Mediehuset Altaposten - Marked
Gå til

Livet er lokalt: Rafsbotn

Høsten 2019 har markedsavdelingen jobbet med en rekke lokale historier. Vi har gravd i fortiden og tatt pulsen på lokalmiljøene i Alta. Her kan du lese sakene fra Rafsbotn.

En stolt kvensk arv

Den kvenske arven i Rafsbotn har en lang historie. Alf Einar og Evy Hansen er blant dem som har tatt godt vare på sin kulturarv.

Evy sin slekt har røtter i Rafsbotn og Russeluft, og hun er 5. generasjon som bor på gården i Rafsbotn, eller Rässivuono som det heter på kvensk. 
- I Russeluft og Rafsbotn ble det snakket det vi kalte finsk, og tidligere kunne man nesten høre hvilken familie som snakket. De hadde sin egen lokale dialekt, forteller hun.

Hennes kvenske bakgrunn i Rafsbotn, stammer fra slutten av 1800-tallet. I tillegg er det funnet dokumentasjon i gamle folketellinger om at mange av innbyggerne i Rafsbotn var kvenske. 
- På 1700-tallet var det kvenske beboere som fikk brev på eiendommen og rett til å eie, forteller mannen Alf Einar.

Røtter i Tornedalen

Sammen med Langfjordbotn, Elvebakken og Kåfjord, var Rafsbotn et av de store kvenske områdene i Alta. Tradisjonelt sett har kvener bosatt seg langs ferdselsårer, som for eksempel Altaelva og fjordbunnene. Mange av fiskeplassene i elva har kvenske navn, deriblant Detsika og Sierra.  

- De fleste i Rafsbotn har røtter i Tornedalen, enten på finsk eller svensk side. Veldig mange har røtter til dagens svenske side, og selvfølgelig en hel del til det som i dag er den finske siden, forteller Alf Einar.

SAMLER GJENSTANDER: Alf Einar Hansen tar vare på kulturarven. 

 

Flere og flere rafsbotninger tar eierskap til sin kvenske bakgrunn og er mer bevisst på kulturen de bærer med seg.
- Bevisstheten er av naturlige årsaker begynt å bli høyere, og kunnskapsnivået generelt også. Men kvenene preges fortsatt av utraderingen av en svær kultur. Vi har fått Sannhets- og forsoningskommisjonen, som skal belyse sider ved hva både kvener og samer ble utsatt for, sier han.

Rafsbotn og Russeluft er sterkt representert i Alta kvenforening. Det har vært mye målrettet aktivitet i foreningen over tid. Blant annet var Alta kvenforening og Alta sameforening sentrale da Alta fikk flere veiskilt på tre språk i 2012.

Hemmelig språk

Tilbake på 1920-tallet fikk ikke barna snakke kvensk eller lære kvensk. Foreldrene snakket bare kvensk da barna ikke var tilstede og kvensk ble nærmest brukt som et hemmelig språk.
- Befolkningen her i nord har blitt frastjålet en rikdom. De fleste var trespråklige og det var både riktig og naturlig i hverdagen. De snakket både kvensk, norsk og samisk, forteller Alf Einar.

Alf Einar og Evy har brukt mye tid på å sette seg inn i bakgrunnen sin og den kvenske arven. Faktisk har de funnet flere gjenstander på familiegården, som kan fortelle ettertiden mye om kvensk kultur.

STRIKKER: Evy Hansen legger siste hånd på en sokk til Norsk Folkemuseum 

 

Både gårdsbruk og håndverk var viktig i den kvenske kulturen. Strikking og toving har en sentral posisjon i det kvenske håndverket. Nylig har Evy strikket og tovet tøfler på bestilling fra Norsk Folkemuseum på Bygdøy i Oslo.
- Flere bygninger, som er bygd med kvensk byggeskikk, ble flyttet fra Porsanger til Norsk Folkemuseum, og jeg fikk ta del i dette prosjektet, forteller Alf Einar.

- Vi ble kjent med de som styrte prosjektet, og de har handla blant annet votter, ullsokker og tøfler. Nå ønsker de å selge tøflene jeg lager i butikken på museet, avslutter Evy.

Altmulig-parken Sarves

Sarves er parken med mange muligheter, i tillegg til alpinbakke, klatrepark, mountain lodge og hytter, er det også camp. Altså, et hav av muligheter.

Campen i Sarves er en trivelig plass hvor man kan møtes med campingvogn eller bobil, og nyte sine fridager sosialt samvær.

Det ble nylig åpnet et Mountain Lodge Hotell, så nytt som i august 2019. Når man kommer inn i de nye hotel-lokalene blir man møtt med en varm peis med fyr i og trivelige folk, samt et veldig trivelig miljø. Daglig leder Synnøve Opgård Andersen er stolt over det de har fått til.

