Rune Østlyngen"/>

Ulykken i 1895

En rekke uheldige omstendigheter førte til at postfører Erik Sundstrøm frøs i hjel lørdag 27. juli 1895.
nyheter

Forfatter Jens Petter Nielsen forteller over flere sider i Altaboka 1986 om hva som skjedde i løpet av ett dramatisk døgn på fjellet mellom Alta og Kautokeino.

Erik Sundstrøm var som nevnt postfører, men skulle i juli 1895 føre et embetsfølge hjemmehørende i Hammerfest, pluss sorenskriver Wickstrøm, fra Gargia til Kautokeino. Det var meddomsretten som skulle til Kautokeino for å holde rettsforhandlinger.

Drengen på Gargia fjellstue, Alfred Hermansen og Kristian Wisløff fra Storelvdalen skulle også være med. Hermansen har senere stått for en del av dokumentasjonen, pluss at noe er hentet fra aviser og nedskrevede værobservasjoner.

Sundstrøm skulle bringe embetsfølget til Ladnatjavre, nedre del av Kautokeino-Altavassdraget, hvor en stakebåt skulle bringe dem videre til Kautokeino.

Følget startet fredag 26. juli rundt klokken 10. Lett duskregn gikk fort over til striregn. Allerede halvveis, ved Lodikken i totiden om ettermiddagen, på det høyeste punktet 639 moh. var alle gjennomvåte. Posthytta de møtte der manglet delvis tak og ovnen var nesten sundrustet. Postvesenet fikk senere kritikk for å ikke å holde disse gammene/hyttene i stand. Følget fikk dermed ikke tørket klærne, men fikk kokt kaffe.

Med regn og vind i ryggen fortsatte de til Labnatjavre hvor de ankom ved ni-tiden om kvelden. Etter bare en time dro embetsfolket videre med båt. Været var nå så dårlig at Sundstrøm, Wisløff og Hermansen, pluss noen unge samegutter la seg til i jordgammen på stedet.

Sundstrøm skal ha påstått å aldri ha trengt å ligge over natta i gamme på noen av de sikkert hundre turene han hadde tatt over Bæskades. Dette førte til en krangel med snekker Isak Holten, som var på vei til Alta etter å ha vært i Kautokeino og utbedret kirkegulvet.

Med bakgrunn i krangelen bestemte trolig Sundstrøm og Alfred Hermansen seg for å returnere til Gargia. Litt over midnatt så Holten de på med tre hester på en høyde. De var på vei tilbake. Også Holtens arbeidsmann, Peder Jensen, gjorde seg klar.

Nå hadde også Wisløff våknet. Nå følte alle at de måtte i vei. I bare bukser, skjorte og vest, uten hansker eller votter gikk hver vindkule til margen.

Med en halv mil igjen til Lodikken er Sundstrøm utslitt og vil tilbake til Labnatjavre. Det er lyst i sommernatta, men vinden har økt til storms styrke fra nordvest. Det er iskaldt. Sundstrøm vil ikke til Suolovuopmi slik Hermansen foreslår. Selv om det er kortere dit.

Holten tar dem igjen og spør om Sundstrøm tror han kan klare å returnere. «Jo da, med vinden i ryggen skal det gå» mener Sundstrøm. De avtalte at Wisløff skulle følge med. Det begynte å snø og sikten ble dårligere.

Med ett var temperaturen falt ned mot null og klærne frøs. Holten og Co hadde 16 kilometer til Gargia. Sundstrøm og Wisløff så de ikke mer til.

Utpå morgenkvisten nådde Hermansen først til Gargia. Komagene på føttene måtte skjæres løs med kniv. Følget hadde berget seg og hvilte ut til utpå ettermiddagen.

Først mandag dro Wisløffs sønn Rangvald opp for å lete etter faren og Sundstrøm. Sammen med Alfred Hermansen fant de Kristian Wisløff utenfor postgammen ved Lodikken. Han lå med foldede hender. De turte ikke gå inn i gammen i frykt for synet av Sundstrøm som trolig lå der inne. De red ned igjen uten å ha vært inne.

Oppsitter i Gargia, Johannes Strand, dro dagen etter opp med to sleder. Men inni gamma var ingen Sundstrøm. I ovnen var imidlertid noe never, så det var tydelig at Wisløff hadde prøvd, men ikke lyktes å få det til å brenne.

Strand fant Erik Sundstrøms lik på rabben som i ettertid er blitt kalt «Sundstrøm-rabben», seks-sju kilometer fra Labnatjavre.