foto
Arvid Petterson har her tatt bilde av tre av sine mentorer, etter at kobringen «Nordlyset» var kommet vel fram til Alteneset. Fra venstre ser vi Mathis Jacob Karlsen (88 år), Johan Mortensen (81 år) og Halvdan Pedersen (78 år. Disse var alle kjente og kjære profiler i Rognsund i på 1970-tallet Foto: Arvid Petterson

I forbindelse med at Altafjord Kystlag feiret sitt 30-års jubileum ble Arvid Petterson tildelt æresmedlemskap. Tildeling av æresmedlemskapet i kystlaget skriver seg særlig fra hans arbeid som lærer ved Rognsund internatskole på 70-tallet og restaurering og bevaring av trebåter hjemmehørende i Altafjorden.

Kraften i Rognsund

I perioden 1970-1978 arbeidet Petterson som lærer og rektor ved Rognsund internatskole på Altnes, ei sjøsamisk bygd som ligger på Seilandsøya ytterst i Altafjorden. Petterson var opptatt av å formidle den betydning kystkulturen hadde for levemåten i lokalsamfunnene i Altafjorden. For å forstå de mange kulturer i fylket må man også kjenne til miljø og kultur lokalt som er av betydning for folks liv og arbeid.

Hvordan dette historiske lærestoffet ble formidlet fikk stor betydning for valg av læringsveier og arbeidsmåter for elever som gikk på skolen i denne perioden. Her ble lokalhistorie formidlet gjennom et involverende elevarbeid hvor innsamling av gjenstander og intervjuer av befolkningen i Rognsund førte til oppbygging av skolemuseum og utgivelse av årbøker. Flere av dagens medlemmer i kystlaget tok del i dette kulturarbeidet, som elever ved Rognsund internatskole på 1970-tallet.

Etter krig, brenning og evakuering i 1944/45 var det lite igjen av materielle gjenstander som kunne fortelle hvordan folk levde og strevde i bygdene ytterst i Altafjorden. Folk hadde levd av fiske og småbruk på øyene i generasjoner. Mange barnerike familier livnærte seg av fiske, og i 1970-årene var det flere fiskebruk i drift i ytre Altafjord.  For å gjennomføre skolegangen bestemte sentrale myndigheter at barna i samiske områder skulle bo på internat.

I perioden 1905-1940 bygde staten 50 internatskoler i Finnmark. Før nedbrenningen i 1944 ble barna satt over fjorden fra Rognsund til internatskolen i Korsfjorden, mens skolen og internatet etter krigen ble lokalisert i en brakke på Altneset.  I 1954 ble ny internatskole bygget og tatt i bruk på Altnes. Da Arvid Petterson ble ansatt som lærer i 1970 var det mellom 60-70 elever på internatet.

Gjennom et praktisk pedagogisk opplegg for å synliggjøre og dokumentere levemåter, involverte han elever og deres familier til å samle inn gjenstander og dokumentere deres historie. Det var ikke bare nedbrenningen som hadde fjernet mye av kulturarven, fornorskningen i skoleverket som for alvor ble innført rundt 1850, nektet dem også opplæring i samisk språk. På 1970-tallet var det svært få familier i Rognsund som brukte samisk i dagligtale. I de aller fleste familiene var det kun den eldre generasjonen som førte samtaler på samisk.

– Som ung lærer arbeidet jeg ytterst i Altafjorden. Noen av mine dyktigste internatskoleelever hadde svak motivasjon. De holdt seg bevisst tilbake. De hadde foreldre, iallfall besteforeldre, som hadde sjøsamisk bakgrunn og samisk som morsmål, erindrer Petterson.

Bakgrunnen til mange av elevene lignet på Pettersons, som hadde foreldre som var tre-språklige, med kvensk som hovedspråk, felles var at de lærte bare norsk på skolen.

