– Kunne ikke ha drømt om en bedre kick-off

Beaivváš rørte Altapostens anmelder.

0

«Juoiggas!»

Mary Sarre, Iŋgor Ántte Áilu Gaup, Nils Henrik Buljo, Egil Keskitalo, Roger Ludvigsen, Jakop Jønsson og Svein Schultz .

City scene

100

kultur

Beaivváš ga Sami Music Week et perfekt oppspark med joikeforestillingen «Juoiggas!».

På sin omfattende turné gjennom hele Sápmi med joikeforestillingen «Juoiggas!» gjestet Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš søndag kveld Alta. Alta Sami Festival og Sami Music Week som med hvert sitt tettpakkede program finner sted i Nordlysbyen denne uka, kunne ikke ha drømt om en bedre kick-off.

«Juoiggas!» er av den typen hybridforestilling som blir stadig mer vanlig i Teater-Norge, i skjæringspunktet mellom konsert og fortellerteater. Mary Sarre, Iŋgor Ántte Áilu Gaup, Nils Henrik Buljo og Egil Keskitalo er både fortellere, skuespillere, joikere og sangere, og alle fire kommer greit fra oppgaven. Kvartetten har god kontakt med publikum gjennom hele den snaut timelange forestillingen. Selv er jeg mest begeistret over joikinga til Iŋgor Ántte Áilu Gaup, mens Mary Sarre nok er ensemblets beste skuespiller i «Juoiggas!». Litt synd at regissør og teatersjef Rolf Degerlund ikke har engasjert i hvert fall én aktør fra yngre rekker, men har valgt fire omtrent jevnaldrende Beaivváš-veteraner.

På en besnærende enkel, men samtidig effektfull måte fortelles og formidles joikens historie, dens betydning, men kanskje aller mest dens mange «bruksområder». Uten å underkommunisere den åndelige, religiøse dimensjonen, formidler Beaivváš først og fremst joikens hverdagslige og trivielle (i ordets mest positive forstand) betydning; her er formaninger til jegere, sanger til barn og kjærlighetssanger. Ensemblet forteller om konkrete hendelser, navngitte personer og steder ikke bare i Finnmark, men store deler av Sápmi. Det blir dypt rørende når den demente på aldershjemmet og pleieren møtes i joiken. Men humoren er aldri langt unna. Scenen der en forsker bruker en kymograf for å måle joiken, er et glansnummer i revysjangeren, med giftig brodd mot mye av den antropologiske forskningen samene har blitt utsatt for.

Scenografien er minimalistisk; en duk illuderer innsiden av en lavvo, og noen få ganger projiseres videoeffekter mot den. Lyset skifter mellom varme og kalde farger. Skuespillerne i front backes av et avsindig bra band hvor kapellmester og strengetrollmann Roger Ludvigsen bruker blant annet punjab-banjo for å skape lydtepper og kle joiken i all slags klanger. Beaivváš har heller ikke spart på kruttet når det gjelder rytmeseksjonen; Jakop Jønsson og Svein Schultz er blant det ypperste Sápmi har å by på.

Det smått geniale med oppsettingen er at ingen og intet av det forannevnte tar oppmerksomheten bort fra hovedsaken, men setter fra begynnelse til slutt joiken i sentrum.   

Bernhard Hienerwadel