PEISKOS: Benedikte Andersen og Synnøve O. Andersen fra Sarves varmer seg i sofakroken på Bjørnfjell Mountain Lodge. 

 

- Det er meningen at her skal man komme inn og gå i tøfler og slappe av, rett og slett føle som om man er på hytta. Mountain Lodge hotellet har bevisst valgt å kutte ut TVen for å kunne gi gjestene følelsen av å komme til et avslappet og rolig sted uten å bli stresset av den digitale hverdagen.

 - Vi har på en måte konstruert hotellrommene veldig enkle og små fordi vi tenker at folk ikke kommer for å sitte på hotellrommet sitt alene, men for å være sosiale ute i restaurant-/kafeområdet vårt, legger daglig leder Hilde K. Nilsen i Sarves, til.

FIN UTSIKT: Fra Lodgen ser man ut over hele Rafsbotn.  

- Vi vil at folk skal få oppleve flotte naturområder samt benytte seg av våre aktivitetstilbud, vi har mye forskjellig blant annet mulighet for å gå på trugeturer med guide, fatbike turer gjennom egen løyper, nordlysjakt, mm. 

-Vi prøver å satse mest på lokalbefolkningen, men det er klart at det ikke er så enkelt mht. at det ligger litt bortgjemt i et tynt befolket område.

- Vi håper jo at så mange finnmarkinger som mulig tar turen hit. Men vi har selvfølgelig stort fokus på turismen også. Lodgen har gjester fra hele verden som vil oppleve nordlyset, og for turistene er det sikkert veldig eksotisk å komme hit.

Snart starter skisesongen

Det går mot skisesong og om ikke lenge åpnes skianlegget.

- Med den tidlige vinteren er det ikke umulig at skianlegget kan åpnes snart. Vi har i hvertfall gjort klart alt av skiutsyr for årets sesong, sier Hilde Kathrin Nilsen, som legger til at det fremdeles er ledige plasser ved Campen i Sarves.

Rennessanse-mannen Leif Roald fra Rafsbotn

Leif Roald Aslaksen. Fangstmann og fisker, handelsbetjent og veiarbeider, murer og snekker. Og ivrig dagbokskribent.

Leif Roald Aslaksen var en svært så allsidig mann fra Rafsbotn. Han var sønn av Johan Alfred Aslaksen og Ida J. Mella, men hadde selv verken barn eller kone, noe som tyder på at han levde sitt liv som ungkar. Han reiste mye og hadde i løpet av livet bodd hele 10 forskjellige plasser, for det meste i Nord-Norge. Leif gikk på fylkesskolen i Alta i 1937-39 og handelsskole i Sigerfjord i 1947-48. Som handelsmann var han handelsbetjent på Veidnesklubben, og bestyrer i Kautokeino samvirkelag, hvor han fikk utdelt medalje for lang tro og tjeneste etter 31 år bak skranken.

Leifs dagbok

Leif skrev dagbok fra 1939 til 1947. Her får man et innblikk i hvordan det var å leve eller «overleve» på den tiden, og det vanskelige med å ikke ha de godene vi har idag. Men Leif Roald Aslaksen virket som han hadde løsningene på lur og optimismen inntakt. Her gjengir vi noen fargerike sitater fra evakueringen og gjenreisningen:

«I februar 1940 begynte jeg på et sløydkurs som varte i 6 uker, der laget jeg en kjøkkenbenk, 1 spisebord, 1 rullepresse, 3 taburettkrakker og forskjellige småting».

«Siden rodde jeg i Høivik, men sluttet den 9. april 1940, da begynte krigen Tyskland- Norge, og vi måtte bøye oss for overmakten og ble okkupert. Krigen fortsatte nordover til den 7. juni 1940. Da måtte vi kapitulere og gi oss helt under fiendens vold».

Det kommer tydelig frem at Aslaksen var nokså allsidig og kreativ mann. Han tok seg masse arbeid av forskjellige slag, både byggearbeid, muring og vegarbeid: «Jeg var med å mure en skorsteinspipe hos Karl Pedersen, som da hadde fått bygget seg en gård i Rafsbotn. Jeg hadde forresten vært med på å støpe en grunnmur til ungdomshuset på stedet da jeg var 15-16 år gammel».

«Jeg tok meg veiarbeid i oktober 1940 og som varte til jul. Det var vedlikehold av vegen Tranfsarelv-Rafsbotn. Den tyske vernemakt (Deutsche Werhmacht) brukte denne vegen for å føre forsyninger til Finland».

