Debatten om trålkvoter er bare er en del av fiskeripolitikken som går helt tilbake til 50-tallet. Jeg har vært fisker hele livet og mener det ikke bare er dagens regjering som skal svi for at det kan gå mot fortsatt leveringsplikt for trålerne.

Når fiskeriminister Per Sandberg løfter litt på lokket av denne surdeigen, som har vært til diskusjon nær sagt fra fødselen av, så hagler det med skjellsord og råtne torskehoder som svar på tiltale, og etter bare ett år som fiskeriminister, blir Sandberg skjelt ut. Han slår fast at det blir holdt folkemøter som aldri før, men at det neppe er mange fiskere på disse møtene og langt fra trålfiskere, for det er dem han mener det går ut over hvis leveringsplikten blir innført igjen.

At Arbeiderpartiet har 40 prosent oppslutning i Finnmark er en gåte for meg. Det er uhørt for folk som skal styre landet at de sier fisken skal tas tilbake fra millionærene, om så de er tatt på juksa eller trål. For meg er det interessant å se at Ap-leder Jonas Gahr Støre etter et kort tokt med Kystvakta i Barentshavet ble fiskeripolitiker over natta.

En tvangstrøye

Ap-politikere, fiskekjøpere og jentan på fileten, de betegner situasjonen som ren hungersnød for hele Nord-Norge, hvis ikke trålerne blir pålagt leveringsplikt, selv om det snart ikke jobber andre i fiskeindustrien, enn sesongarbeidere og ansatte fra tidligere Øst-Europa. Finnmark Aps ledere med Ingalill Olsen og Helga Pedersen i spissen, drar på landsmøtet og får masse folk med seg på at trålerne må levere til bestemte steder, de skaffer seg stemmer fra kvinnegruppene på Østlandet og moralsk støtte i hylekoret. Jeg regner med at det var få møringer som støttet disse to finnmarksrepresentantene. Det er nå mer enn en generasjon siden myndighetene avsatte et visst kvantum for å sysselsette fiskeindustrien i Nord-Norge og spesielt i Finnmark i den fiskefattige tiden.

Mye har forandret seg og de siste 20 årene har det vært eksperimentert med forskjellige plikter og pålegg, alt etter hvem som har sittet i Oslo og bestemt. Å pålegge en flåtegruppe som er i stadig utvikling bestemte plikter i takt med tiden, er for så vidt helt enkelt. Men etter min mening har tiden vist at det må være tungtveiende årsaker til at disse pliktene forandrer navn, men heller ikke da fungerer etter hensikten. Ingen andre yrkesgrupper ville ha godtatt en slik tvangstrøye som, for eksempel å levere fangsten til priser som gir mindre lønnsomhet. Fiskerne har som kjent ikke overtid for innsatsen på havet, slik de har som jobber i industrien på land.

Sørger for industrien

Jeg mener LO og Arbeiderpartiet har sørget for industriarbeidernes lønninger, kortere arbeidstid og overtidsordninger uten tanke for at industrien særlig i Finnmark har slitt med lønnsomheten ofte som følge av store avstander, dårlige kommunikasjoner, smått med kapital, en nedslitt industri og stengte veier store deler av året. Jeg mener myndighetene må ha forstått lite eller ingenting av hva en leveringsplikt for fiskeflåten innebærer og fører med seg av ekstra kostnader.

Å avbryte fisket eksempelvis lengst øst i Barentshavet for å for eksempel til Melbu for å levere det er ikke gratis. Det går tonnevis med diesel, mannskapet får dødtid og blir liggende til kai i stedet for å drifte aktivt på feltet. En trålskipper er ansvarlig for lønnsomheten for båt og mannskap, men myndighetene har ikke tatt inn over seg at de har påtvunget trålerne leveringsplikt. Det som er min tanke er at dersom pliktene skal opprettholdes i framtida så må det gjøres avtaler med de leveringspliktige trålerne og de må få avtaler som gjør dette lønnsomt, for hvis de skal gå til land med råstoff til industrien uten noen form for kompensasjon så er det bare industrien som tjener på dette når de trenger råstoff. Det blitt som når melka skal hentes av melkebilen. Sjåføren har sin lønn, men det har ikke trålfiskerne som på sett og vis blir å subsidiere arbeidsplassene på land.

Kystfiskeflåten

Som kystfisker mener jeg at trålfiskerne og de ansatte på fabrikktrålerne som nå får smake politikernes medisin hvis pliktene innføres igjen.  Jeg mener kystfiskerne de siste 20 årene har bygd opp en kystflåte som er langt mer effektiv enn trålerflåten og fiskerne har ikke lenger bare minstepris, men gjennom sine salgsorganisasjoner også et auksjonssystem som er tilpasset markedet.

Jeg mener den tiden burde være forbi da ledelsen i LO og Arbeiderpartiet som alle har millionlønninger, går hånd i hånd og bestemmer det meste i samfunnet. Det er i hvert fall noe som har ført til store ulikheter økonomisk for så mange. Når jeg ser tilbake på fiskeripolitikken helt fra Willochs dager da Thor Listau fra Finnmark innførte adgang til fryseri om bord på trålerne, så forstår jeg også at folk har stemt inn en blå-blå regjering.

Møringene som alltid har hatt god tilgang på kapital var ikke sein om å hoppe på muligheten til å fryse om bord. De bygde på kort tid opp en moderne fabrikktrålerflåte der fisken var i frysa etter to, tre timer. De skapte 30 til 40 arbeidsplasser og mer på hver eneste tråler og kunne levere frosne fiskeprodukter av god kvalitet som det var etterspørsel etter i Europa. Dette førte til konsekvenser for landindustrien og dette rammet Nord-Norge noe som ikke var til å unngå. I dag er det fersk fisk som etterspørres i Europa og jeg går ut fra at også Hjeltnes foretrekker fersk fisk når han etablerer seg i Mehamn. Det vil være bedre enn to-tre dager gammel fisk fra trålerne, med støtte fra LO og Ap-politikerne. Hjeltnes får fersk fisk fra kystflåten bare ved å ta en telefon til Norges Råfisklag og det råstoffet vil han få også i den fiskefattige tida, så her kan det kanskje være på sin plass å vurdere å endre litt på kvoteåret slik at det står fisk igjen til oktober, november og desember, eller så må man forplikte kvotebaronene til å holde av fisk til høsten, for de har jo blitt millionærer på folks bekostning, skal man tro Arbeiderpartiet. Husk at møringene har aldri vært innstilt på å subsidiere industrien på Finnmarkskysten for enhver pris.

Torbjørn Olsen, fisker