Kjære Runar Sjåstad, Øystein Ruud, Ada Molne Kjøllesdal, Lisbeth Sandtrøen, Inger Persen og Ann Kristin Strøm: var det verdt det?

Det skrives mye i media om barn som blir mobbet. Fortvilte foreldre som ser hva det gjør med barnet deres og opplever at ingen griper inn. Jeg leste en artikkel i Fredrikstad Blad for en tid tilbake hvor kulturjournalist John Johansen skriver: «De verste mobberne blant oss finner vi i de voksnes rekker. Jeg snakker ikke om den fysiske utagerende mobbingen som foregår i skolegården. Den legger heldigvis de fleste bak seg. Jeg snakker om den mer subtile hverdagstrakasseringen som vi alle har stiftet bekjentskap med.» Dette traff meg veldig med tanke på at familien min har stått midt i en uforståelig og omfattende konflikt med ledelsen ved Alta videregående skole.

Pappa har vært med på å bygge opp tilbudet ved Elevboligene. Han har vært stolt over arbeidsplassen sin og alltid hatt elevers og ansattes sikkerhet og trivsel i tankene. Han har også hatt fokus på at eier, FFK, ikke skal havne i vanskelige situasjoner. Men slik vurderer ikke ledelsen Pappa sine motivasjoner. De startet i stedet en heksejakt for å bli kvitt ham, og ikke nok med det, for å få ham i fengsel for ting han ikke har gjort. Bruer-saken er et skrekkens eksempel på hva mobbere kan gjøre med et annet menneske, og hvor skummelt det er når mobbere har makt og posisjon til å gjøre livet vanskelig for noen under seg.

I flere år nå har jeg sett en gradvis endring på Pappa, en mann som jeg alltid har sett på som den sterkeste jeg vet om. Når vi har opplevd tøffe ting er han den som alltid har holdt stand og vært den sterkeste. Tøff i håndballhallen kan sikkert flere titalls personer som har vært så heldige og hatt ham som trener også skrive under på. Tøff, men alltid med et glimt i øyet. I min jobb som fysioterapeut har jeg flere ganger anbefalt mine pasienter å benytte seg av psykolog som en del av behandlingen når jeg ser at den psykiske belastningen de utsettes for er en direkte årsak til de fysiske plagene. Aldri trodde jeg at jeg skulle gi dette rådet til Pappa, og aldri trodde jeg at han skulle bli så syk .

Den største forskjellen så jeg i jula 2014. Pappa har alltid hatt et stort nettverk og mange stopper ham for å slå av en prat, uansett hvor vi er. Det var for så vidt ikke noe endring på det området denne jula, men forskjellen var at det var en helt annen mann jeg hadde ved siden av meg. Det var en mann uten glimt i øyet, en mann som gikk krumbøyd og hele tiden så seg over skulderen. Vi var kun ute blant folk et par timer. Når vi hadde gjort det som måtte gjøres, så isolerte han seg hjemme; han ville ikke være med noen steder.

Lise Lotte Bruer. Foto: Privat.

Vi hadde flere samtaler denne jula og Pappa fortalte da at han var redd for hva folk snakket om. Rektor Inger Persen hadde lagt Pappas personalmappe, skriftlig advarsel og møtereferat før advarsel med beskyldninger om korrupsjon, åpent ute i Public (FFK sitt postsystem). Det vil si at alle med tilgang kunne lese den, skrive den ut og gi den til hvem som helst. Pappa måtte selv ringe administrasjonen i Vadsø for å få det unntatt offentligheten. I min jobb ville dette vært et klart brudd på taushetsplikten. I Lagmannsretten beklaget ikke Persen dette på noen måte, men det ble gjort et poeng av at det kun var spor av 3 personer som hadde lest den. På hvilken måte gjør det saken bedre? Det hjalp overhodet ikke Pappa i denne perioden.

Pappa sleit i perioder både psykisk og fysisk av det han ble utsatt for. Du blir bekymret når faren din får brystsmerter og må på legevakta etter et møte med disse mobberne. Du blir bekymret når faren din sover maksimalt 4-5 timer per natt i månedsvis. Jeg har selv hatt perioder hvor jeg har sovet på sofaen og vært nødt til å sovne til TV-en for i det hele tatt få noen timer på øyet den natta, og jeg vet at brødrene mine også har vært plaget.

Bekymret for Pappa, som overhodet ikke er seg selv lenger, som en direkte årsak av det han utsettes for. Hadde ikke Mamma vært der og støttet ham i det daglige, så vet jeg ikke hvordan det hadde gått. Har ikke tall på hvor mange ganger hun har måttet løfte ham opp igjen, etter nok en krasjlanding i bunnen av det mørkeste mørke. Tror ikke noen som ikke har opplevd det selv, evner å skjønne hvordan det er å høre at mannen eller faren din er så nedkjørt at han ikke orker leve mer. Mobbing er livsfarlig, det er det mange eksempler på. Heldigvis gikk det bra denne gangen!

