– Hvorfor brukes ikke loven for å sikre en bærekraftig utvikling i Altafjorden?

– Å klage på at kommunene ikke har makt, er å rette baker for smed.

Leif Wasskog i Naturvernforbundet.  Foto: Trond Arvid Alund

Meninger

Ordfører Monica Nielsens hjertesukk i iFinnmark 29. januar om mer makt til kommunene i oppdrettssaker er vanskelig å forstå. Å klage på at kommunene ikke har makt, er å rette baker for smed.

Kommunene har makt når det gjelder areal til oppdrett. Den makten er lovregulert i plan- og bygningsloven (PBL). Der er planlegging av samfunnsutvikling og arealbruk definert. Kommunene er pliktige til å utarbeide en arealplan for arealet i hele kommunen også for sjøarealet dersom det skal benyttes til akvakultur. Hovedformålet med planleggingen er å fremme bærekraftig utvikling. Loven skal i tillegg bidra til samordning og helhetlige løsninger lokalt og regionalt.

Her er det mye makt. Det er et ansvar som Alta kommune må ta seriøst.

Professor Nils Aarsæther og seniorforsker Arild Buanes belyser temaet i en artikkel i Nytt norsk tidsskrift nr 4 2016 med tittelen «Kan planloven bidra til en vitalisering av lokaldemokratiet». Her setter de plan- og bygningsloven i sammenheng med endringen i grunnlovens paragraf 49 nylig om at innbyggerne har rett til å styre lokale anliggender gjennom lokale folkevalgte organer.Artikkelen har et optimistisk perspektiv, og konklusjonen er at i PBL er det et stort potensiale for å utøve lokalt selvstyre.

I praksis viser det seg at mulighetene for styring av egen kommune som ligger i PBL, ikke blir utnyttet fullt ut av kommunene. En forklaring kan være at politikerne ikke kjenner til regelverket. Det kan være flere grunner til det, men politikerne må først og fremst ha en egeninteresse av å lære seg regelverket fordi det er det beste og ofte eneste styringsverktøyet de har. Samtidig må politikerne ha lyst til å styre arealbruken. Det kan også være at administrasjonen i kommunene har en annen agenda enn politikerne og styrer politikerne dit de vil med med runde og upresise saksfremlegg som ikke viser hvilke muligheter som ligger i PBL. Det skjer ofte i kommuner med svak politisk ledelse.

Et eksempel som er veldig aktuelt nå, er lokaliseringsavklaringen av Davatluft til oppdrett. Alta Ap og flere andre partier har uttrykt at de ikke ønsker vekst i oppdrettsvolumet i Altafjorden. Alta kommune har vedtatt en revidering (rullering) av arealplanen. Når kommunen har vedtatt rullering av arealplanen, kan den vedta et midlertidig forbud mot tiltak som definert i PBL. Det gir kommunen en mulighet for å vente med å ta stilling til en eventuell søknad, få tid til å endre planen eller lage en mer hensiktsmessig arealplan for området. Det er den ryddige, profesjonelle og faglige innfallsvinkelen, og det er den løsningen som planadministrasjonen i Alta kommune faktisk anbefalte. At den beslutningen ble satt til side av kommunallederen er særdeles kritikkverdig fordi det undergraver målsetningen om en bærekraftig utvikling.

Men når Monica Nielsen nå klager over at de er høringsinstans i denne saken, blir det en forfeilet kritikk fordi de har allerede i den eksisterende arealplanen definert arealene som kan brukes til akvakultur. Med andre ord har de allerede benyttet seg av den makten de har, og de blir per definisjon høringspart i behandling av søknader i henhold til den eksisterende arealplanen.

Areal i kystsonen er en begrenset ressurs. Det er en ettertraktet ressurs, og det er en sårbar ressurs. Det er en ressurs som skal deles og brukes av mange grupper som fiske, sjøtransport, friluftsliv og turisme for å nevne noen. Kommunen er også del av et større helhet og kan ikke ta beslutninger som om den var isolert fra resten av verden. Økosystemet går på tvers av kommunegrenser og fylkesgrenser.

Det er store miljøproblemer knyttet til oppdrett generelt. Oppdrettsbransjen omfatter alt fra seriøse, miljøbevisste aktører til aktører med høyesterettsdommer mot seg. Det sier seg selv at det stiller store krav til kommunenes styring av areal. For at bærekraft ikke skal bli en tom floskel, er det nødvendig at kommunestyret i Alta har en prinsipiell holdning til - og at administrasjonen har en profesjonell, faglig tilnærming til – hva bærekraftig utvikling innebærer. Det er særdeles viktig i Alta med tanke på en sårbar villlaksstamme. Det er flere faktorer som spiller inn. Altalaksen trues av genetisk nedbrytning. Altafjorden er en nasjonal laksefjord med det ansvaret det innebærer. Sist, men ikke minst er Altalaksen også en internasjonal merkevare som har skapt og skaper bærekraftige arbeidsplasser lokalt. Denne verdiskapingen nevnes sjelden. Hvorfor er ikke Alta Ap opptatt av å hegne om disse arbeidsplassene?

Hovedmålet er som nevnt en bærekraftig forvaltning. Det må gjenspeile seg i saksbehandlingen. En søknad om å drive akvakultur i flytende anlegg er gjenstand for en grundig prosess. Fylkeskommunen er delegert ansvaret for å koordinere denne prosessen som i korte trekk er som følger:  Kommunen får søknaden til vurdering. Mattilsynet avgjer søknaden etter matloven. Kystverket avgjør søknaden etter loven om havn- og farvann, og Fylkesmannens miljøvernavdeling avgjør søknaden etter forurensingsloven. NVE avgjer søknaden etter vannressursloven. Fylkeskommunen gir til slutt en samlet vurdering om ein kan gi løyve etter akvakulturloven.

Spørsmålene til Ap-ordfører Nielsen blir da: Hvilken del av denne prosessen er det hun ønsker å overta? Hva slags makt er det hun ønsker seg? Hvorfor brukes ikke PBL som et styringsverktøy for å sikre en bærekraftig utvikling i Altafjorden?

Leif Gøran Wasskog, leder

Naturvernforbundet i Finnmark