Tiden, til tankene, å vite, i tiden, bekkens fløytelyder, vinden, talte, samtalte, spiller, viddene, tidene, steinene, lavet på småsteinene, reinlavet, åpnet seg, rørte på seg, livnet til, og selv om jeg ikke kunne språket, fortalte de, hvisket til meg, snakket, skapte en joik.

Samisk kultur og levesett er og har vært nært knyttet til tilstedeværelse i naturen og tradisjonell bruk av naturgodene. Derfor er denne bruken, i næring og levesett, viktig både for samisk materiell kultur og for samekulturen mer allment. Kan kulturen ikke utøves i de områdene som forfedrene har utnyttet, vil den etterhvert gå tapt. (NOU 1997:4 Naturgrunnlaget for samisk kultur, side 84-85.)

Reindriften er sentral for bevaringen av samisk kultur, og kan ikke isoleres fra naturen og bruken av denne. Reindriftsretten har et selvstendig rettsgrunnlag og setter begrensninger for hvilke inngrep som kan foretas i samiske reinbeiteområder.

Stortingsmelding nr. 32 (2016-2017) - ”Reindrift: lang tradisjon – unike muligheter” fra Landbruksdepartementet er i en slik sammenheng deprimerende lesning.

Det problematisk med populistisk politikk er ofte at argumentene ikke lar seg forene. Så også denne gang. På den ene siden legger meldingen til grunn reinkjøttets unike utgangspunkt og mange fortrinn: «Reinkjøttet er smaken av vidda fordi dyrene beiter i naturen, følger årstidsvariasjonene og preges av omgivelsene. Reinkjøttet er også smaken av samisk kultur, forankret i århundrelange tradisjoner og en livsform som er tilpasset dyrenes behov».

På den andre siden er meldingens omtale av forhold knyttet til arealforvaltning i reindriftsområdene ikke egnet til å gi trygghet for at reindriften slik vi kjenner den vil bevares. Den økologiske bærekraften ønskes prioriteres foran kulturell og økonomisk bærekraft. Dersom dette gjennomføres uten at det samtidig gis et arealvern, vil reintallene bare bli lavere og lavere ettersom arealet skrumper inn. Til slutt er der intet.

Det er i dag et stort press på arealene som i dag nyttes til reindrift. Presset kommer fra alle kanter i form av hyttebygging, veier, skog- og landbruk samt menneskelig ferdsel. I tillegg kommer my vindkraftutbygging og overgang til enorme kraftlinjer. Også endrede klimatiske forhold og naturlige beite- og driftsendringer medfører store endringer for reindriftsnæringen.

I Sametingets Stortingsmelding om reindrift (2016), uttaler Sametinget at Reindrifta er en viktig og langsiktig sysselsetter og verdiskaper i det samiske samfunnet. Reindrifta som næring og livsform er unik både i nasjonal og internasjonal sammenheng. Reindrifta bidrar daglig til å bevare samisk språk og kultur, og til å holde i hevd, videreutvikle og videreføre tradisjonell kunnskap.

Stortingsmeldingen fra Landbruksdepartementet har imidlertid et i det vesentlige økonomisk fokus på en «reinkjøttbransje» og hvordan det kan produseres mest mulig reinkjøtt på en effektiv måte. Den ønskede «reinkjøttproduksjonen» er ikke satt systematisk inn i en helhetlig kontekst, i hvert fall ikke hva gjelder reell kulturell bærekraft (bevaring av den samiske kultur).

Når reindriftsnæringen er ansett viktig for bevaringen av samisk kultur er det ikke fordi den produserer kjøtt, men fordi reindriftsutøverne og deres familier og drenger anses grunnleggende for vedlikehold og bevaring av det samiske språk samt at de forvalter en kunnskap, ikke minst om naturen, som er unik.

Departementet varsler bla. innføring av elektronisk individmerking av rein, bla. med den begrunnelse at dette skal styrke reinkjøttets posisjon som sunn og trygg mat? Hva dette vil gjøre med den kulturelle siden er nå en ting, men at økt bruk av teknologi også er kostnadsdrivende er knapt nevnt. Og hva kan en slik individmerking eventuelt gjøre med fra før svært sensitive reinsdyr?

Meldingen er neppe annet enn det man kan forvente fra en FrP-statsråd. Ved forrige Stortingsmelding om Bærekraftig reindrift (nr. 28 (1990-1991), gikk FrP i korte trekk i mot flertallet i komitebehandlingen og ga uttrykk for at reindrift ikke kunne gjøre krav på spesialbehandling og at reinkjøtt kunne produseres på et jorde, såkalt farming.

