Henriette er supersosial og ikke glad i å være alene. Familie, venner og barn, og barnas venner, går ut og inn av huset, stort sett hele tida. Det er ikke rom for en mann i hennes liv.

– Jeg ønsker ikke å lære barna mine hat. Derfor har det vært viktig for meg å bevare et godt forhold til barnas far. Jeg har også vært bestemt på at jeg ikke ville ha noen ny mann. Og så tenker jeg litt på mine medmennesker, at de skal slippe å bo med meg. Er nok blitt litt sær med årene, sier Henriette Bismo Eilertsen med et stort smil.

– Og selv om jeg er supersosial, er jeg nok en person som har vanskelig for å forelske meg. Det har jeg alltid vært, sier hun.

Hun har barna Leonora og Hakan med tyrkiske Ørjan. De gikk fra hverandre i 2005. Nå bor de et par hus fra hverandre.

– Det var viktig for meg at ungene mine skulle få dra på ferie med faren til Tyrkia, og med meg til USA, annethvert år. Så det hadde ikke passet med noen ny mann å ta hensyn til, sier hun.

Begge ungene snakker tyrkisk med faren.

– Jeg traff han da jeg jobbet i Tyrkia. Han er en fantastisk mann. Vi gifta oss i 1999, og fikk to flotte barn. Ungene springer nå fritt mellom husene, forteller hun.

Henriette setter frem kaffe i lilla krus. Hun tenkte at hun skulle rydde. Men det er jo et hjem, trenger ikke være så sterilt. Men du verden så hjemmekoselig – med tente lys, lilla elektriske lys, gardiner, sofaputer, bilder, blomster, lilla klær og lilla sinn og lilla godter i skåla. Henriette elsker lilla, året rundt.

– Ho mamma er også veldig glad i lilla. Så det har vært sånn bestandig, sier hun.

Fra Sørøya

Henriette ble født på sykestua i Hasvik i 1972. Her vokste hun opp med mamma Jorunn som kom fra Gudbrandsdalen og pappa Leidar, Oddny (Bismo Eilertsen) født året etter og Anne Britt (Eilertsen Kåven) som er fem år yngre. Bestemor bodde i huset ved siden av. Det var en fin og trygg oppvekst, med godt familiesamhold. Pappa hadde langtransport, anleggsdrift og brøyting, og mamma var husstell- og håndarbeidslærer og satt i kommunestyret.

– Mamma er mitt forbilde på hvordan man skal være som mor, og så endrer man litt kursen etter hvert, sier hun.

Det å vokse opp på Sørøya var mest fint, men hun merket også at det har preget henne.

– Skulle noe bli gjort, måtte jeg ta tak sjøl. Da jeg bodde der som voksen, havnet jeg fort i kommunestyret, og startet med turn. Men man oppdager samtidig at en ikke må tro at en er noe. Bygdedyret er stort. Samtidig får man være med på mye som senere gjør at man tør å ta tak, sier hun.

Alle kan drive med turn

Det hele begynte da Elisabeth Karlsen kom flyttende til Hasvik og skulle begynne med turn. Henriette var for ung, men fikk begynne likevel. Det har blitt et liv med 12-17 timer i uka i hallen.

– Jeg ble bitt av basillen, og har drevet med det siden. Årene i Tunisia drev jeg med magedans i stedet, forteller Henriette.

– Turn er så bra fordi alle kan være med. Og alle kan få gull. Og så kan de som er ekstra flinke, og ivrige å trene, konkurrere, sier hun.

Henriette har konkurrert i NNM, og på kretsnivå. Hun er dommer, og leder av Alta turnforening i mange år. I april fikk hun Norges gymnastikk- og turnforbund sin æresmedalje i gull. En annen utmerkelse som hun setter svært høyt, er da Hasvik IL hadde 70-årsjubileum i fjor og ga henne en hederspris for å ha startet opp med turn. Nå i høst fikk hun ildsjelprisen fra Alta kommune, med et kunsttrykk og 15.000 kroner til en forening. De gikk til Alta turnforening, naturlig nok.

– De største opplevelsene jeg har hatt var VM i sommer med World Gym for Life, da jeg sto på gulvet med søstra mi og begge ungene mine, og vi fikk turne foran kongen. En annen veldig stor opplevelse var da Trygve Kjærland Olsen var med i årets ildsjel på idrettsgallaen på Hamar, og valgte meg som sin gjest. Det var stort. Jeg har jo fulgt han siden han var sju, forteller hun.

Hun har også fått pris for jobben hun har gjort for reiselivet i Alta. I vår ble hun tildelt Altaprisen av Alta næringsforening.

Aldri vært full

– Vi opplever at du er veldig sosial. Samtidig vet jeg at du ikke drikker alkohol. Hva kommer det av, og hvordan får du det til?

– Jeg liker ikke alkohol. Jeg har smakt det, og liker det ikke. Men det er vel få som har vært så mye på fest, særlig i ungdomstida. – Og jeg elsket å danse. En gang ble jeg til og med anmeldt for fyllekjøring... mimrer hun.

