– Treffer som en knyttneve i magen

– Teaterpublikum i Alta kultursal fikk en sjokkdose med konfronterende skuespill, skriver Altaposten etter besøket fra Hålogaland teater.

Hålogaland teater imponerte med en sterk forestilling om sykdommen alzheimer og hvordan den preger hele familien.  Foto: Marius Fiskum, HT

kultur

Sjokkdosen hadde vi sannsynligvis godt av denne lørdagskvelden, fordi tema er en sykdom som sniker seg inn på familiene og blir altoppslukende og utfordrende for alle involverte. En sykdom som vil kreve desto mer av det offentlige hjelpepparatet i årene som kommer, et apparat som allerede sliter med å få tid og hender nok til å håndtere hverdagen.

Derfor treffer temaet Alzheimer med en knyttneves kraft i mageregionen, og stykket dirrer i pannebrasken lenge etter at ensemblet har bukket  og takket for seg, med en vennlig tilbakeholdenhet og uten forventninger om smil.

Dette måtte nemlig bearbeides på mange plan, kanskje fordi vi fikk hele «pakken» servert fra et perspektiv som gjerne nedtones. Nemlig fra den som er rammet og som får dette kaoset, sorgen, sinnet, usikkerheten, redselen og uverdigheten innenfra. Uten å fortjene det, eller ha muligheten til å vegre seg, før det er for sent.

Hålogaland teater har laget en fortettet og alvorstung tolkning av stykket til den franske dramatikeren Florian Zeller, kanskje fordi virkeligheten er så brutal for dem det gjelder. Den som blir syk lider under sterk forvirring,  men også venner, familie og pårørende slites mellom dårlig samvittighet og evnen til å følge opp den man er så glad i. Her er ingen fasit eller manual som kan følges slavisk, fordi sykdommen arter seg så forskjellig.

Framfor alt må man anerkjenne at det handler om en sykdom, ikke en villet personlighetsforvandling, laget for å skape trøbbel i hverdagen. For seg selv og alle som egentlig fortjener livslang kjærlighet. Det blir rivning og konflikt, simpelthen fordi misforståelsene er så mange.

Kristian Fr. Figenschow gjør en fantastisk tolkning av André, faren som forvirres og skremmes av sin egen hjernesykdom, men også av persongalleriet rundt seg, som skaper forvirring inntil det grusomme. Den som virkelig ofrer seg for sin egen kjære far, er også den som må tåle mest verbal pryl fra den hun elsker, både for den han var og den han er.

Lojaliteten settes imidlertid på prøve når kaoset eskalerer og bostedet gradvis forandrer seg. Det går fra å være moderne og kaldt, til å bli et distansert sykehjem, strippet for det meste. I pausemørket endres premisene, også for publikum.

Denne voldsomme prosessen krever masse av skuespillerne, og vi kan ikke annet enn å være ekstremt imponert over aktørene i HT, inkludert produksjonen. Vi skal prise oss lykkelige for hver gang teateret tar turen til oss.

Det er plass til godlynt humor over det å glemme, men vitsene blir overmannet av alvoret gjennom stykket. Lyd- og lyskulissene forterker kaoset, spesielt i de mørke bruddene, der elementene blir stadig mer intense. Det er meningen at vi som sitter trygt i stolene skal kjenne på dette uforutsigbare – og dvele ved om vi er beredt til å være der for hverandre. Når livet er på sitt mest utfordrende.

Rolf Edmund Lund