Hanne Larsen"/>

En hederlig soldat

De var 900. Nå er de 13. Frithjof Haug fra Alta bataljon trenger ingen heder lenger.

EN SEIG SOLDAT: Frithjof Haug (92) fra Alta bataljon var med på å presse tyskerne til det ytterste på Narvik-fronten for snart 70 år siden. – Det var vel instinktet i hver enkelt av oss som drev oss, forklarer Haug fra hagen hjemme i Kviby.  Foto: Hanne Larsen

Alta bataljon
  • Alta bataljon ble opprettet i 1918 og var en selvstendig avdeling uten regimentsforband.
  • Alta bataljon ble mobilisert i oktober 1939 som nøytralitetsvakt og ble plassert i grenseområdene i Øst-Finnmark under Vinterkrigen.
  • Etter den tyske invasjonen var bataljonen 6. divisjons spydspiss i fremrykkingen mot den tyske 3. bergdivisjon i området rundt Narvik.
  • Bataljonen høstet internasjonal anerkjennelse for sin innsats på Narvik-fronten. Den var i fremste linje fra 25. april til felttogets slutt uten en eneste dags avløsning.
  • Bataljonen hadde to måneder i felt og utførte offensive operasjoner mot forskansede tyske styrker. De lett bevæpnede norske soldatene angrep under ekstreme forhold i fjellområdene mot langt bedre utdannede tyske styrker.
  • Bataljonen fikk bare unntaksvis fly eller artilleristøtte, mens Luftwaffe etter hvert ble stadig mer aktiv.
  • I begynnelsen av juni 1940 ble de tyske styrkene presset ut av Narvik og stengt inne i en liten lomme ved grensen mot Sverige.
  • I det de allierte styrkene i Nord-Norge forberedte det endelige fremstøtet mot de tyske styrkene, gikk Tyskland til angrep mot Frankrike, dette tvang de allierte til å trekke seg tilbake fra Norge.
  • Den tyske generalen Eduard Dietl uttalte etterpå at han maksimalt kunne ha holdt ut to døgn til før han hadde gitt opp og søkt internering i Sverige.
  • Alta bataljon ble nedlagt i 1995.
nyheter

Regjeringer har kommet og gått. Det samme har Alta bataljons nær 900 mann. I dag står det ifølge historiker Arvid Petterson kun 13 igjen. Fortsatt uten at noen av dem har blitt hedret med Krigskorset, forsvarets ypperste hedersbevisning for helter i krig. Tidlig denne uka innrømmet forsvarsministeren overfor NRK at størstedelen av krigshandlingene i Norge under 2. verdenskrig foregikk i Nord-Norge, og at muligens burde noen herfra ha fått Krigskorset.

– For min del trenger det ikke å komme noe i det hele tatt, sier Frithjof Haug når Altaposten spør om innrømmelsen fra regjeringen kommer for sent.

Respektert av tyskerne

92-åringen fra Kviby søker ikke lenger heder og ære for å ha deltatt i Alta bataljons kamphandlinger utenfor Narvik i 1940. Slaget på Gratangsfjellet var det første nederlaget tyskerne led, og mens nazistene gikk på smertefulle tap kunne Alta bataljon ? ifølge historiebøkene, notere seg for svært få antall drepte i løpet av de to månedene kampene utspilte seg.

Oberst Dahl ledet dårlig utstyrte Alta bataljon i kampen mot en av datidens best trente og mest velutstyrte hærstyrker i verden. I sin bok «Med Alta bataljon mot tyskerne», utgitt i 1945, skrev Dahl at tyskerne i ettertid skal ha meddelt verden at Alta bataljon var en «eliteavdeling som bestod av kadetter og befalselever», og at «dette skulle være forklaringen på at den klarte å drive dem ustanselig tilbake inntil de i juni 1940 stod med ryggen mot veggen oppe ved Bjørnefjell på svenskegrensen».

– De måtte trekke seg tilbake. Det var vi jo litt stolte over, sier Frithjof Haug.

– Hva var det som gjorde at nettopp dere i Alta bataljon klarte å presse tyskerne så hardt?

– Det var vel instinktet i hver enkelt. I å gjøre det som skulle gjøres. Vi her i nord, vi er såpass kaldblodige at vi klarer mye rart, sier Haug.

Altaposten møter den spreke 92-åringen på den solrike tomta hjemme i Kviby, hvor han har et stort hus som han steller alene etter at kona Haldis døde for åtte år siden. Kona var den nærmeste som fikk føle hva det ville si å leve med en tidligere soldat.

– Hun brukte å spørre meg hva det var jeg drømte siden jeg ropte og slo slik i søvne om natta, sier krigsveteranen som snakker minst mulig om krigen, men som gjør et unntak «siden det er en journalist som spør» og fordi han ikke vil at historien skal dø med han.

900 skidrakter

Frithjof tok militærtjenesten i 1938. 21 år gammel. Ett år senere ble Alta bataljon oppretta, og raskt startet alvoret. Første møte med krigens ondskap fikk guttene da de ble sendt ut som grensevakter i finske Petsamo, ikke langt fra Kirkenes, i forbindelse med krigen mellom Russland og Finland. Her slapp de selv å gå ut i kamp, men ble tilskuere til drap og brenninger som gjorde dem psykisk forberedt på det som kunne vente dem selv senere. For det kom et senere, selv om de ikke visste det da.

