På onsdag i forrige uke ble alle trofaste følgesvenner av rikskringkastinga vitne til et sjelden syn: Plutselig er det ellers så uorganiserte skatemiljøet organisert under éi felles, endog politisk, fane. Nicolai López og skaterne i byen vår vil ha noe litt kulere å skate på enn gørrkjedelig, grusete gangvei. De vil bygge verdens nordligste profesjonelle skatepark. Jeg synes vi skal la dem.

Dette er ikke noe revolusjonerende ønske. Selv har jeg tatt til orde for det lenge. Hver eneste budsjettbehandling lar jeg meg provosere over hvordan pengene synes å renne inn i syndeflod på idrettslagenes prosjektkonti mens den selvorganiserte aktiviteten las tørke inn av establishmentet på rådhuset. Det er et uttrykk på middelsklassens smak når det kommer til idrettslig aktivitet, men passer ikke alle som hånd i hanske.

Opposisjonell ungdomsaktivitet

Sisteåret på videregående falt det meg inn å kjøpe et skateboard. Det er limited edition fra Santa Cruz, har trynet til Darth Vader klint over hele undersida, og mangler hjul jeg aldri seinere har gidda å skaffe. Det har altså ikke blitt en skater av meg enda. Kanskje er det fordi det aldri var noe alternativ å aktivisere seg selv i skatepark de atten årene før. Derimot var det utallige oppfordringer fra alle kanter om at jeg kunne bli med på noe institusjonalisert. Jeg har gledelig spilt håndball i elleve år. Fotballen ga jeg opp da det var sosialt akseptert å kaste inn håndkleet. Jeg har til og med blåst håpløst i en tilsynelatende lydløs klarinett på kulturskolen og betalt penger for å gjøre det.

Poenget er at de kidsa som forelsker seg i skateboardet ikke gjør det fordi mødrene deres fortalte dem det. Heller tvert imot. De gjør det i opposisjon, på tross av samfunnet de lever i, og av pur, amorøs lidenskap. Men i kontrast til stereotypiene, kommer skatere fra alle samfunnslag og bakgrunner. Det er vanskelig å si hva de har til felles, men to trekk går igjen: De har ei avmålt begeistring for konvensjonell idrett, og de tåler å slå seg.

Litt mer til dem som trenger det mest

Nå har kommunestyresalen på rådhuset endelig en stol som jeg kan kalle min. Med den følger et ansvar om å skape en by som passer for både dem som tar seksti sit-ups før frokost og dem som trives best i baggy bukser på brett. Den første gruppa har allerede mange muligheter; den sistnevnte har så å si ingen. Det er ikke rettferdig.

Derfor har jeg bedt folka i kulturavdelinga komme med et skikkelig forslag til skatepark. Det vil jeg drøfte med López og skaterne selv. Når alle er enige om hva vi kan klare å få til, blir det opp til oss politikere å sørge for at dem som har minst i dag kan få litt mer. Venstre og jeg skal stemme for. Det håper jeg vi ikke er aleine om å gjøre.

Eilert Isaksen-Warth, Kommunestyre-representant (V)