La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! 2 I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? 3 Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. 4 Og dit jeg går, vet dere veien.» 5 Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» 6 Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.

I dagens lesetekst møter vi Jesus på en måte som vi gjerne kan tenke er annerledes enn slik han ofte fremstilles for oss. Er det ikke gjerne slik at Jesus blir fremstilt som en likandes kar – en som kommer for å trøste, sette fri og utruste oss til å tjene ham og vår neste? Jeg tror at det av og til kan være slik, og det er ikke uten grunn.

For Jesus er den som setter fri. Han kaller oss til tjeneste og er den som trøster dem som lider nød i verden. Men i dagens tekst er det en slags ambivalens. Jesus begynner med å si til oss: «La ikke hjertet bli grepet av angst». Det er et vakkert og befriende budskap. Angst og ikke minst redsel er følelser som er med på å holde oss nede og Jesus kommer for å gi fremtid og håp til oss. I tillegg til dette er han også en som utfordrer oss. Det merker vi i det siste verset, når Jesus svarer Tomas: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg».

Selv merker jeg at jeg av og til kan knyte seg aldri så lite i magen ved å høre Jesus snakke slik. Ingen kommer til Far uten ved ham. Hva får meg til å reagere slik? Vel, jeg tror det handler en del om en følelse som jeg også tror andre kan ha erfaring med: Følelsen av nederlag. Av å ikke leve slik Jesus kaller meg til å leve. Å ikke elske Herren min Gud av hele mitt hjerte og av hele min sjel og av all min makt og å elske min neste som meg selv.

Ofte trosser jeg Gud gjennom mine feil og nederlag. Det gjør også at det til tiden blir et misforhold i relasjonen mellom meg og ham. Det kan være vanskelig å måtte kjenne å ikke være i et helt rett forhold til Jesus. Ting skulle gjerne vært så mye bedre. Hva skal jeg da gjøre? Må jeg kjenne på redsel over det å muligens bli avvist av ham?

Gjennom kirkens historie er det ikke å stikke under en stol at man til tider har blitt utsatt for en forkynnelse der Jesu krav har vært i forsetet. At han kaller oss til å lyde ham og at vi er skyldige i våre overtredelser. Det har gjerne fått nåden til å synes fjern. Kanskje også har Gud blitt litt fjern. Som en som ser alle overtredelser og som skriver dem ned på det åndelige rullebladet vårt. En som vil at mennesket skal kle livet i sekk aske, skyld og skam.

Men da må vi tenke oss om. For det er sant at Gud stiller krav. Vi bryter hans bud og det gjør også at vi kalles til omvendelse. Men poenget er ikke at vi skal dras ned i sølen, i mørket, i angsten og frykten over det å bli avvist og ikke elsket.

Poenget er at vi streber etter å være ærlige med oss selv og innse at Jesus kom til jorden, døde og oppsto for vår skyld - for at vi kunne vende om og angre det onde og dermed reises opp til å prøve på nytt. Igjen og igjen gjennom hele livet. At vi kan leve i vissheten om at vi ikke kan gjemme oss for Gud og at det ikke er noe som behøver å skremme oss, fordi han ser oss ikke for å gjennomskue oss, men for å elske oss. Og når han elsker oss kan også vi elske ham tilbake. Å leve i tillit og tro til at til tross for at vi ikke er feilfrie, så er vi allikevel elsket, kjent og ønsket av vår skaper. Og da kan vi tro på Jesu ord om ikke la hjertet vårt bli grepet av angst. For selv om hans krav gjelder, gjelder også nåden. Og nåden er alltid nær. Og det er nåden som leder til Faderen ved Jesus Kristus.

La oss be:

Herre Jesus Kristus,

du kaller oss til tjeneste og du utruster oss.

Du krever ved din lov og du tilgir ved din nåde.

Vi ber deg:

Kall oss til omvendelse når vi feiler,

lær oss å stole på deg

og leve et liv i lyset av ditt kjærlige blikk,

slik at vi tror dine ord når du sier: «Du er tilgitt».

Vær med oss alle dager inntil verdens ende

og siden inn i evigheten.

Amen.

Torkild Enstad Hausken