er best å sende meg på røntgen til Alta i tilfelle brudd. Hun ordner det formelle og jeg blir bedt om å gå i resepsjonen og få de til å rekvirere en drosje til meg. De skal ordne saken og ber meg vente ved døren til drosjen kommer.

Jeg venter.

Og venter.

Etter en halv time kommer sykepleieren til meg og sier at vi ikke har drosjetilbud i Kautokeino lenger og at vi må bruke drosje fra Alta. Men den er for øyeblikket på tur til Avžži og at det kan ta tjue minutter før den kommer. Ikke drosje i Kauto? Hva skjedde med dem? Vel, greit nok. Jeg ber dem si til drosjen at den kan hente meg hjemme. Jeg ringer min leieboer igjen og ber henne hente meg og drar hjem og kaster i meg etpar knekkebrød imens. Påsmurt med én arm. Etter tjue minutter ringer sykepleieren og sier at det vil ta halvannen time før drosjen er hos meg. Jeg banner og regner fort ut at hvis jeg må til Hammerfest, vil jeg ikke være tilbake før sein kveld med den farta. Heldigvis sto noen kompiser akkurat på tur til å kjøre til Alta og jeg hopper med dem. Halv ett kjører vi.

Omtrent to timer senere melder jeg meg på Helsesenteret i Alta og blir bedt om å sitte ned og vente. Radiografen kommer rimelig raskt og henter meg og tar bilder av armen fra forskjellige vinkler. Så forsvinner han inn på bakrommet. Jeg går etter og spør om den er brukket. Han sier at bildene blir sendt elektronisk til Hammerfest og at jeg må vente på svar fra legen der. Jeg setter meg å vente igjen.

Og venter.

Og venter.

Ingenting skjer.

Etter tre kvarter ringer jeg til helsesenteret i Kauto, men de har ikke ringetid så ingen svarer telefonen. Så ringer jeg legevakta der. De ber meg vente på telefon fra Kautolegen som skal bli underrettet av Hammerfest sykehus om armen er brukket eller ikke.

Så jeg venter litt til. En halv time faktisk, før jeg ringer til legevakta igjen i Kauto og spør. De sier legen min er opptatt med en akuttpasient og ringer meg så snart hun kan. Ok, da kan jeg like godt gå og finne noe å spise.

Både resepsjonen og kantina stengte på Alta helsesenter så jeg tar peiling på Parksenteret, med venstrearmen plassert i jakkelomma. På veien dit ringer Kautolegen og sier at de har fått beskjed fra Hammerfest om at det er brudd i armen og at jeg må dit for å gipses. Jeg banner igjen. De rekvirerer en ny drosje til meg og ber meg vente på Parksentret til den kommer.

Jeg går til bakeriutsalget og kjøper meg etpar skoleboller og ei flaske vann, noe annet rekker jeg vel ikke. Jeg setter meg i hallen og spiser skolebollene og strever med å åpne vannflaska med ei hand. Klemmer den mellom knærne og vrir til. Nei, den bare snurrer rundt mellom knærne mine. Jeg klemmer hardere til og vrir opp korken så spruten står i taket omtrent.

Jeg spiser og venter.

Og venter.

Og venter, og føler meg helt utilpass og idiot der jeg sitter med en brukket arm og smiler til kjentfolk som går forbi mens armen verker noe helt for jævlig. Paracet virker så avgjort ikke på den slags skader. Etter en halv time ringer jeg til legevakta i Kauto og sier at drosjen ikke har dukka opp. De bestiller en ny drosje, men akkurat da kommer den de først bestilte. Så drar vi omsider til Hammerfest. To timer og ti minutter tar det, sier drosjesjåføren, hvis været er godt og Sennalandet åpent.

Etter to timer og ti minutter er vi utafor sykehuset i Hammerfest og jeg går inn hovedinngangen og tar peiling på resepsjonen for å høre hvor jeg skal hen. Resepsjonen er stengt og ingen er å se. Jeg går i kiosken og spør hvor man kan henvende seg, men de har ikke peiling. Heldigvis kommer drosjesjåføren meg til unnsetning, sier han skulle ha kjørt meg til akuttmottaket heller og geleider meg inn rette døra.

Ny resepsjon og ingen å se. Nå begynner jeg å bli utålmodig. Jeg titter inn ei dør og ser ei hvitkledd dame og ber om hjelp. Hun sier hun egentlig ikke skal hjelpe meg, men kan komme snart. Jeg drister meg på do en snartur og setter meg ned på venterommet og venter. Etter ti minutter kommer en annen sykepleier og spør om jeg får hjelp. Hun lover å gi beskjed til legen at jeg er der. Etter ei stund kommer legen, og jeg har mistet oversikten over hvor lenge jeg har ventet. Klokka er halv åtte på kvelden og jeg er sulten, tørst og trøtt. Han vil ha nye bilder av armen og handleddet før de gipser og vi rekker akkurat radiografen før han går av vakt. De tar bilder og jeg blir bedt om å vente igjen.

Klokka på veggen er litt over åtte da legen kommer ut og sier at vi trenger ikke gipse, at bruddet er lite og stabilt og det går bra om jeg holder armen i ro noen uker. Jeg sukker lettet, takker for meg og drar for å finne noe mat i kiosken og drosjesjåføren som har ventet på meg. Kiosken var akkurat stengt klokka åtte. Han opplyser om at det bare er rekvirert drosje til Alta og at jeg trenger en videre rekvisisjon til Kauto hvis jeg vil hjem. Nå banner jeg ikke, føler bare avmakt. Tilbake til resepsjonen på akutten. En mannlig sykepleier skriver ut rekvisisjon til Kauto til protest fra de andre som mener de kan kun sende meg til Alta. Jeg tror han så tordenskyen over hodet mitt. Eller kanskje tåren i øyekroken.

Vi drar fra sykehuset. Drosjesjåføren som er en veldig snill og forståelsesfull mann, stopper på Circle K i byen og lar meg kjøpe en hamburger før vi kjører til Kauto. Halv ett på natta sjangler jeg ut av drosja og siger opp trappa til leiligheten min. Tolv timer og 60 mil tok det altså, for å få konstatert at jeg ikke trenger gips. Nå var ikke mitt sykdomstilfelle så ekstremt, og jeg fikk sikkert det beste de kunne tilby, men ærlig talt: hvor ellers i landet tar det tolv timer til og fra et sykehus for å (ikke) få gipset en arm? Og hva om armen hadde vært helt av? Og når Sennalandet er stengt pga uvær? Heldigvis er jeg ellers et forholdsvis ungt, friskt og oppegående menneske. Tenker med skrekk på hvordan et gammelt menneske som min mor, uten peiling på hvordan man bruker en mobiltelefon, ville taklet dette, uten mat og drikke. Dårlig, sannsynligvis, svært dårlig. Ja takk til sykehus i både Alta og Hammerfest! Eller hva sier dere?

Skrevet av Marie

Innlegget ble først publisert på bloggen Maries Mikrokosmos.

Altaposten har bedt om og fått tillatelse til å trykke innlegget her.