Bitte litt altaværing ...

Lokalt

Nå har jeg altså bodd ett år i Alta – Nordlysbyen. Den eneste kommunen i Finnmark som tilsynelatende skiter i finanskrisa. I alle fall enn så lenge. Joda, det er klart – med nyinnkjøpt leilighet og ny jobb – skjelver jeg litt under dyna når renta stiger. Og nå som den synker og synker for hver nyhetssending jeg får med meg, blir jeg engstelig av det. Kan det være noe lureri?

Så, hvordan har Alta tatt imot meg? Da jeg hadde vendt meg til at altaværinger kaller en som kommer fra den ytterste nordligste Magerøy for fjording, så var resten ganske greit. Jeg tenker bare inni meg, ha-ha, fjording kan du selv være, som bor innerst i Altafjorden.

Altaværingene er ikke slik myten skal ha det til. «De er mye mer innesluttet enn folk ute på kysten», sa folk. Akkurat det har jeg ikke merket særlig til. Det kan ha å gjøre med at Alta har blitt 18.500 innbyggere stort, og at «altaværingen» anno 2008 gjerne er innflytter eller tilbakeflytter. I hvert fall var det slik at allerede i løpet av et par uker var jeg både invitert på kaffe og fester med både naboer og kolleger. Hyggelige og sosiale, og ikke minst mange arbeidskolleger. Det første året i Alta har i alle fall ikke vært kjedelig.

Jeg valgte meg sentrum. Det skulle være nært til det meste. Jeg skjønte også snart hvor grensa mellom Midtbakken og Bossekop går, eller mellom Alta IF og BUL. Og at det kan være flere kilometer å kjøre barn som skal til venner eller trening. Det er haugevis med treninger og flinke og ivrige trenere. Etter en stund kunne jeg også nokså automatisk skille mellom høyskolehallen, Finnmarkshallen, aulaen og gymsalen på Komsa. Så det så Et aldri så lite overblikk fikk jeg også, da jeg klatra opp i badelandskrana og kunne se både fjell og fjord.

På forhånd trodde jeg det skulle være iskaldt om vinteren og kokvarmt om sommeren. Grudde for scooterdress, og gledet meg til å sitte på verandaen og nippe til god drikke en varm sommerdag. Men, ikke alle går med scooterdress. Og sommeren regnet bort. Og jeg, som slett ikke er vant til gressklipping, fikk fort en halv meter høy og våt plen.

Trøsten er at man kan gå flotte turer i litt gråvær, omgitt av enorme furutrær og ordentlig solid bjørk. Det hender jeg savner havet. Da hjelper det godt å skrive litt om havna.

Jeg visste jo at det var lange avstander. Du kan tro det var en stor åpenbaring for meg den første gangen jeg skjønte at det gikk an å kjøre «bakveien» gjennom Aronnes til Elvebakken. Eller da jeg kjørte mot Kautokeino og fant en vei gjennom Øvre Alta – over elva og havnet nesten i Kaiskuru, som jeg ennå ikke er helt sikker på hvordan uttales. Jeg har lært meg om Nedre Sierra som sies Ner-Skjærra, om Fååårbygninga og Bollo, Mikkeli, Jotka, Stilla og gumpi og camping ved elvebredden. Om støing og at det ikke er en selvfølge å få fastlege.

Alta har minst tusen rundkjøringer. Og det blir stadig flere. En ting jeg har lært, er at det kan gjelde egne regler i rundkjøringene her. Fletteregelen er det for eksempel ingen som har hørt om. Og mange suser fort gjennom og gir seg katta i hele rundkjøringa.

Jeg er ikke altaværing ennå. Bare bitte litt, kanskje. For jeg har ennå til gode å oppleve sommer på Lathari. Og jeg har ennå til gode å bli med på en skikkelig scootertur. Ei heller fiska laks, besøkt skiferbruddet, sett en gumpi. Og jeg har ennå ikke sagt «en uka». Men, men, altaværingen ble ikke skapt på et år.

Jeg ser, jeg ser

Jeg ser på den blafrende nordlyshimmel, jeg ser på de tusende rundkjøringer, jeg ser på de svaiende kraner.

Dette er altså Alta.

Dette er altså mitt hjem.

Så spør noen meg:

– Skal du hjem til jul?

– Nei, svarer jeg da. – Jeg er jo hjemme.

Ha et riktig godt nyttår

Kita Eilertsen