Datostemplingen for begrepet rockeprest er skuret vekk for lengst, men vi trengte kanskje en moden viseprest for å sortere litt i den brutale virkeligheten der ute et sted, der en mild form for korona plager oss på overtid og der nok en kortvokst despot gjør sitt ytterste for å være høy og mørk.
Vi er nok litt mette på tunge tider, men alvoret har en tendens til å restarte nygjerrigheten og vekke behov for noen svar. Om Ukraina, om russisk aggresjon mot et broderfolk – og hva i Herrens navn det er som rettferdiggjør blodbad og millioner på flukt. Her kan en teolog komme til nytte.
Bjørn Eidsvåg hadde heller ikke svarene, men vi trengte kanskje litt trøst, en anelse refleksjon, autentiske historier om noe helt annet, noen kjente nynne-emner og framfor alt intelligent humor.
For ikke å snakke om levende musikk, framført av levende mennesker foran et levende publikum – et fortrengte behov i en tid der strømmetjenester har plassert oss i sofaen omgitt av fluffy puter og potetgull.
Det er ikke fritt for at åpningslåten Eg komme framkalte gåsehud i nakkerota, en låt om å høre til i kirkerommet med riper og sår, etter levd liv og en anelse angst for besteborgerlig utstøtelse. For 29 år siden kom CD-klassikeren Allemannsland – der Eidsvåg fikk med seg Alta motettkor på en mektig og uforglemmelig opplevelse i Elvebakken kirke.
Åpningen av turneer har ofte spor av testing av repertoar, arrangementer og kjemi. I bunn og grunn var skuldrene senket. Behovet for en hitparade var nedtonet og det ble ryddet plass til å snakke om hjembygda Sauda, smelteverket, vestlandsk pietisme, eksentriske foreldre og oppdragelse i skjæringspunktet mellom pur omsorg og trussel om at Helvetes porter kunne åpne seg når som helst.
Eidsvåg mimret sammenhengende i kvarteret, med herlig selvironi, beksvart humor, alvor og skjemt. Om livet på godt og vondt, slik det tross alt er.
Bjørn er ikke like lettbeint på scenen lengre, og det blir noen tidsriktige hostekuler, gestikulering uten snev av koreografi og en og annen smugkikk på jukselappen, antakeligvis med stor skrift. Men diksjonen er klar og tydelig, designet for å få oss alle med på tankerekkene. Temavalg ga rom for avstikkere og refleksjoner, om tro og tvil uten pekefinger.
Innspurten ble innledet med tristvakre Skyfri himmel som opphever fornuften i munnhellet «det går bra til slutt». Av og til gjør det ikke det, hvis man er frarøvet barndommen.
Vi fikk et nydelig uptempo-arrangement av den sakrale klassikeren Eg ser, før det ble en svorsk duett på Mysteriet deg. Det vil si; Eidsvåg hadde både den norske og svenske stemmen, helt uten hjelp fra Lisa Nilsson.
Så fikk vi et lite kollektivt og rytmisk punktum med Nede for telling, der glitrende musikere fikk blomstre på viltre solopartier. En askegrå onsdag ble vi opplyst og underholdt, selv om vi etter to timer kjenner på at vi må ut av den trygge hula, før eller siden.
Ikke alle låtene satt som støpt, for eksempel en noe oppjaget versjon av Floden. Det var imidlertid mer enn godt å høre levende musikere i herlig utfoldelse og en av våre mest populære vise- og popskald i fri dressur i en halvfull kultursal.
Det er da man skjønner at man har savnet noe essensielt i hverdagen, nemlig kulturelle fellesopplevelser. Kjente tekster og toner, som i det minste kan ha helbredende kraft på mental overbelastning.
Rolf Edmund Lund
FAKTA
Alta kultursal
Bjørn Eidsvåg
Bandet:
Kjetil Steensnæs
David Wallumrød
Bjørn Holm
Anders Engen
Tilskuere: 200