Natt til lørdag ble en ung alenemor fra Ghana og sønnene på fire og fem år fjernet fra sitt egen hjem i all hast. Er det virkelig nødvendig å påføre asylsøkere denne type opplevelser, som gjerne kommer på toppen av tidligere traumer?
Historien er kanskje ikke unik her til lands, men det er alltid nedslående å lese om hvordan asylinstituttet forvaltes med hjerterå brutalitet, midt på natta. Spesielt når det rammer barn og unge som har slått rot i Norge og ikke vet om en annen virkelighet. I andre sammenhenger er norske myndigheter opptatt av å skape trygge rammer rundt utsatte barn, uansett årsaken til at utfordringer oppstår i hverdagen. Dette prinsippet oppheves med et skuldertrekk i asylsaker.
– Hentet om natta av seks politimenn
Foran oss skyver vi hele tiden rettferdighetsprinsippene. Alle skal behandles likt og et utvisningsvedtak må etterleves, i dette tilfelles av intet mindre enn seks politibetjenter som utfører sitt oppdrag. Vi tviler ikke på at også de som gjennomfører selve utvisningsvedtaket synes dette er ubehagelig, men det er grunn til å stille spørsmål ved om det er slik vi vil ha det. Vi tviler nemlig sterkt på at dette er rettferdig overfor de barna som sakte, men sikkert har blitt integrert i landet. Lengeværende asylbarn er ofte født i Norge, har venner i Norge, lærer seg språket og tilpasser seg de plikter og goder som hører med i det norske samfunn. I den grad de har fått lest opp Kardemommeby i barnehage eller skole, blir kontrasten enorme når hammeren kommer, brått og brutalt.
Det kan tenkes at foreldrene har gjort absolutt alt for å skape trygghet for sine små, inkludert brutt regler, bevisst eller ubevisst. Det er en forståelig refleks når det handler om å skape trygghet for seg og sine. Problemet oppstår når helt uskyldige barn som har bodd 4-5 år i Norge blir kastet ut på inhumant vis. Vi har ikke grunnlag for å hevde at akkurat denne saken handler om å pynte statistikken, men det er utvilsomt et spørsmål om tillit akkurat nå.
Vi har nemlig nylig gjennomgått en debatt om situasjonen til lengeværende asylsøkere og justisministeren har måttet svare på hastverket med å utvise denne gruppen. I en så betent situasjon, der man diskuterer om reglene praktiseres for strengt, må det være en god ide å vise en smule tilbakeholdenhet med å ramme enda flere barn. Vi håper spesielt støttepartiene Venstre og KrF lar seg provosere av praksisen og bidrar til at behandlingstiden reduseres og at ikke sakesløse barn blir kasteballer.
Norsk asylpolitikk skal naturligvis utformes av de politikerne som er demokratisk valgt på Stortinget, men vi har et ansvar for å påse at både intensjonene og gjennomføringen er i tråd med de idealene vi ønsker, blant annet de som er nedfelt i barnekonvensjonen og menneskerettighetene. Når barn «hentes ut» om natta, er det noe som vrenger seg innvendig i de fleste. Det er også et tegn på at rettferdighetsfølelsen blir utfordret. Heldigvis.