Kjære Frank Jonny. Takk for at du fortalte din historie. Her er min.

– Jeg vil fortelle deg om øyeblikket jeg sluttet å være et barn.

TAKK: – Neste gang jeg blir redd, Frank Jonny Nilsen, så skal jeg tenke på deg, skriver Gazelle Pezeshkmehr.  Foto: Hanne Larsen / Privat

Meninger

«Hele Norge» fikk med seg oppslaget med Frank Jonny Nilsen. En av de som leste artikkelen var Gazelle Pezeshkmehr fra Iran. Hun har selv opplevd vært på flukt, og følt på hvordan det er å flykte fra bomber og krig, for så å komme til et helt ukjent land.

Gazelle har valgt å skrive et personlig innlegg til Frank Jonny, et innlegg Altaposten har fått tillatelse til å bearbeide og trykke i sin helhet.


Kjære Frank Jonny

Mitt navn er Gazelle Pezeshkmehr, og jeg er en 36 år gammel iransk kvinne. Jeg flyktet til Norge fra Iran i 1988. I dag leste jeg en artikkel om deg i Altaposten. En flott og god artikkel.

Jeg ble født i desember 1979 i Tehran. Da jeg ble født hadde det gått 10 måneder siden «revolusjonen» startet, revolusjonen som befolkningen måtte blø for. Jeg rakk aldri å se mitt hjemland mens det fortsatt var fritt for fanatisme og ekstremisme.

Ikke lenge etter at jeg var født begynte Saddam å bombe mitt land. Mest av alt Tehran, selvfølgelig. Vi hadde ikke råd og mulighet til å flykte innover, til tryggheten i bygdene på landet.


Livet med bombene henger igjen. Den dag i dag klarer jeg for eksempel ikke nyttårsaften, da alle andre storkoser seg med fyrverkeri, er det for meg en traumatisk påminnelse av krigen. Du skjønner det Frank Jonny, det blinker som, høres ut som og lukter som bomber. Bomber jeg husker så altfor godt enda.


I 1987 var situasjonen blitt så farlig og dyster at min familie så ikke noe annet valg enn å flykte. Befolkningen var nemlig ikke under angrep kun fra Saddam Hussein, vi var også under angrep fra vår egen regjering. Selv om jeg kun var et barn, hadde jeg allerede blitt arrestert og trakassert av regjeringen flere ganger, en gang fordi jeg hadde neglelakk på meg, en annen gang fordi de mente skjørtet mitt var for kort, og lignende.

Mamma begynte for alvor å frykte for livet mitt og for min brors liv. På siste skoleåret til min bror fant hun ut at han hadde begynt å bli hjernevasket, han skulle bli barnesoldat. Husker du, Frank Jonny, da Khomeini begynte å bruke guttebarn som selvmordsbomber mot irakiske tanks? Mamma jobbet døgnet rundt for å klare spare til beløpet menneskesmuglerne krevde for oss. Vi solgte alt vi eide. Alt. Enda måtte mamma jobbe døgnet rundt. Vi satte på flukt.


Kjære Frank Jonny Nilsen, jeg er en flyktning, en flyktning som har fått etset inn i hjernen min den dagen flukten startet. Jeg var åtte år gammel. Jeg forsto ikke så mye av verden, men jeg visste at mormor var kilden til all kjærlighet i verden og at tante var min reservemamma. Onkel var min bestevenn og verdens mest tålmodige lærer. Jeg visste ikke om et liv utenom krig og fordervelse, men i vår bitte lille 40 kvadratmeter leilighet i Tehran fant jeg hele universets gleder og trygghet, selv når bombene falt.

Da utreisedatoen nærmet seg prøvde de voksne å forberede meg for hva som var på vei. De gjorde alt de kunne for å lindre min sorg og å gjøre det hele om til et eventyr. Smugleren skulle egentlig ta oss med til Sverige. Den tiden hadde ingen internett. Alt vi visste om Sverige var at det var så mye snø at det ble høyere enn bussene. Og at de hadde en kongefamilie.

