– Er det rart man blir rasende?

– Denne historien kan ikke forbigås i stillhet.

Illustrasjonsfoto  Foto: Janerik Henriksson / Scan-Foto / NTB scanpix

Meninger

Denne historien fra virkeligheten vil jeg ikke skal forbigås i stillhet. I dette tilfellet dreier den seg om min eldste slektning, men den kunne like gjerne handlet om en annen syk, eldre person i fylket vårt.

Hun havnet på sykehus, etter å ha blitt svært syk, og lå der i nesten to uker. Så ble hun skrevet ut, til et korttidsopphold på sykehjemmet i sin hjemkommune. Hennes helsetilstand er slik at hun nesten ikke klarer å gå. Armene er så svake at de nesten ikke holder til mer enn en liten runde ut av rommet med rullatoren. Da må hun legge seg.

Hun har dårlig hjerte, føler seg elendig, er svært tungpustet og sier at legen ikke har lyttet på hjertet etter at hun kom til sykehjemmet. Hun har fått beskjed av legen tirsdag kveld om at hun ikke kan være på sykehjemmet og at hun må hjem der hun har huset sitt.

Siden hun ikke har sjanse til å komme seg opp på loftet, dit senga er, skal hun få en seng, som skal settes opp i stua hjemme. I stua er det ganske fullt. Blant annet må noen møbler settes bort for at senga skal få plass.

Hun er veldig fortvilet og skjønner ikke hvordan hun skal klare seg alene. Hun er redd for at det samme skal skje med henne, som sist, mens hun er alene. Hun har ikke lyst til å måtte dra bort fra sykehjemmet. Hun føler stor trygghet der hun er.

Men hun har forstått at økonomien i kommunen ikke tillater at sånne som henne (min påstand) skal fylle opp sengeplass på sykehjemmet.

I kveld var hun svært nedfor. Syk, gammel, ensom, fortvilet og lei seg. Er det dette som er virkeligheten for dem som ikke har noen til å slåss for seg? Ja..

Min slektning har fått frist til fredag med å komme seg ut. (Min påstand; man kan sikkert si det på en finere måte). Hun har ikke yttertøy der hun er. Noen har vært hjemme hos henne og hentet noen vintersko, som hun skal ha på når hun må ut (21.07.).

Det er dette som er realiteten når det gjelder verdighetsgarantien for eldre og syke mennesker i vårt rike land, der vi kan øse ut til hele verden – uten å kontrollere, til herskere som tyner sine undersåtter, til folk i Asia, for at de skal begynne å lese norsk litteratur. Dette er noen av sakene Stortinget har råd til, men effektiv hjelp til syke og gamle landsmenn….. er for krevende.

Er det rart at man blir rasende? Denne artikkelen sendes til lokalavisene, en del politiske ledere i Norge, samt noen andre personer, som kan få noe å reflektere over i sommerferien.

Erna Fjelldahl