Gjenstander og fortellinger

Arvid Petterson mente at en samling gjenstander fra lokalmiljøet var viktig for at elevene skulle lære om sin egen kultur. Skolebøkene som ble brukt i Rognsund var de samme som for hele landet og omhandlet særlig sørnorsk kultur. Det var lite stoff i bøkene om kystkulturen i Finnmark.

I skoleavisa skrev elevene ned historiene til de ulike maritime gjenstandene i samlingen. Herulf Knudsen begynte på skolen i 1967 og bodde på internatet hele grunnskolen, selv om barndomshjemmet bare lå 6 kilometer fra skolen.

Han hadde Arvid Petterson som lærer i perioden 1970-1974. De to første årene var det skole annenhver uke, mens fra tredje klasse var det skole hver uke. Herulf var i en periode også redaktør for skoleavisen som ble produsert på skolens stensilmaskin og kom ut engang i måneden.  Vi lar skoleavisens artikkel fra 9. februar, 1974, stå som formidler av månedens gjenstand:

To nydelige skipskompass i fin messing har museet fått av Odin Ring. Selv om de er tømt (av Odin) virker de slik at vi kan se hvor nord ligger. Landkrabber kan studere hvordan kompasshuset blir stående, selv om sjøgang krenger båten alle veier. Kompassene skal pus-ses blanke og pynte opp i det lille bygdemuseet vårt.

Etter hvert har dere bygdefolk kommet med så mange gode ting til skolen, at museet kan gi et ganske godt bilde av hva man før hadde å hjelpe seg med i dagliglivet.

   Utstillingen ble ordnet med gjenstander fra fiske, fangst og sanking. Sjøsamisk kultur var den gangen lite fremhevet i museumssammenheng.  Elever og lærere samlet inn og utstilte gjenstander i skolemuseet før «hovedmuseet», Alta museum, ble grunnlagt av Alta Historielag i 1978 og samlingen ble etter hvert overført til det nye museet lengst inne i fjorden.

«Det tredje rikets» rasering berget båten

I forbindelse med innsamling av gjenstander som hadde overlevd nedbrenningen, inngikk også restaurering og vedlikehold av tradisjonsbåter. En av de første båtene Petterson fikk berget fra sankthansbålet på begynnelsen av 1970-tallet, var en nordlandsbåt av typen «kobring». Nordlandsbåten var bygd  på Elvebakken i Alta av båtbygger Skum. Dette viser at de tradisjonelle nordlandsbåtene ikke bare ble bygget i Bindalen, Rana, Vefsn og Saltdalen, men også på andre steder som f.eks.  i Alta. Nordlandsbåten kan sees på som en båttype har blitt bygget av alle folkegrupper som har bodd langs våre nordlige kyststrøk.  Det er en utbredt oppfatning i fagmiljøer at det ble bygget, brukt og eid nordlandsbåter av samer i Porsanger og Alta. Slik er nordlandsbåten like mye en samisk båttype og etter hvert kvensk som en norsk båttype.

Laurits Johansen fikk båten av sine pleieforeldre i 1909 og hadde bare hatt han som eier da Arvid Petterson, ved en tilfeldighet kom over båten som var satt på naust i Korsfjordbotten ytterst i Altafjorden. Båten hadde overlevd nedbrenningen. Etter deporteringsdatoen som var satt til 12. november 1944 planla familien Lauritz Johansen å gjemme seg bort. Båten ble derfor trukket på land utenfor Komagfjord, kvelt og klargjort for overvintring inne i bjørkeskogen. Planen var å lage hull i skroget for pipa. Familien ble imidlertid hentet av tyske soldater og evakuert før det ble tid til å utføre arbeidet.

Da familien vendte tilbake til branntomta, fant de båten uskadd inne i skogen. Moderniseringen av fiskeriene hadde ført til at det ikke lenger var ønskelig å drive fiske fra en ro- og seilbåt.  Båten ble derfor smurt og satt på naustet i 1947.