I Finnmark har reinen alltid vandret mellom innlandet og kysten, det gjelder både dagens tamreinflokker og villreinen, i tidligere tider. Dette er reinsdyrets natur.

Vandringene er i hovedsak både klimatisk og økologisk betinget. Dyrene vandrer også innenfor vinter- og sommerlandet, ved at de forflytter seg mellom ulike arealenheter som hver for seg representerer det beste eller eneste alternativet i korte årstidsavsnitt (reindriftens åtte årstider). Arealenhetene ligger spredt og naturlig avgrenset, og alt beitelandet nærmest å betrakte som et lappeteppe av arealenheter som egner seg til ulike årstidsavsnitt.

I meldingen beskrives da også reinens naturlige forflytting mellom ulike årstidsbeiter som «selve bærebjelken for en optimal økologisk og økonomisk matproduksjon» i vårt arktiske og subarktiske økosystem. Samtidig fremheves det imidlertid at det, fordi reindriften er arealavhengig, kan oppstå interessemotsetninger på grunn av samfunnets behov for (reindriftens) arealer til annen virksomhet.

I forbindelse med arealforvaltningen legger Landbruksdepartementet i meldingen til grunn, at reindriftens vern mot annen bruk av deres beitearealer i utgangspunktet er sterkt. Det oppgis imidlertid at det ved tiltak må foretas en avveining av ulike hensyn, og ”i en del tilfeller vil det være slik at reindriftens interesser må vike».

Dersom Norge skal ivareta sine internasjonale forpliktelser og sikre naturgrunnlaget for den samiske kulturen må imidlertid også reindriftens interesser i noen tilfeller vinne. Dette er imidlertid ikke fremhevet noe sted i meldingen. Uten en reindrift med tilgang på de ulike årtidsbeitene, vil det samiske språk bli mindre livskraftig, og et viktig grunnlag for den samiske kultur blir borte.

Det forhold at det i forbindelse med meldingen er gjennomført en prosess med konsultasjoner er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig ivaretakelse av statens forpliktelser overfor samene som urfolk. I denne saken fremtrer Sametinget på flere områder overkjørt.

Grunnloven § 108, FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 27 og ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk setter rettslige skranker for inngrep. Det finnes med andre ord en tålegrense for inngrep i naturgrunnlaget for den samiske kultur. Reindriftsnæringen kan dermed ikke isoleres til «kjøttproduksjon», isolert fra det kulturelle aspektet.

Den unike kunnskap reindriftsutøverne besitter og forvalter virker oversett i mange relasjoner i den siste Stortingsmeldingen. På enkelte områder fremtrer forslagene i meldingen som umyndiggjøring. Den manglende frihet myndighetene legger opp til innen reindriftsnæringen står i sterk kontrast til de faktiske betingelsene reindriften utøves innenfor, for eksempel vær og vind, reinens natur, klima osv. På slike områder blir tradisjonskunnskap og erfaring helt sentralt.

Det blir videre komisk når det i meldingens kapittel om den familiebaserte reindriften  foreslås en økt satsing på turisme, herunder at man tar med turister til lavvo for bespisning etc. Det tar nærmest helt av i de ulike forslag til økt turisme, før meldingsskribentene kommer i hug at mattilsynets regelverk kan være utfordrende ved tillaging og servering av mat til turister under opphold utendørs, i lavvo, osv.

Det vil aldri være mulig å bevare det unike og samtidig gi grunnlag for masseturisme. Det er jo den unike samiske kulturen som er verdt å oppleve og som gir grunnlag for betalingsvilje. Hvis masseturismen gjør inntog, forvitres det unike. Atskillige urfolk har blitt redusert til utstillingsfigurer langs masseturistveiene rundt om i verden. De fleste er rimelig fattige både på penger og kultur. Kapitalismens ansikt har ikke så mye mangfold.

Til tross for noen spredte innslag om det unike ved den samiske kultur eller reindrifta som egenart, samt en nærmest rørende omsorg for reinsdyrets slaktevekt, er det vår frykt at den mest unike muligheten det siktes mot i den foreliggende stortingsmeldingen om reindrift, er en snarlig slutt på den nomadiske reindriften.

Og når alt er forbi

høres ingenting lenger

ingenting

og det høres

Sitat ved begynnelse og slutt, fra «Beaivi, Ahcazan»/

«Solen, min far», av Nils-Aslak Valkeapää.

Nils M. Utsi

Advokat og reineier

Reindriftsrett spesialfag

Gunn Kathrine Stangvik

Advokat

Internasjonale menneskerettigheter

spesialfag