TIL har blitt importspissenes kirkegård

KOMMENTAR: Samtidig som målene har uteblitt, har millionene rent ut av TIL-kassa de siste årene. Tromsøs rykte som spissfabrikk er snart bare et falmet minne.
meninger

Tromsø Idrettslag er inne i sin femte sesong på rad i Eliteserien etter opprykket fra 1.-divisjon. Men verken i 2015, 2016, 2017 eller 2018 har klubben maktet å ta steget opp på øvre halvdel av tabellen. 10 kamper ut i 2019 ligger det an til en ny høst i nedrykksstriden.

En sentral årsak er at klubben har hatt importerte angrepsspillere som ikke har levert som forventet. Omtrent alle fotballklubber verden over er avhengig av en spiss som fungerer – så også i Tromsø. Fra 2015 av har klubben i tur og orden brukt tid og penger på fire spillere i denne kategorien. Zdenek Ondrasek (2015), Sofien Moussa (2016), Slobodan Vuk (2017 og 2018) og Brayan Rojas (2019) er alle navn som vekker minner hos dem som følger «Gutan».

Lønnskostnadene på disse fire spillerne er etter det iTromsø kjenner til minst seks millioner kroner, og da er kjøps- og lånesummer utelatt. For den prisen har TIL fått 16 seriemål på 130 mulige seriekamper fordelt på Ondrasek (ni mål), Moussa (fem mål), Vuk (to mål) og Rojas (null mål). Ikke bare er tallene stygge totalt sett, men de blir verre jo nærmere du kommer nåtiden.

57 minutter ut i treningskampen mot Bodø/Glimt søndag kveld ble den sistnevnte av disse spissene tatt av banen. Nok en gang målløs tuslet Brayan Rojas av den grønne matta for å vente på at lagkameratene skulle spille ferdig.

Zdenek Ondrasek, Sofien Moussa, Slobodan Vuk og Brayan Rojas.  Foto: Scanpix

Spoler vi drøye fire måneder tilbake i tid var forventningene store. Underveis på treningsleiren i Tyrkia kom nyheten om at TIL hadde signert costaricanske Rojas på lån ut 2019-sesongen, med klausul om å forlenge avtalen. Nok en gang hadde klubben funnet en utenlandsk angrepsspiller som skulle begeistre supporterne, og skremme motstanderne.

Per i dag er det lett å fastslå at det meste har gått galt – igjen. Riktignok har Rojas hatt to nettkjenninger i cupen – men å score mot 3.-divisjonslagene Norild og Melbo betyr ingenting i den store sammenhengen. Kanskje er heller ikke Rojas god nok for Eliteserien, men slik TIL har brukt spilleren gjennom våren sitter vi igjen med like mange spørsmål som svar. Mål har det i hvert fall ikke blitt. Igjen må sportssjef Svein-Morten Johansen på banen for å ta tak i en sak han gjerne skulle vært foruten, men dessverre for TILs del har blitt kjent med.

Rojas forgjenger var, i motsetning til costaricaneren, hentet permanent til Tromsø. Slobodan Vuk ble kjøpt for en drøy million kroner fra slovenske Domzale helt i starten av 2017 med Trond Mohns penger. Helt i lønnstoppen på en treårsavtale var det mildt sagt lov å ha forventninger til spilleren klubben selv nevnte i samme åndedrag som klubblegendene Rune Lange og Ole Martin Årst.

Nærmest fra start av gikk det meste galt for Vuk. Allerede etter første sesong ville mange kvitte seg med den kostbare lysluggen fra Slovenia. Ingen ville ha Vuk, og dermed ble han værende i TIL inn i 2018-sesongen der han scoret sine eneste to eliteseriemål på våren. Uten at det hjalp. Først ble han lånt hjem til gammelklubben siste halvdel av forrige sesong, før han i vinter ble gitt bort til samme klubb, med litt lønn på toppen for å sukre pillen.

Sofien Moussa var den kanskje mest tydelige spisstypen TIL har hatt i sine rekker de siste årene. En sterk spiller som ikke hadde sin styrke i selve målscorerdelen. Men også han gikk det galt med. Moussa hadde episoder der han havnet på kant med både trenerteam og medspillere. Tidlig ble det uansett klart at han ikke kom til å forlenge avtalen med klubben da en ny avtale ville koste for mye. Men TIL fikk uansett ikke mer enn fem mål ut av lønnsutgiftene.

Zdenek Ondrasek fikk 1,8 millioner kroner i lønn i hans siste sesong i TIL-drakten. Tsjekkeren ble hentet til klubben av daværende trener Per-Mathias Høgmo noen dager før 2012-sesongen ble sparket i gang. Etter at TIL hadde tatt sølv noen måneder før var det viktig for klubben å treffe på den nye spiss-signeringen.

Planen var at Ondrasek skulle levere så godt i løpet av ett eller to år at han ble solgt videre med god fortjeneste etter å ha blitt kjøpt fra Ceske Budejovice for cirka fire millioner kroner. År 1 med Ondrasek ble vellykket. 14 mål sørget for at han ble delt toppscorer i Eliteserien.

Deretter gikk det brutalt nedover. 2013 ble et mareritt for både Ondrasek og TIL. Spissen klarte ikke å levere nok mål til ikke å rykke ned, og hvem vil hente en overbetalt spiss fra et nedrykkslag? For der lagkameratene gikk 20 prosent ned i lønn, hadde Ondrasek en kontraktsfestet lønnsøkning. Inn i 2015-sesongen hadde lønna vokst så høyt at den utgjorde en uhørt stor del av klubbens lønnsbudsjett.

At Ondrasek scoret ni mål var godt under det man kunne forvente, også siden han gikk målløs av banen mellom slutten av juni og november.

Ironisk sett er det Ondrasek som i ettertid framstår som mest vellykket av TILs importspisser, til tross for flere år med svake statistikker.

Så mange like skjebner er ikke lenger tilfeldig. Etterpåklokskap kan alle komme med, undertegnede inkludert, men er det ikke mulig å komme unna at TIL ikke har fått i nærheten av forventet valuta for sine investeringer.

I stedet for å selge én eller to av disse med solid overskudd har minustallene i en allerede tynget klubb blitt enda rødere enn nødvendig.

Samtidig som alle disse spissene har kommet og gått på Alfheim har TIL utviklet Thomas Lehne Olsen og Runar Espejord til gode eliteseriespisser.

Spørsmålet om klubben gjør en grundig nok jobb når importspissene hentes inn er én ting. Like viktig er det hvordan TIL har håndtert spillerne etter at de har kommet hit. Det kreves et enormt apparat for å integrere gutter og menn fra andre verdensdeler og kulturer. Tromsø er i europeisk sammenheng en liten by, der det attpåtil er mørkt flere måneder i året, og med en gjennomsnittstemperatur ned mot null. Derfor skal man åpenbart vokte seg for å bruke midler på usikre kort fra utlandet.

Det som i utgangspunktet ser ut som en «quick fix», kan til syvende og sist vise seg å være både dyrt og dårlig for både klubb og spiller. Fasiten fra de siste sesongene er brutal og klar tale.