Debatt

Hjelp til politiske beslutninger

Som nasjon er Norge pålagt et særskilt internasjonalt ansvar for å sikre villaksens eksistens gjennom god, kunnskapsbasert forvaltning.

BEKYMRET FOR ALTAELVA: Rune Jensen tar for seg situasjonen med laksesykdom. 

Meninger

Når kunnskapen er mangelfull, har vi et lovverk som pålegger oss å følge føre-var prinsippet. Men dette prinsippet har så langt syntes problematisk for det politiske å følge. For ved siden av vårt ansvar for villaksen er Norge også en gigant innen lakseoppdrett, og oppdrettsindustrien synes å være unntatt fra føre-var prinsippet. Her er praksis blitt at det er villaksinteressene som må bevise at oppdrettsindustrien skader villaksen, mens det egentlig burde være industrien som må bevise at de ikke gjør det.

Men nå foreligger ny forskning på oppdrettsrelaterte virussykdommer som viser effektene på villaksen, og at sameksistensen mellom oppdrettsindustri og vill laks kommer med en høy pris. Så nå slipper politikerne å ta vanskelige avgjørelser basert på føre-var prinsippet, nå foreligger fakta, og det gjør det enklere å iverksette kostbare og upopulære tiltak overfor oppdrettsindustrien.

Ett av flere problemer med lakseoppdrett er at tettheten av laks i merdene fører til at sykdommer lett smitter fra individ til individ. Avlusninger og andre driftsmessige operasjoner bidrar til fysiologisk stress, som i sin tur kan øke faren for sykdomsutbrudd. Og sykdomsutbrudd øker produksjonen av smittestoffer. Anleggene ligger mange steder såvidt tett at smitte spres mellom anleggene, og til forbipasserende villaks og sjøørret.

Siden det offentlige ikke hadde vist noe initiativ til å undersøke konsekvenene av sykdomssmitte fra oppdrett, bestemte villaksorganisasjonen SalmonCamera seg i 2013 for å starte et prosjekt som undersøker i hvilken grad sykdomssmitte fra oppdrett påvirker villaksen.

Det måtte altså en frittstående, ideell medlemsorganisasjon til for å initiere, organisere og delfinansiere innsamling og analysering av smitteprøver fra vill laks og sjøørret. For oppdretts- og villaksnasjonen Norge er det intet mindre enn en skam at man har valgt å neglisjere mulige konsekvenser av de åpenbare smitteveiene. Man kan spørre seg om spørsmålene rundt dette var for politisk betente.

Mange velvillige sportsfiskere og sjølaksefiskere har siden 2013 tatt prøver av villaks og sjøørret for oss. På grunn av dem har vi i dag et svært godt grunnlagsmateriale fra et stort geografisk område. For å analysere prøvene og ivareta den vitenskapelige delen av prosjektet, har fiskehelsegruppen rundt Prof. Are Nylund ved Institutt for Biovitenskap på Universitetet i Bergen fått noe finansiering fra Miljødirektoratet, men også jobbet dugnad, for å finne svar.

Den første av en serie vitenskapelige publikasjoner fra prosjektet, en som omhandler ILA-virus, ble i april publisert i den svært annerkjente vitenskapelige journalen Plos One. Og resultatene er alarmerende for Altaelva sitt vedkommende.

Funnene i prosjektet inneholder data for de fleste oppdrettsrelaterte sykdommer og deres forekomst i vill laksefisk, og konsekvenser av dette. Men allerede er det vist at ett av de mange virus, infeksiøs lakseanemi virus (ILAV) kan ha en mye større negativ effekt på villaksen enn hva som kan aksepteres. Dette gjelder spesielt for Altaelva og Namsen.

I Alta har både sjølaksefiskere og sportsfiskere tatt prøver for oss. Når det gjelder ILA-virus finner vi en påfallende forskjell i andel smittede individ tatt i kilenøter ute i fjorden (32 %) og av sportsfiskere i elva (5%). I kilenøtene er det altså langt flere smittede laks enn i elva. Siden fysiologisk stress regnes som utløsende årsak for infeksjoner, burde laksen i elva hatt mer virus enn i sjøen.

Å bli smittet trenger ikke nødvendigvis bety at villaks dør momentant. Men det er grunnløst å påstå at vill laks ikke opplever stressfaktorer som kan få latente virus til å blusse opp som sykdom og infeksjoner. At infeksjoner vil forårsake såkalt subletale effekter ved å svekke laksens evne til å følge stimene ut i havet, jakte på byttedyr eller unngå andre rovfisk er hevet over tvil.

Så, - dør smittet laks på vei inn fjorden, eller er den svekket i en slik grad at den ikke makter å gå opp i elva? Uansett så er effekten for Altaelva at 27 % av den voksne laksen som har overlevd lakselus og alt mulig annet, ikke kommer tilbake for å bli fanget eller å gyte.

Betenkelig nok er akkurat samme tendens tydelig for flere andre oppdrettsrelaterte sykdommer både i Alta og i andre fjordsystemer. Smittet laks forsvinner før den når elva. Hvor stor effekten er når man tar med også andre sykdommer, vet vi enda ikke. Men mer enn hver fjerde laks synes å bli borte fra Altaelva som følge av ILA viruset alene.

Som om ikke disse funnene er alarmerende nok, viser undersøkelser også at smittebærende sjøørret kan ta med ILAV og andre virus opp i elvene. Ørret overlever som oftest ILAV-infeksjoner, men forblir en levende smittebærer. Følgelig kan ørreten etablere et permanent smittereservoar i elva, med de konsekvenser dette medfører både for laksen i elva og for oppdrettsanleggene utenfor.

Problemene oppdrett skaper strekker seg altså langt utover forurensing, lakselus og rømt fisk. Resultatene fra våre undersøkelser må medføre at også spredning av sykdomsfremkallende agens tas hensyn til av forvaltningen. Smittestatus må etter vårt syn innlemmes i «trafikklyssystemet» som skal danne grunnlag for beslutninger om vekst eller reduksjon i produksjonen.

Midt oppi alt dette sitter politikerne og andre beslutningstagere, skvist mellom et evigvarende vekstkrav fra industrien, og hensynet til villaksen. Deres beslutninger og forvaltningsmessige grep blir uansett upopulære og krever ryggrad. Men resultatet av våre undersøkelser er at politikerne ikke lengre behøver å tufte sine avgjørelser alene ut i fra et føre-var prinsipp, et prinsipp som har vist seg vanskelig å få aksept for. For nå foreligger bunnsolide fakta som gjør det mulig med faktabasert forvaltning, og da forventes det at gamblingen med villaksen avsluttes.

Rune Jensen

SalmonCamera

daglig leder