Så begynner de grunnløse anmeldelsene. Øystein Ruud anmelder ham til og med før de har hørt hans versjon. I et drøftingsmøte truer Kjøllesdal ham med en strafferamme på opptil 6 år i fengsel. Tenkte de noen gang på hva dette gjør med et menneske? Jeg vet hva det gjorde med Pappa. Han nådde bunnen så det smalt. Den dagen han ble anmeldt måtte Mamma kaste seg i bilen og kjøre hjem fra jobb i Talvik, livredd for hvilken tilstand hun kom til å finne Pappa i, for hun hørte hvor knekt han var.

Jeg har fulgt begge rettsforhandlingene, Tingretten i januar og Lagmannsretten i oktober, og jeg har lest alle dokumentene som ligger i saken. I Tingretten haglet beskyldningene, og det kom stadig opp nye momenter. Inger Persen kom plutselig på en historie om en blå sofa som Pappa muligens hadde stjålet (men hun innrømte at den hadde de funnet). På dette punktet trodde jeg arbeidsgiver ikke kunne synke lavere, men der tok jeg feil. I Lagmannsretten var Pappa, via den omfattende saken, plutselig årsak til at skolen hadde så dårlig resultat. Vel, de har jo beskyldt ham for det meste, så hvorfor ikke hive dette i håven også? Urimeligheten kjenner ingen grenser i denne saken.

Advokat Kjøllesdal antydet i Tingretten at Pappa ikke kunne ha vært så syk i og med at han kom tilbake i 100% jobb på maksdato for sykemeldingen. Hun antydet videre at det at flere ved elevboligene var syke kunne være en kollektiv ordrenekt. Vel, Kjøllesdal, la meg opplyse deg om følgende: Pappa har hatt sosial angst, søvnproblemer over flere år, trykk i hodet og hodepine, han har vært svimmel og hatt balanseproblemer, synsutfall, vondt i magen, vært deprimert og i det mørkeste mørke ønsket han ikke å leve mer. Og hvis det var slik at det var en kollektiv ordrenekt, så har vi et problem med alle fastlegene som har brukt sin fagkunnskap for å vurdere om sykemelding skal gis. Mener FFK at fastlegene også er innblandet i denne «konspirasjonen» nede på elevboligene?

I Lagmannsretten påstod Strøm at hun har hatt Pappa sitt beste i tankene: «Han hadde det så vondt, så vi valgte å ikke ha sykeoppfølging fordi det ville han ikke klart», og «krisehåndteringsprosedyrene ble satt til side fordi Bjørnar hadde såååå mye å gjøre; ingen skal trenge å være tilgjengelig hele tiden». Et nytt lavmål: Pappa er nå årsaken til at Strøm og Persen ikke har gjort jobben sin, og at de har tatt noen idiotiske beslutninger om elevboligene som satte elever og ansatte i fare. I Lagmannsretten hevder de i tillegg at det var unødvendig med disse anmeldelsene og at de skjønner at det må ha vært fælt for Pappa. Den kjøper jeg ikke, rett og slett. FFK har en ny og bedre advokat, ny taktikk og alle anmeldelsene er henlagt. Da passet det vel bedre for FFK å si dette. Ikke nok med at de har anmeldt ham for 5 ulike ting, men de har påklaget anmeldelsene både én og to ganger. I over ett år var Pappa politianmeldt. Det gjør noe med et menneske!

Jeg savner noen som tar ansvar! I Lagmannsretten ble det skutt både oppover og nedover. Ingen tar ansvar for noen ting. Og hvem skal ta ansvar når alle har vært delaktige i prosessen? Assisterende rektor Strøm, rektor Inger Persen, fylkesskolesjef Lisbeth Sandtrøen, fylkesadvokat Ada Kjøllesdal, fylkesrådmann Øystein Ruud, fylkesordfører Runar Sjåstad og til slutt fylkespolitikere som har delegert vekk ansvaret: med noen få unntak har alle sittet rolig i båten og sett Pappa bli krenket av arbeidsgiverne sine.

Kjære Pappa, jeg ufattelig stolt av deg. Jeg sier som flere andre har sagt; det trengs en sterk rygg for å stå så lenge i motvind, og det har du – du er en bauta!

Jeg vil avslutningsvis presisere at dette er MINE ord og tanker rundt de siste årene, så om noen skal politianmeldes, Øystein Ruud, så er det meg.

Lise Lotte Bruer