Leif Roald Aslaksen. www.rafsbotn-historie.no/Frank Olsen 

 

«I juni 1941 ble jeg med på telegrafarbeid i Tomas Nilsens lag, vi reiste da til Grøtnes ved Skjåholmen i Sørøysund og vi ble der i to måneder.»

«Linja var skutt i stykker av veiarbeiderne på omtrent 1 km, den måtte flyttes lengere opp.Det var bare ure, berg med bratte stup og fjell så hardt som panser. Vi fikk da endelig sprengt alt med meget strev. De tunge svære furustolpene måtte jo heises med håndkraft fra stranda til langt opp i fjellet, og det var ikke lite arbeid bare med det».

Det kommer også frem i dagboken at arbeidet ikke var helt risikofritt:

«Under skyting (sprenging) av stolpefeste var min kamerat så uheldig, da han skulle lade for å brenne en ”gryte” for dynamitt, at han fikk skuddet til å gå av. Han fikk ladestokken oppfliset inn i hånden, og noen fliser streifet også høyre side av hodet nær øyet. Han fikk ikke noe men av det. Hans navn var Petter Nilsen fra Rafsbotn. Da skuddet gikk av, hadde jeg levert noen dynamittpatroner til kameraten og satt pakken bort og sto vel på 1-2 meters avstand fra hullet. Jeg kom fra det uten kvester eller skade.»

Om evakueringen

«10. november ble min mor og mine søsken tvangsevakuert fra Rafsbotn, i buss til Bossekop, hvor de igjen ble kjørt om bord i en båt, som gikk til Sopnes. Derfra reiste de igjen i buss til Burfjord, og der ble de puttet i en liten fiskeskøyte, hvor det fra før var trangt og skrøpelig om plass, og så kom det en masse mennesker om bord. Man må da skjønne hvordan det var å være om bord i en slik liten båt i over 1 døgn og så bare noen timers søvn fra før. Det måtte være slitsomt både for barn og voksne. Dertil kom sjøgangen som krevde sitt.»

Aslaksen bodde i Tromsø under evakueringen, hvor han var elev på Moldenæs Handelsskole, men heller ikke dette var smertefritt:

«21. oktober ble handelsskolen rekvirert av tyskerne, og vi måtte slutte uten å få eksamen. Jeg hadde gått der i 2 måneder og brukte på den tiden kr. 60,- hver måned til middagsmat og kr. 70,- hver måned i losji. «Tørrmaten» holdt jeg sjøl og dertil kom bøkene og skolepengene på kr. 140,-, alt sammen bortkastete penger, tid og arbeid.»

Leif Aslaksen ble i Tromsø til 22. november, og ble også vitne til senkingen av Tirpitz:

«12. november var det flyalarm i Tromsø og engelske fly over byen. Det var voldsom skyting, og prosjektilene og splintene hvinte over byen og øya. Det ble sluppet bomber over et stort tysk slagskip ved navn «Tirpitz», og den fikk en treffer på siden, trillet rundt og sank nesten. Litt av bunnen kunne sees over vannet. Mange ble drept og såret.»

Brent jord

Aslaksen ble så evakuert sørover, via Mosjøen og Trondheim, til Oslo. I september 1945 var han tilbake i Alta: «Det er vel så at man ikke skal bekymre seg for det som kommer, men tross alt er følelsene mange og rare. Stedene har likesom forandret seg etter at alt er avsvidd og ødelagt. Veiene er stykkevis sprengt, broene sprengt, husene brent, telefonlinjene ødelagt, båtene brent og knust, jordene uslått og det er bare aske igjen av gammel velstand. Slik er det i dag og kanskje noen år framover. Det man engang eide er bare minner i dag og for framtiden. Det tar år før alt kan erstattes i form av eget arbeid og penger.»

«Veien Russeluft - Rafsbotn var sprengt på to steder, i tillegg var 2 broer og 2 stikkrenner sprengt. I Rafsbotn var 3 broer sprengt i lufta, og bare rester stod igjen av murene. Det var ikke nok med at husene og det øvrige var brent og herjet, men i Russeluft var også kjellere og grunnmurer sprengt».

«Jeg tok turen opp til hjemstedet mitt, der var det ikke riktig så ille for utedoen stod enda igjen, likeså ishuset. Jeg tok en tur opp til Lillevannet og så etter tingene som var gjemt der, og til min store forbauselse stod fremdeles gammen der far bodde i. Ovnen stod inne men kopper og kar var slengt ut, og sengetøyet som lå inne var råttent. Symaskinen, som var i en fjellkløft, var helt fastrustet, men rokken som var lagt under ei furu, hadde klart overvintringen fint. Om dagen spiste jeg i utedoen, og om kvelden tok jeg inn i ishuset etter å ha besøkt Karl Pedersen, som bodde i et telt med hele familien. Jeg lå med alle klærne på meg og brukte semgetøyet jeg hadde med meg. Jeg hadde følelse av å av å bo i ei hule på et primitivt vis, men kravene var heller ikke større foreløpig, bare jeg hadde tak over hodet».