Omfattende restaurering

I 1973 kjøpte Alta kommune båten. Etter en ukes trutning kunne båten roes til Rognsund.  Båten ble hentet av Arne Olav Grimstad som sammen med elever fra ungdomsskolen i Karasjok rodde båten over fjorden til sitt nye naust i Rognsund, en rotur i blankstille og midnattssol.

Det ble satt i gang et omfattende restaureringsarbeid av skroget. En rekke av de 60-70 trenaglene av einer som forbandt bordgangene med banda måtte erstattes. Da skroget var restaurert og tjærebredd var neste prosjekt å rigge båten.  Etter at råseilet var sydd fikk Herulf Knudsen i oppgave å utarbeide en skisse:

«Jeg fikk lov til å foreta de nødvendige mål av det nysydde seilet, som lå på gulvet i gymsalen, slik at tegningen skulle bli så nøyaktig som mulig. For en som hadde vokst opp i fjæra, og lærte å ro lenge før jeg kunne sykle, var denne oppgaven midt i blinken. Tegningen ble så bra at den kunne brukes i Årboka, noe jeg var svært fornøyd med.»

Til nasjonaldagen 1974 var båten rigget med råseil, tjærebredd og nymalt. I den anledning ble det skrevet en vise som forteller historien til båten. Det andre verset lyder slik:

De beste trær i dalen ble tatt til skrog og mast

og fagmannshanda forma til, det hadde ingen hast.

Han Skum der inn i Alta var nok en

prektig kar

og sikkert må det sies at han var som

hennes far.

Så stod hun da til dåpen,

en kobring som var åpen

og Nordlyset var navnet som hun fikk

av gudmor si.

Tekst: Brynjulf Finstad 1974

Båten ble en del av læringsmiljøet ved internatskolen og brukt både til skoleturer, seilturer og fisketurer.

foto
Dette bildet ble tatt av Arvid Petterson da det ble foretatt befaring av båten på vegne av Alta museum. Båten ligger her i hjemmefortøyninga utfor Steinbakken i Langfjorden. Foto: Arvid Petterson.

Kutteren «Vally»

Arvid Petterson var også en av initiativtakerne til å bevare kutteren «Vally». En 42 fots kravellbygd kutter med rett baug og lang hekk. Skroget har furuplank overvanns og bunn av gran. Vally har en Volda en-sylindret semi-dieselmotor. Båten har vært eid av folk fra Altafjorden siden den ble bygd i Hemnesberget i 1917 for handelshuset Jens B. Digre, Storsandnes i Langfjorden i Alta kommune.

I 1941 ble den beslaglagt av tyskerne og ført til Kåfjord i Alta, men eierne laget motorskade slik at tyskerne ikke fikk start på motoren.  Båten ble slippsatt i Kåfjord i Alta, men heller ikke etter overhaling fikk tyskerne nytte av båten. Etter et år i Kåfjord, ble M/K Vally derfor levert tilbake til eierne, antatt som ubrukelig. Her lå den uvirksom på Storsandnes til evakueringsordren kom høsten 1944. Da gikk eieren, Jens B. Digre om bord med sin egen og flere andre familier for å bli evakuert til Lødingen. «Siden den hadde «motorskade» kunne den ikke gå for egen maskin, men ble slept av kutteren «Duen» ut Altafjorden. Da de hadde gått gjennom Stjernsundet gjorde de klar motoren, og etter litt hosting var livsnerven til «Vally» i gang igjen. Båten var i kontinuerlig drift fra 1946 til 1982 og ble blant annet brukt til Lofotfiske og til fiske på Nordbanken og Nordkappbanken.

