Som vanlig er det menneskene som har berørt meg i året som har gått. Multihandikappede lille Erle rørte meg til tårer da jeg traff henne og hennes fortvilte foreldre første gang i sommer. Men det er ikke bare Erle som har blitt med meg hjem i tankene. De rumenske magasinselgerne har også gjort et stort inntrykk på meg som journalist, men og som medmenneske. Jeg har kjent meg sint, trist og skamfull i møte med disse menneskene, hvor en av dem har en liten gutt hjemme i Romania, som er like gammel som min yngste sønn på fire år.

Likevel er faren her, i et iskaldt land, hvor han lever som en hund, mens han sliter med å skrape sammen penger til familien sin. At han velger dette, burde si det meste om situasjonen hjemme. Og, nei. Alle er ikke som i Brennpunkt-dokumentaren. Mange kommer alene. Og Alta-selgerne er blant dem, bekrefter Bjønnulv Evenrud, leder av Folk-er-folk-organisasjonen i Oslo overfor Altaposten.  Evenrud sier tvert imot at han kjenner Alta-selgerne som pålitelige og ærlige folk.

Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv, sa Arnulf Øverland i diktet fra 1937. På samme tid som den norske dikteren skrev disse ordene, stod Europa på randen av krig og Hitler gjorde sitt ytterste for å hisse opp stemningen mot jødene, som han så som annenrangs mennesker. Til sist, da han gasset seks millioner av dem ihjel, var de ikke lenger mennesker, men tall.

Jeg  kan ikke fri meg fra tanken om at det i dag er flere i vårt velfødde kongerike som ser på rumenerne som annenrangs folk. Det er skremmende. Gjennom media har de fleste av oss blitt kjent med Folk-er-folk-selgerne i Alta, og som journalist har jeg blitt kontaktet av disse fortvilte menneskene, som denne vinteren holdt på å fryse ihjel i en campingvogn uten strøm. Hvis man lurer på hvordan det føles, kan man bare gå ut i 15 minus og legge seg godt til rette i campingvogna utenfor huset og prøve å sove der en natt.

Jeg har kontaktet både Alta kirke og Alta kommune, for å høre om de kunne bidra med en stikkontakt, slik at disse mennene kunne betale for strøm, få varme i vogna og dermed få tint opp sine verkende kropper. Men neida. Frykten for hva begravelsesfølger og andre kirkegjengere ville si om de så en slik vogn ved kirkegården, veide langt tyngre enn budskapet om nestekjærlighet.Tro hvordan juleevangeliet hadde sett ut, om det var Josef og Maria som var blitt mottatt på samme måte da de kom til Betlehem for å føde sitt barn langt hjemmefra for 2000 år siden?

Fra Alta kommune har jeg fått mistenkelige spørsmål fra administrasjonen, om hvorfor jeg engasjerer meg så voldsomt, om det er et privat engasjement, hvorpå jeg har måttet forklare at også journalister kan bry seg. Men heller ikke hos kommunen har viljen til å hjelpe vært påtrengende. Selv om Venstre forsøkte. For når sanitærkortet dras, må selv politikerne melde pass. Og jeg som trodde at politikk var å ville? Slik vi ser det fra Bergen, der kommunen faktisk har lagt til rette både for dusj og toalett for byens tiggere.

Men det ville vel være å gå for langt. Da kunne man jo risikere at det kom flere. Og er det noe vi ikke ønsker, så er det nettopp det. Nei, la oss heller lukke øynene, vente og se om de ikke forsvinner av seg selv. Men inntil videre. Gi dem et smil og et vennlig nikk. Selv om du ikke kjøper et eneste magasin. Det gjør ikke jeg heller alltid. Men jeg har både gitt og fått klemmer hos Nicola, Adrian og Petronel, som jeg opplever som særs varme mennesker. De er folk. Slik som oss. De har bare ikke vunnet i Lotto.