Anmeldelse

Kunstrock med politisk brodd

Kari Heimen tok et personlig oppgjør med fornorskningen da hun med sin trio turnerte i Vest-Finnmark i pinsen.

SLO FRA SEG: Kari Heimen presenterer spennende kunstrock, der fornorskningen er et sentralt tema. Heimens konsert fikk terningkast fire i Altaposten.  Foto: Bernhard Hienerwadel

kultur

Altakvinnen Kari Heimen har sysla med musikk utenfor A4-formatet lenge. Én ting er at hun på scenen er noe så sjeldent som en feiende flott, kvinnelig vokalist og trommis. En annen og minst like kul ting er at hun også sjangermessig beveger seg langt utenfor boksen. Istedenfor lyttervennlige låter, lager Heimen komplekse komposisjoner, og allsangfaktoren er så lav som det kan få blitt. Å klistre en sjangerlapp på en så kreativ klasebombe som Kari Heimen er nesten en selvmotsigelse, men til dem som insisterer, lander jeg på nedstrippet, avantgardistisk rock. Da Aronnesrocken kjørte sine smått legendariske tribute nights for noen år siden, covret Kari P. J. Harvey, og det er helt åpenbart at hun fortsatt er ikke så rent lite inspirert av denne eminente engelske musikeren.

Kari har de siste årene opptrådt flere ganger i Alta med sin trio Heimen. Men det var under en konsert med sitt andre prosjekt, Gud å Kværmann, på Barila i mars 2015, at publikum fikk presentert et lite frø av det som siden har vokst seg stort og inn i Karis musikalske hovedprosjektet, trioen Heimen: låter på finnmarkdialekt om fornorskningen som hennes familie, som så mange andre familier, har blitt rammet av.  

Heimens konserter i Kautokeino, Hammerfest og Alta i pinsehelga har vært todelt, og det knyttet seg mest forventninger og spenning til første delen som besto av Karis ovennevnte musikalske oppgjør. Kari pangåpner konserten med «Under torva», først med bare sang og el-bass (Odd-Erling Simensen), så joiker hun, deretter kommer el-gitaren inn (Terje Storvig), før sjefen setter seg bak trommesettet og denger løs. For en start! Rent teknisk er Karis joik kanskje litt under pari, men kombinert med harde trommeslag snakker vi her om musikk som formelig oser av empowerment og gir stolthet. Ikke noe offerrolle der i gården, takk. Til sammen seks sterke låter, eller skal vi si komposisjoner, om det såre temaet byr trioen på.

I sin iver etter å ta et skikkelig oppgjør, skriver Kari tekster som er tydelige, og som nesten heller mer til sakprosa enn til poesi. Det er forståelig, siden hun har mye på hjertet, men rent kunstnerisk savner jeg det litt mer subtile elementet som Kari ellers er flink til å bruke i sine engelske tekster. Siste låt i konsertens temadel, «Æ har vært her før», er et hederlig unntak i så måte, og jeg håper at Kari klarer å kverne ut flere tekster av samme kaliber til det kommende albumet som det absolutt er lov å ha forventninger til.

Konsertens andre del består av gamle og nye, heimen-typiske kunstrocklåter. Jeg er temmelig svak for det nedstrippede formatet, og det er stor stas at vi har en lokal musiker som tør å gå egne veier, og som på begge sider er omgitt av høyt kompetente strengeplukkere.

Heimens sjanger, stil og særegne tekster krever lytterens fulle tilstedeværelse. Akkurat dét var litt vanskelig på Barila søndag kveld – lydbildet var ikke spesielt godt balansert, og til tider var savnet av en egen lydtekniker stort. 

Bernhard Hienerwadel