Dette skildrer tøffe tider etter krigen, hvor mye av eiendelene var rasert eller stjålet.

Utsikt mot Russeluft (Finnmark Fylkesbibliotek)  

 

«Torsdag 13. september tok jeg atter en rundtur over stedene hvor det hadde vært gjemt noen eiendeler som tilhørte oss. Jeg fant 4½ bolk tau (ile) og 1 jernplate, 1 snøspade, 1 spett og ½ tønne surt kjøtt. Om kvelden kokte jeg en hel kasserolle, 5 - 6 liter, av det, og det smakte virkelig for en slukhals. Til det hele hadde jeg kokt ekte kaffe.»

«Fredag 14. september vasket jeg en del av kjøttet og kastet bort det tykkeste og mest sure beinkjøttet. Etterpå tok jeg bort en del stein i elva hvor vi brukte å hente vann mens foreldrene mine bodde her. Dagen etter skrev jeg til min far i Stavern og sendte en fortegnelse over det jeg hadde funnet av bortgjemte ting».

Opp i alt strevet og den vanskelige tiden virket det som at Aslaksen likevel klarte å holde motet oppe. Han klarte på en utrolig måte og finne lyspunkt og optimisme i de små tingene.

«9. september holdt jeg meg inne for det var kaldt og det snødde litt, jeg fordrev tiden med å synge mens jeg kokte kakao. Det smakte godt, for jeg hadde ikke hatt det på lang tid. Det var jo en vare som manglet under krigen og som fremdeles ikke er i handelen. Jeg var så heldig å få det i den engelske gavepakken».

«Kl. 20.30 gikk jeg hjemover og var så heldig å få kjøpt meg 10 stk 4x4 toms bokser, til sammen 52 meter. Disse bar jeg hjem og la det pent for vinteren».

Aslaksen dro i oktober 1945 tilbake til Veidnesklubben og jobben som handelsbetjent. I 1947-48 gikk han handelsskole i Sigerfjord, og 1951 ble han bestyrer ved Kautokeino samvirkelag. Her ble han helt til ble syk i 1982, og flyttet tilbake til Rafsbotn, hvor han døde 14. august 1984.

Kilde: www.rafsbotn-historie.no

Butikkdrift fra 1890

Mange har drevet butikk i Rafsbotn. Den aller første het Israel Mella.

Mella var den første som åpnet butikk i Rafsbotn i 1890-92. Han drev handelen ganske godt, og den strekte til etter datidens forventninger. Butikken ble lagt ned da Mella gikk bort i 1924, men ikke så lenge etter kom Ada og Olaf Bellika på banen og ville starte sin egen handel. Handelen deres ble drevet fra 1925 til 1931.

BUTIKK: Erling Mathisens butikk som startet opp to år etter krigen på Skriverslåtten.  

 

Ved slutten av deres tid som handelsdrivere startet Gustav Anton Øines butikk. Om det var en av grunnene til at Ada og Olaf avsluttet sin handel er usikkert, men i 1928 ble Gustavs butikk etablert og mye kan tyde på at han drev den godt siden han holdt det gående i hele ti år.

Etter han var det mange år uten noen drift. Ikke før et par år etter krigen i 1947 ble det startet opp en ny handel av Erling Mathisen, dette etter ønske fra bygdefolket. Han hadde nok å henge fingrene i ettersom han også hadde et annet arbeid, men han valgte likevel å innfri ønsket til bygdefolket.

Kilde: www.rafsbotn-historie.no

Visste du..?

  • Rafsbotn fikk sin første vei i 1908  (Rafsbotn-Nordelv).
  • Skaidiveien ble i sin tid brukt som transportvei  med hest.
  • Brua over Tverrelva ble ferdigbygd i 1902, folk kunne endelig gå «tørrskodd» over til Elvebakken.
  • I 1931 ble Rafsbotn IL stiftet.
  • I 2008 vant Rafsbotn pris for beste drikkevann  i Nord-Norge.

Innholdet i denne artikkelen er ikke produsert av Altaposten.nos redaksjon, men av Altaposten.nos markedsavdeling.

Altaposten.no er opptatt av et tydelig skille mellom redaksjonelt og kommersielt innhold. Om du opplever at denne eller andre annonser på altaposten.no/ er utydelig merket, gi oss gjerne beskjed på e-post.