M/K Vally ble kjøpt av Alta Museum i desember 1982. Frem til riksantikvaren og fartøyvernet kom inn i bildet hadde Altafjord Kystlag i samarbeid med Alta kommune og Alta museum ansvaret for vedlikehold og drift av båten. Sommeren 2001 gikk M/K Vally for egen maskin fra Alta til Nordnorsk Fartøyvernsenter i Gratangen i Troms, ført av et mannskap fra Altafjord kystlag. Båten var under restaurering i tre år frem til august 2004. På høsten 2004 seilte M/K Vally tilbake til Alta. Alta Museum tok ansvar for pass og vedlikehold av båten. I 2007 ble foreningen "Vallys Venner" stiftet. Båten brukes i dag i ulike sammenhenger og sees ofte seilende på Altafjorden.

foto
Båten ble kjøpt av brødrene Arne og Harald Johansen i 1946 og var i drift frem til 1982. Harald til rors en siste gang ombord i kutteren «Vally». Foto: Arvid Petterson

Sjøsamiske kulturminner på museum

Arbeidet med å synliggjøre sjøsamisk kystkultur i Altafjorden fikk også betydning i museumssammenheng. Det å samle kulturminner eller spor etter menneskelig virksomhet, ikke minst i et område hvor all bebyggelse ble brent etter tyskernes tilbaketrekning, ble senere del av en mer permanent utstilling. Samlingen ble flyttet inn i et naust nedenfor Alta museum.  Skolesamlingen består av 150 gjenstander. Arvid Petterson utrykker sitt engasjement slik: «Å arbeide med museumsarbeid i Finnmark er ikke noe ensomt arbeid, det er massevis av folk som er interessert».

Da Norsk folkemuseum skulle dokumentere levemåten i Finnmark ved hjelp av gjenstander kom også båten på plass. «Finnmark» på Norsk Folkemuseum er ikke bare et bolighus og et fjøs fra Olderfjord i Finnmark som forteller historie fra før, under og etter 2.verdenskrig. En av gjenstandene er også ei spissa bygd i Porsangerfjorden. Spissbåten som inngår i samlingen, ble bygget i 2012 av Hans Oliver Hansen ved Sjøsamisk kompetansesenter i Indre Billefjord og er donert av Arvid Petterson. Spissbåtene ble brukt til det kystnære hjemmefiske.

Fornorskningen

Tiltak for å fornorske den samiske og kvenske delen av befolkningen innebar bygging av et stort antall internatskoler i Finnmark. Arbeidet med å dokumentere og synliggjøre den sjøsamiske kulturen ved å løfte frem kulturminner og språkbakgrunn bevisstgjorde ikke bare elevene om egen identitet, men gjenstander og historier skapte også forståelse for betydningen av etnisitet, noe som på denne tiden var sterkt knyttet til samisk reindrift. Trond-Einar Karlsen minnes skoletiden slik: Arvid Petterson gjorde oss bevisst og stolt over egen bakgrunn og historie.

I ettertid har den sjøsamiske kulturen blitt bevart og synliggjort gjennom oppbygging av en rekke museumssamlinger i Finnmark.

At Norsk folkemuseum har fått bygninger og gjenstander som formidler levemåten i en fjord på Finnmarkskysten er ikke minst et resultat av Arvid Pettersons utrettelige arbeid for å synliggjøre den sjøsamiske kulturen og at spissa har fått plass i denne større fortellingen.

Skrevet av kolbjørn Rafoss

Tidlifere styremedlem og

medstifter av Altafjord Kystlag

Kilder

Alta museum (2018). Erindringer II. Gjenstander og fortellinger. Et samarbeid mellom museum, skole og lokalsamfunn.

Olsen, Per Kristian (2021). Jevnet med jorden. Brenningen av Finnmark og Nord Troms 1944. Aschehoug.

Petterson, Arvid (1982). Altafjordens hulefolk 1944/45. Alta historielag.

Årbok for Rognsund 1973, 1974, 1975.

foto
Tre av elevene som hadde Arvid Petterson som lærer ved Rognsund internatskole i ulike perioder. Fra venstre Herulf Knudsen 1970 – 1974, Trond-Einar Karlsen 1970-1977 og Tore Forsberg 1972-1974. Disse er i dag også styremedlemmer i Altafjord kystlag. Foto: Kolbjørn Rafoss