Livredderen og døden Boka «Livredderen og døden» er historier om redning, håp og avskjed, skrevet av anestesilege Øyvind Thomassen som startet legegjerningen som turnuskandidat i Loppa kommune.
Historiene i boka er en reise i livredning og møter med døden. Første kapittel beskriver forfattern Øyvind Thomassens start i legetjenesten som turnuslege i Loppa. Gjennom boka får vi ta del i forfatterens egne opplevelser fra start og frem til idag som anestesilege i luftambulansetjenesten ved Haukeland sykehus i Bergen.
Respekten
Respekt. Respekt for eget liv, for andres liv, respekt for døden, Dette oppfattes som den røde tråden gjennom alle historiene. Om utrykninger som endte med å erklære at døden hadde inntruffet, eller om vedkommende fikk livet i gave på grunn av innsatsen fra alle hjelperne i redningskjeden. Forfatteren viser også stor respekt for alle frivillige som deltar i leteaksjoner og er viktige medspillere når det gjelder. Boka minner i tillegg oss andre på å vise respekt for redningsmannskap som skal jobbe på et ulykkessted, respekt ved å sikre fri veg slik at personell i bilambulanser, i brannbiler eller i redningshelikopter kommer uhindret og raskt frem for å yte hjelp. Når man har lest «Livredderen og døden» får man kjenne på gleden ved å lykkes, usikkerhet i møte med døden og samhandling mellom forskjellige nivå i redningskjeden. Man får også vite at profesjonelle hjelpere kan føle avmakt og en form for sorg når innsatsen ikke ender med å redde liv.
Første møte med døden
Som nyutdannet lege kom Øyvind Thomassen til Loppa kommune. Boka hans starter der, i kommunen med storhavet som nabo. Der folk gjennom tider har lært at havet gir og havet tar. Med usikkerhet i bagasjen kommer turnuslegen til en liten bygd uten vegforbindelse. I kapittelet «Enken og læregutten» følger man turnuslegen på utrykning med legeskyssbåten til en eldre dame som har ringt AMK-sentralen om at ektemannen ikke puster. Forfatteren skriver at I Loppa kommune betydde dette alarmering av Sea King redningshelikopter fra Banak i Lakselv, luftambulansen i Tromsø, den lokale bilambulansen, båtambulansen, førstehjelpere i den lille bygda og det lokale brannvesenet. «I sentrum av disse høykompetente ressursene stod jeg, en uerfaren førstereisgutt av en turnuslege», skriver Thomassen og beskriver videre sin usikkerhet, møtet med en klok eldre kvinne og lokale folk som stiller opp når det trengs.
En Toyota Hiace stod klar til å hente legen da båtambulansen la til kai. Historien om hvordan de senere i Toyotaen fraktet den døde til legeskyssbåten, og i mangel av noe annet måtte bruke legens Volvo stasjonsvogn for videre transport til Helsesenteret i Øksfjord, viser at den ferske legen pent måtte lære at man får greie seg med det man har til disposisjon. Enken mente den avdøde slett ikke ville ønsket å bruke tusenvis av kroner for å tilkalle bårebil fra begravelsesbyrå i Alta.
«De siste timene hadde bydd på en lærdom som ikke er mulig å tilegne seg foran et kateter på universitetet. Jeg hadde begynt å fylle opp den delen av min erfaringssekk som har med håndtering av død å gjøre, og hadde for første gang opplevd hvor mye jeg kunne lære av de pårørende i møte med døden. Senere skulle jeg lære mer» skriver forfatter Øyvind Thomassens om starten av turnuslegejobben i Loppa, og sitt første møte med døden.
Rom 419
Øyvind Thomassen var også turnuslege ved Hammerfest sykehus, og en av oppgavene var å syne de som døde på sykehuset. «At eldre syke dør på en medisinsk avdeling, er en del av hverdagen på et sykehus, men for meg var det første gangen. Jeg er så fersk lege at jeg ennå ikke har vent meg til å gå med legefrakk eller bestemt meg for om jeg skal ha stetoskopet i lommen eller rundt halsen. Enda mindre er jeg trygg på hvordan jeg bør oppføre meg sammen med et dødt menneske». Forfatteren beskriver usikkerhet om han skal banke på før han går inn i rom 419 der den døde ligger. Han banker på. Gjør jobben sin og sier «farvel» når han går ut igjen. Thomassen skriver at selv nå, 17 år etter, tenker han ofte på møtet med den døde gamle damen på rom 419. «Jeg håndterer døde kropper mer naturlig og med mer erfaring i dag, men nesten hver gang er det noen pårørende , eller noen i teamet rundt meg, som opplever døden for første gang», skriver forfatteren. Etter undertegnedes mening har alle noe å lære av å lese «Livredderen og døden», og at boka kan gi nyttig ballast som en del av pensum på alle utdanningstrinn innenfor helse og omsorg.
Anne Mari Aalberg