– Da vi kom hjem fikk vi beskjed om at vi måtte være klare og ha alle effekter og klær tilgjengelig slik at vi fant dem fort. Og den 9. april brøt det ut. Da rykket tyskerne inn i Narvik, forteller Frithjof, som selv var hjemme i Kviby da han fikk beskjed om at han måtte stille på Altagård.

– Jeg husker ikke hvordan jeg fikk beskjeden, men det må ha vært noen naboer som hadde hørt meldinga over radio.

I løpet av ei uke var hele Alta-samfunnet mobilisert for at de unge mennene mellom 18 og 35 år, fra hele Finnmark, skulle være best mulig rustet på tur ut i krigen. 900 skidrakter skal ha blitt sydd, og det ble brakt både klær, og sjokolade og sigaretter til militærleiren på Altagård. Heldigvis hadde Alta bataljon på forhånd forberedt seg med ammunisjon, våpen og hester, men det var langt fra nok av noe som helst. Bortsett fra tårer.

– Det var mye gråt på kaia i Bukta da vi dro. Mange hadde kone og barn, eller kjæreste.

150 kilo på sleden

Tre båter forlot Alta 19. april 1940 med Gratangen ved Narvik som mål. Her ventet to måneder med brutale kamper for Frithjof og hans medsoldater. Det første som møtte dem ved Lavangen var et voldsomt snøvær. Men det var bare å bite tennene sammen og begynne å klatre opp det bratte Gratangsfjellet. Herfra skulle tyskerne overvåkes og skytes ned.

– Jeg var i mitraljøsen og vi måtte trekke 150 kilo på sleden opp. Vi var tre mann som var fremme ved midnatt. Da slo vi leir, men klokka fire på morgenen ble vi tørna ut, for da hadde trønderbataljonen gått inn (søkt ly og hvile) i husene i Gratangen og blitt omringet og tatt til fange. Da måtte vi rykke ut momentant.

Haug og de andre hadde ikke regnet med at de skulle være nødt til å kaste seg ut i kamp så brått. Selv om de var både slitne, våte og redde så var det bare å lyde ordre og komme seg i stilling.

– Det verste var jo når du fikk kommandoen «ild». Da hadde jeg tårer i øynene. Man var jo opplært til det, men det nyttet ikke. Nå var det alvor ? vi hadde bare lekt oss før.

Å rette geværet mot et annet menneske med hensikt å drepe var en skjellsettende opplevelse, for unge Haug så at kulene traff.

– Vi så at tyskerne reagerte nede i Gratangen. De var på marsj. Og de hadde også tatt seg inn i ei hytte. Den ble tatt med bombekaster.

Traff sine egne?

Haug kan ikke garantere at ingen fra trønderbataljonen som var tatt til fange ble truffet av den første ladningen som gikk ned fjellsida. Ifølge Frithjof var det et tilbakevendende problem for bataljonen at kommunikasjonslinjene mellom oberst Dahl og befalet var vanskelig, noe man også fikk erfare nå.

– Vi så jo en flokk med tyskere, men der var jo et problem, for deriblant var det fanger. Så det var ikke bare å se og vite hva man skjøt på. Men det ble ikke mer skyting enn en serie, for vi måtte først få vite hvor fangene var slik at vi ikke tok dem også.

– Slik var det der og da. Ordonnansen nådde vel ikke frem. Det var ikke så gode forbindelser som i dag. Hadde man hatt mobiltelefoner, så hadde det gått fortere, humrer krigsveteranen.

Når Haug snakker om krigen er det kort mellom alvor og skjemt. På spørsmål om han selv har drept noen tyskere, svarer han slik:

– Det kan jeg ikke si med sikkerhet, men det ble skutt mot mennesker. Det var mange tunge stunder da jeg lå der, men jeg visste at jeg hadde ei mor som ba for meg, og kanskje det også hjalp.

Blandede følelser

Etter et par måneder, i juni 1940, trakk engelskmennene og franskmennene ? som alle lå oppe i fjellene og kjempet, seg ut. Da var det ikke annet for Alta bataljon å gjøre enn å legge ned våpnene. Da de forlot Gratangen var det med mange døde tyskere liggende igjen i fjellsidene, men også med mange levende. Ifølge oberst Dahls beretninger skal det ha vært en utslitt, men også fortsatt kampvillig bataljon, som hadde lyst til å fortsette krigen mot tyskerne. Slik ble det ikke.

– Man var både lei seg og glad for at man skulle vekk derfra. Det gikk ikke an for oss å bli igjen da engelskmennene kapitulerte, fastslår Haug.

– Jeg for min del var glad det var over, sier han ærlig.

Søringene fikk alt

I årtier etter krigen ble ikke Alta bataljon viet verken oppreisning eller erstatning for de lidelser og den innsats de hadde nedlagt på Narvik-fronten. Ei heller ble innsatsen til de nordnorske avlyttingsgruppene, partisanene eller kommunistgruppene verdsatt på samme måte som soldaters bedrifter lenger sør i landet.

– Det var ikke de pengene, men det var det at vi var så tilsidesatt her i nord, i forhold til i Sør-Norge. Der fikk dem i overflod av det som gikk an å få. Men hva fikk vi her i nord? Vi fikk ikke anerkjennelse engang. Men til slutt fant de ut at vi nordpå også måtte få noe.

– Men da var så godt som halvparten døde.

Om medaljen som de gjenlevende medlemmene av Alta bataljon fikk fra Kong Harald på slutten av 90-tallet, sier Frithjof Haug:

– Det var ikke det at det var så voldsomt, men litt artig var det, selvfølgelig.