Natten før vi skulle reise lagde mormor all min favorittmat, og hele slekta kom for å se oss. Jeg var så glad, jeg var så spent, det var en fest og alle jeg elsket var der. Jeg var for ung til å kunne se nostalgien og sorgen i øyene til de voksne.


Neste morgen kom ubarmhjertig fort, Frank Jonny. En varebil kom for å hente mine foreldre, min bror og meg. Mormor og tante stod i hagen for å ønske oss vel avgårde.

Det var øyeblikket jeg sluttet å være et barn, Frank Jonny.

De smilte så modig de kunne begge to, men øyene deres… Havets dyp kan ikke måle seg med sorgen de bar. Endelig gikk det opp for meg hva som var i ferd med å skje, jeg skulle forlate to av de jeg elsket høyest, uten å vite om jeg noensinne skulle få snakke med dem, for å ikke nevne å se dem igjen.

Jeg opplevde mitt første panikkanfall den dagen. Angstbefengt begynte jeg å løpe rundt i hagen og hylskrike at jeg ikke ville dra. Broren min stemte i. Alle de voksne sine sterke «skall» sprakk. Hagen var full av en bitteliten familie i sorg som løp rundt, gråt og jaget hverandre. De fikk tak i oss til slutt. Tvang oss til å gå under mormors Koran for beskyttelse. Til slutt var «farvel-et» et faktum.

Mamma og pappa satt foran i bilen, og onkelen min satt med meg og min bror bak. Det var egentlig ikke en varebil, men en sånn truck, der bakdelen er åpen. Hele veien til bussterminalen hylgråt min bror og jeg, vi tryglet de fremmede i gatene til å hjelpe oss. Min stakkars onkel slet virkelig med å roe oss ned.


Vel fremme i bussterminalen fant vi frem til menneskesmuglernes buss. Vi hadde fått utreisetillatelse ved å late som om vi skulle på en pilgrimsreise til Syria. Men bussen var full av mennesker som flyktet for sine liv.

Mamma tok et siste bilde av onkelen min, min bror og meg. Vi smiler på bildet, men alle våre øyne er røde og hovne. Jeg hater det bildet den dag i dag.

Bussen kom ikke lengre ut enn fra bussterminalen da en av Saddam sine bomber eksploderte like ved bussen. Bussen gikk selvfølgelig i stykker. Jeg husker ikke om noen døde, men flere var skadd.

Noen timer senere satt vi i en ny buss, fortsatt fast bestemt for å flykte.


Vi kjørte bussen gjennom landet til Tyrkia. Jeg husker ikke hvor lang tid det tok, men jeg husker at vi sov og spiste, og spiste og sov på bussen. Alle hadde ett sete. Jeg husker jeg stjal mye av setet til storebroren min. Han var bare tolv, men han passet på meg som om han var min personlig utpekte engel.

Jeg husker at i Tyrkia fikk vi beskjed om å ikke forlate bussen i det hele tatt, det var for farlig. Vi kjørte gjennom Tyrkia og kom frem til Syria.

Fremme i Syria tok smuglerne oss inn på et herberge, og etter flere uker med soveplass i buss-setet fikk vi sove i liggende stilling igjen. Vi var i Syria i noen dager. Jeg husker at herberget ikke var noe koselig, litt skummelt til og med. Men syrerne var så snille, og maten deres var så god at den var til å dø for. Her fikk vi vite at menneskesmuglerne hadde klart å skaffe oss flybilletter til Kypros. Planen var at vi når vi kom frem til Kypros skulle søke asyl til Sverige.


Idet vi kom frem til Kypros erklærte Ronald Reagan at alle iranere var terrorister og oppfordret verdenssamfunnet til å ikke ta imot flyktninger fra Iran.

Sverige sa nei.

Kypros sa «dere må tilbake».

I den tiden tillot ikke den iranske regjeringen sin befolkning å flykte. Flukt ble straffet med døden. Menneskesmuglerne våre sendte ut flere søknader for asyl rundt i Europa. Hvert eneste sekund av de to ukene vi var der, fram til vi fikk svar var tortur, hvert eneste sekund Frank Jonny, handlet om liv og død.

Så sa Norge ja!


