I et leserinnlegg uttrykker kommuneoverlege Jan Eggesvik et fortsatt håp om at Høyres helseminister Bent Høie skal gi sin støtte til Finnmarks befolkning og sørge for at tilgjengeligheten på ambulansefly beholdes for alle våre kommuner.
Det håpet tror jeg de aller fleste i Finnmark deler. Men jeg er redd det er fånyttes. Det er langt fra Finnmark til hovedstaden og regjeringskontorene, det ser vi gang etter gang, i sak etter sak. Og Høyre er Høyre – der handler det åpenbart mer om økonomi enn et trygt helsetilbud til finnmarkingene. Hadde det vært motsatt; hadde ambulanseberedskapen stått i fokus, som ministeren og Helse Nord til stadighet hevder, hadde selvsagt det eneste logiske vært å lytte til det enstemmige rådet fra et samlet medisinsk fagmiljø i Finnmark. Men nei. Beredskapen på Svalbard skal delfinansieres gjennom en svekkelse av beredskapen i Finnmark.
Finnmark Høyres holdning i denne saken trenger vel ingen ytterligere kommentar; Jo Inge Hesjeviks flaue forsøk på bortforklaring bør være kjent for de fleste, og taler vel for seg.
Alta Høyres opptreden her fortjener imidlertid en kommentar: Denne uken kom det nemlig frem i Altaposten at kun én av lokallagets to representanter på Fylkestinget stemte for det omtalte brevet til helseministeren – ikke begge to, som man i ettertid har prøvd å gi inntrykk av. Den ene «husket ikke helt», men «mente» at begge stemte for, mens den andre allerede i dagene etter visstnok hadde påfallende store problemer med å huske sin egen stemmegivning… Og lagets leder Bjørn Roald Mikkelsen hadde muligens «ikke fått tid til å sette seg inn i saken», som det vel heter i de kretser, men mente i en merkelig og diffus kommentar at «i alle fall tre av fem stemte mot uttalelsen». Nå viser det seg altså at én av de fem, Vetle Langedahl, ikke var til stede under voteringen. Tre av fire, altså – ikke tre av fem…
En ting er stemmegivningen, der man vektlegger lojalitet til ministeren og moderpartiet i sør fremfor eget hjemfylke og folket man er valgt som ombudsmenn for. Det som er virkelig ille er at man ikke vil vedstå seg dette, men av valgtaktiske årsaker forsøker å omgå sannheten for å føre folk bak lyset. En skam for Alta Høyre, og det ergrer meg at jeg på sviktende grunnlag i et av mine tidligere innlegg kom i skade for å rose begge de to altarepresentantene for å ha brutt med Hesjevik og de andre i Høyres fylkestingsgruppe. Helt ufortjent for den ene av dem, viser det seg altså.
All ære til Miriam Akkouche i Miljøpartiet, derimot, som i alle fall hadde politisk mot og ryggrad nok til å innrømme at hun hadde tabbet seg ut. For henne dreide det seg om en misforståelse som hun umiddelbart beklaget, for Alta Høyre fremstår det derimot som et helt bevisst forsøk på å tilsløre sannheten; et pinlig forsøk på å tåkelegge fakta i saken ved hjelp av halvsannheter. En krevende balansegang i grenselandet mellom det å ikke lyge kontra det å la være å si hele sannheten. Heldigvis lyktes de ikke. La oss håpe at vi som velgere – både i Alta og resten av Finnmark – i tiden frem mot neste valg har en bedre hukommelse enn Alta Høyre.
Magnar Leinan