Forrige uke trakk fiskeriminister Sandberg forslaget om torsketrålplikter som har utløst kystopprør i Nord-Norge. Det var det beste kystopprøret kunne håpe på, og det viser at det hjelper å lage bøll. Kysten–Sandberg, 1–0. Gratulerer med ledelsen etter første omgang! Men hvordan skal vi vinne kampen?

Det skulle bare mangle at kystens folk reiste seg i opprør mot Sandberg. Med historisk brei pensel kan vi si at pliktsystemet for trålerne var en suksess for kysten i 20 år, men de siste 20 har det vært en skandale fra ende til annen. Derimot har det vært en økonomisk suksess for et lite knippe redere som Røkke og Møgster, som har blitt milliardærer på ordningen.

I dag leveres kun 10 % av det trålerne fisker dit det skal ifølge pliktsystemet. Da er det ikke mye til plikt. Mesteparten av fangsten blir i dag levert frossen, i en form som ikke er brukbar for industrien på land. Dermed forsvinner fisken ut av landet og landsdelen.

Dessuten tar trålerne store deler av fangsten i høysesongen for kystfisket, og undergraver enigheten om at de skulle levere når kystfiskeriene var mindre aktive.

Samlet gjør dette at verdiene forsvinner ut av Norge og Nord-Norge. Kysten blir ranet. Ordningen har blitt det stikk motsatte av det som var meningen med den, nemlig å bidra til lønnsomme helårs industriarbeidsplasser i Nord-Norge og sikre bosetting i kystsamfunnene.

Tre løsninger

Kystopprøret førte til at det ikke var noen som hadde flertall for sine løsninger på Stortinget.

Det stod mellom tre ulike løsninger. En fra regjeringen, en fra Arbeiderpartiet og en fra SV. Alle disse alternativene kommer til å leve videre når neste omgang i kampen om fisken står, og til syvende og sist blir det velgerne som avgjør utfallet.

Regjeringens løsning

Fiskeriminister Per Sandberg (Frp) foreslo å avslutte hele pliktordningen, gi en liten andel av fiskerettighetene (8.500 tonn) til kystflåten, mens resten (106.000 tonn) overføres til tråleierne. En trenger ikke være god i matematikk for å skjønne at dette ikke utgjør 20 %, slik Sandberg reiser rundt og hevder. Sandbergs beregninger tar utgangspunkt i det som ligger i dagens aktivitetsplikt (40.000 tonn), som bare er én av tre plikter, og utelatt resten pliktene, som utgjør 70.000 tonn.

Dersom en ser på selve tallet 8.500 tonn er det for så vidt interessant, fordi det er 1.500 tonn mer enn det som leveres i dag. Ifølge stortingsmeldingen er det nemlig rundt 7.000 tonn av totalt 70.000 tonn som leveres gjennom tilbudsplikten.

Så selv om Sandbergs modell er en gavepakke til rederne, så er den bittelitt bedre enn dagens ordning. Det skal han ha.

Arbeiderpartiets løsning

Arbeiderpartiets løsning er nesten det samme som dagens ordning. De har hevdet at det innebærer en innstramming, men det er ikke mulig å se spor av innstramming slik de formulerer forslaget i praksis. Deres forslag til løsning er ubetydelige endringer av dagens pliktsystem, som i praksis ikke vil føre noe særlig mer fisk til kysten.

Arbeiderpartiets motstand mot Sandbergs forslag har først og fremst handlet om hans ønske om å kutte aktivitetsplikten, den eneste av pliktene som faktisk fungerer som den skal. Dette er en svært viktig ordning for de få stedene dette gjelder, som Stamsund, Melbu, Hammerfest, Storbukt, Kjøllefjord og Båtsfjord.

Men veien derfra til å forsvare dagens ubrukelige leveringsplikt er lang. Det bør gå an å forsvare aktivitetsplikten og samtidig være med på å overføre resten av de 70.000 tonnene torsk tilbake til kysten. Men Ap på Stortinget vil ikke høre snakk om det – forstå det den som vil. Min konklusjon er at Aps modell faktisk er hakket verre enn regjeringens forslag

Ta fisken tilbake

SVs utgangspunkt i denne saken er at pliktsystemet ikke lar seg reparere. Verden og fiskeriene har endret seg drastisk siden pliktsystemet ble innført på 70-tallet. Trålerne har blitt enorme, de eies av noen få rike redere og leverer stort sett frossen fisk, mens kystflåten er langt mer sjøsterk og kan fiske hele året. Vi trenger rett og slett ikke et så stort innslag av trålere i torskefisket. Eller snarere – vi taper som nasjon, landsdel og kystsamfunn ved å fortsette å holde fast ved den ideen.

Derfor foreslår vi i SV at hele pliktordningen avvikles, at fisken tas tilbake til samfunnet og omfordeles til kystflåten.

Hjemfall har vi kalt vår modell. Torsketrålpliktene har vært et stort eksperiment som til slutt gikk i vasken. Nå må vi avslutte eksperimentet. Vi vil føre fisken tilbake til kystflåten, en lokal flåte som leverer fersk fisk av høy kvalitet, rett til kystsamfunnene. Det er kystflåten som i dag holder liv i landindustrien, og det har de gjort i hundrevis av år. Det er en ordning som er idiotsikker dersom den forvaltes riktig.

Fra trål til kyst

Overføringen av fiskerettighetene kan ikke skje over natta. Store og brå endringer i driftsgrunnlaget vil føre til ulemper for trålrederiene som må kompenseres. Vi foreslår at hjemfallsmodellen innføres over tid, slik at overføringen av fiskerettigheter til kystflåten skjer over maksimalt 20 år. Vi vil også at fiskerettighetene skal reguleres, slik at vi oppnår helårsfiske.

En overføring av fiskerettigheter fra trål til kyst vil føre til en kraftig nyrekruttering av unge kvinner og menn til fiskeryrket, og er en fantastisk mulighet for å snu forgubbingen vi har sett over flere tiår. Vinner vi gjennom, vil dette kreve en skikkelig rekrutteringsplan av unge mennesker som vil inn i yrket de neste 20 år.

Torsketrålredernes behov for myk overgang og oppbyggingen av en ny generasjon fiskere henger sammen – ingen er tjent med at dette skjer over natta.

Dersom vi overfører disse fiskerettighetene til kystflåten vil det føre til om lag 2.400 nye, unge fiskere og 850 nye industriarbeidere i Nord-Norge. Det ville vært et utrolig løft for kystkulturen. Tenk for et liv, for en vekst, for en kyst det ville ha skapt!

Torgeir Knag Fylkesnes,

Fiskeripolitisk talsperson

Førstekandidat Troms

Kirsti Bergstø

SVs nestleder

Førstekandidat i Finnmark