Jeg husker ikke så godt detaljene rundt dette Frank Jonny, men vi fløy til flere land i Europa før vi endelig kom frem til Norge. Klokka fire på morgenen, fjerde april 1988.

Politiet tok meg med til et eget rom og prøvde å snakke med meg, ikke nok med at jeg ikke skjønte kvekk av hva de sa, jeg var så søvnig at de rett og slett ikke klarte å holde meg våken. Vi ble kjørt til et hotell for natten, og til et asylmottak dagen etter.


Kjære Frank Jonny, jeg er en takknemlig flyktning som kom til dette landet for snart 28 år siden. Det jeg husker aller best av min første sommer i Norge var en jente med navnet Hege. Vi var på et flyktningmottak i Gran. Langt ut i den deilige norske naturen, med bare bondegårder som naboer. Ene familien i den ene bondegården hadde en jente på min alder, Hege. Hege var allerede som åtte åring et språkgeni. Fordi hun hadde hatt så mye kontakt med iranere på det mottaket snakket hun flytende iransk. Jeg delte mitt livs sommer med den jenta.

Frank Jonny, du vil ikke tro på alle de rampestrekene Hege og jeg fant på! All barnelatteren Hege ga meg som gave, lindret så mye av min sorg over å ha mistet min familie hjemme i Iran.


Etter å ha bodd på et par flyktningmottak til, fikk vi vår egen bolig. Det første som skjedde i vår nye by var at et eldre norsk par, som jeg bare kalte for bestemor og bestefar, adopterte oss. Mamma var streng og hadde sørget for at vi kunne snakke norsk allerede etter vårt første år her, så det var ingen hindringer for kjærlighetsforholdet som bestemor og bestefar utviklet med oss. Hver gang vi var hos dem skjemte de bort min bror og meg til det tøt ut av ørene våres. Jeg lærte på denne måten norsk kjærlighet å kjenne.


Det har ikke alltid vært like lett for meg å forstå meg på nordmenn, men jeg lærer nydelige ting om dere hele tiden. Noe nytt og vakkert dukker opp igjen og igjen. Jeg er en fryktelig takknemlig flyktning. Vi har det så utrolig godt her at vi er ikke klar over det engang.

Jeg flyttet til utlandet for studier, her i Nord-Europa altså, for et par år, og ble helt sjokkskadet over hvor vanskelig det var, hvor lite utviklet medmenneskeligheten var i forhold til hvordan det er i Norge.

Norge er virkelig verdens beste land å bo i.


Likevel er jeg innimellom en redd flyktning. Jeg skal ikke lyve, eller late som om jeg er bedre enn deg. Jeg også tar meg selv i å bli forført av hat-retorikken. Og da glemmer jeg et par sekunder alle de fantastiske norske menneskene jeg har og har hatt i mitt liv. I de små øyeblikkene klarer frykten min å hjernevaske meg til å tro at de fleste nordmenn er sånne som Breivik, sånne som liker å angripe flyktninger i gatene, sette fyr på bygninger fullt av uskyldige barn.

Jeg blir redd. Fryktelig redd.

Jeg flyktet fra frykt, og her sitter jeg og er redd igjen. Og så må jeg ta tak i meg selv igjen, for er det en ting jeg vet, så er det at jeg aldri tenker logisk når jeg er redd. For selv om det er skummelt er det ikke nødvendigvis så farlig. Selv om angsten er sterk, har den ikke eierskap over mitt liv. Hvis jeg gir etter, hvordan er jeg bedre enn de fanatikerne jeg flyktet ifra?


Så jeg vil takke deg Frank Jonny, for at du også sto ansikt til ansikt med din egen frykt, og valgte å strekke ut en hånd, og møte sånne som meg på halvveien. Det er slik fred kan vokse frem.

Mest av alt vil jeg takke deg for at du fortalte din historie, for jeg vet det krevde mot å stå frem og innrømme dette. Men det var et voksen valg å ta, fordi du innså ditt eget ansvar. Neste gang jeg blir redd, Frank Jonny Nilsen, så skal jeg tenke på deg.

Gazelle