Det var litt fint, å se nyhetsinnsalget fra møtet med Helseminister Bent Høie på Stortinget i går. Vi ser jo ganske avslappet ut - både i vårt første møte og etter at vi hadde gjennomført en god meningsutveksling om det vi postkortkvinnene mener ligger til grunn for en uhildet konsekvensutredning. De fleste av oss har sett folk komme ut fra et forhandlingsrom. Ofte er det slik at folk kommer ut med stramme i ansikter og tilkneppet munn.

Jeg tenker at vi oppnår ingenting ved å bruke en krevende tone. For er det ikke slik at hvis ungene våre kommer og krever nye sko så sier vi "Nei, ikke nå", men hvis poden forklarer at han trenger noen kroner til nye sko - fordi hælen mangler, det er hull i tåa, eller sålen er løs - så finner vi sammen ut behovet er til stede og poden får det han har behov for. I møte med Høie og de andre politikerene var målet å formidle Altafolkets stemme. De stemmene som fortalte om hva som er sårbart og hva som mangler. Så, tenker jeg at lysbildene jeg hadde laget, fortellingene vi formidlet nådde den enkelte politikers øyne og ører - og da vil de tenke på det, om enn ubevist. Jobben videre er å fortsette å formidle Folkets stemme. Alt annet er prøvd før - uten å lykkes.

Helsedebatten i Alta og Finnmark har pågått i mange tiår. I 1995 var det ordfører Eva Nielsen fra Arbeiderpartiet, Alta, som hadde utfordringen på sitt bord. I 2005 var Hilde Søraa en av de som møtte direktør Engum i sykehusdebatten - og argumenterte om at Alta var et vekstsenter. 2015 pågikk samme debatt, nye politikere - gammelt tema.

Ingen må tro at det som politikere har snakket om i flere tiår blir endret i løpet av en samtale politikere fra ulike partier hadde med Ingrid, Sylvi og meg. Jobben med å få et klarsignal om en konsekvensutredning er bare så vidt begynt - vi må fremlegge vårt syn så ofte vi får mulighet til det. På en saklig og ryddig måte. Det fikk vi gjort i går - både med Høyre sine helsepolitikere, Marianne Haukland og ikke minst Bent Høie.

Det er derfor fint at Venstre, med noen få ord den 10. oktober 2017, gir oss mulighet til å få saken om konsekvensutredning belyst på nytt.

Ingalill Olsen og Runar Sjåstad var også vennlige og imøtekommende. De har sitt mandat fra Finnmark Arbeiderparti. Men de lyttet og kom med tanker som gjør at vi har noe å jobbe med videre.

Bengt Rune Strifeldt og Bård Hoksrud fra FRP var de siste vi møtte. FRP er klar på hva de mener om sykehusstrukturen i Vest-Finnmark. Det er noe som jeg mener er viktig - de er jo - tross alt et regjeringsparti.

Per Olaf Lundteigen og Geir A. Iversen støtter en utredning, men vil ikke ta noe fra Hammerfest. Det er jo helt greit - for det vil jo ikke vi heller.

Hvis vi noen gang skal få mulighet til å treffe Helseministeren eller andre politikere igjen kan vi ikke møte dem med et krav og en konfronterende holdning - løsningen finnes ikke der. Vi må møte våre politikere med utstrakt hånd og smil om munnen. Vi må jobbe for å finne ut hva vi faktisk er enige om - for på den måten bygger vi et fundament av tillit. Det er slik at politikere er vanlige mennesker - politikere på Stortinget skal få en følelse av at det er helsesystemene vi mener er viktig å endre - og ikke dem som mennesker.

Skal vi ha noen som helst mulighet til å nå målet om en konsekvensutredning må vi opptre slik at politikere, våre folkevalgte, skal ha lyst til å treffe oss – neste gang vi inviterer til en samtale.

Av Irene Ojala