– Jeg har ikke problem med at andre drikker, så tar jeg Cola Light. Men jeg er dårlig på å dra først hjem, ler den sosiale dama.

Da hun jobbet som guide ble det mye sene kvelder, der man skulle være sosial.

– Jeg lagde en avtale i barene om at de skulle gi meg champagnebrus i ølglass, så slapp jeg kommentarer, sier hun.

Flyttet inn

Det var etter ei herlig russetid i Alta i 1992, der hun både var russepresident og kåret til russedronning (og Klemet Erland Hætta var konge). Henriette skulle ha seg et friår og jobbe i Hasvik. Men jenta var rastløs.

– Da sa Karianne i Alta (Wold Melo) at siden mora var i syden, kunne jeg bare komme dit. Så der flyttet jeg inn og ble boende. Jeg flyttet etter hvert på en liten hybel og hadde fem ulike jobber. Men jeg ønsket å dra ut på eventyr, forteller hun.

– Så en dag vant jeg og Karianne i Lotto, forteller Henriette.

De vant 60.000 på deling.

– Det var mye penger da. Karianne kjøpte seg leilighet, jeg brukte mine penger på guidekurs på Mallorca, forteller hun.

– Det ble starten på noen fantastiske år i Star Tour. Jeg var i Portugal, Egypt, London, USA, Tyrkia og fem fantastiske år i Tunisia. Det var masse folk, flotte kolleger, og lite penger. Men alle sammen elsket jobben. Jeg har fortsatt mange venner fra bransjen og fra stedene jeg jobbet, forteller hun.

Jovisst var det stressende jobb. Med 29 fly i uka, hente gjester, kjøre dem til hoteller, besøke dem og høre om alt var bra. Men det var også fritid, og Henriette spilte masse golf. Hun har også jobbet som golfguide.

– Vi guidet mye og arrangerte turer, hadde et fantastisk liv. Jeg har aldri opplevd noe negativt, sier hun.

Plutselig en dag kom venninna Mona Saab fra Hasvik til Tyrkia for å hente henne hjem.

– Mona ventet barn, og trengte meg til å jobbe på hotellet hjemme. Der var jeg i 1,5 år, forteller hun.

Henriette er utdannet nasjonal og internasjonal guide, og har også bachelor i reiseliv fra Universitetet i Stavanger.

Full av energi

De som omgås Henriette kan fortelle om en dame som er full av energi og har tusen jern i ilden.

–  Henriette er full av energi og pågangsmot, og har mange nye ideer hele tiden. Hun er lett å bli kjent med, sier venninna Karianne Wold Melo.

De ble kjent i gymnastida og er fortsatt omgangsvenner. Selv i russetida, da de skulle hvile mellom slagene, var en halv time nok for Henriette.

– Og da hadde jeg ikke rukket å sovne ennå, ler Karianne.

– Du tror ikke noen blir skremt?

– Nei, hun har også vett til å dempe seg, er snill, omtenksom og hjelpsom, for meg og min familie og mange andre, sier venninna.

Karianne Wold Melo fikk være med venninna på jobb til Fort Lauderdale i fjor.

– Jeg opplevde at alle skrøt av henne, fra hele miljøet. Det var utrolig artig å høre det fra andre, sier hun.

– Hennes svake sider?

– Nei, det tror jeg ikke hun har. Det eneste må være at det alltid måtte skje noe. Men det er jo ikke en svak side, slår venninna fast.

Tanja Handke er Henriettes kollega på North Adventure.

– Henriette er det menneske i verden som har mest energi, jeg forstår ikke hva slags superladning hun har. Jeg har aldri opplevd at hun sier nei, jeg er så sliten, sier Handke.

Hun føler også at sjefen bryr seg om dem.

– Det er supert å jobbe med henne. Hun krever mye. Vi har ikke en 8 til 4 jobb, men hun er veldig flink til å verdsette det man gjør, sier hun.

Det er søsteren som avslører det som kanskje er Henriettes svakeste side; hun er ikke særlig flink til å lage mat.

– Hun inviterer sjelden på middag, men kan glimte til med noen veldig gode kjøttkaker. Og hun er veldig dårlig til å bake kaker, så kommer det opp noe kakebaking, så er «ho tante» like i nærheten, ler Oddny.

– Men hun har jo også veldig mye å gjøre, så det er ikke så rart. Så hennes svake side er nok det at hun har vanskelig for å si nei, sier hun.

Da de vokste opp, krangla de som søsken flest.

– Henriette og Anne Britt rottet seg sammen, og jeg fikk mest tyn, sier mellomste søster Oddny.

Men aller mest husker hun at de var gode venner.

– Vi har et utrolig godt og nært forhold. Jeg er veldig glad for det. Vi er sammen så mye vi kan, og i alle høytider. Henriette vil så mye, ordner og fikser så alle har det bra, sier hun.

Julefeiring i byen

I år blir jula litt annerledes. Henriette har cruisebåt å ta seg av 2. juledag. Siden det ikke går ferge fra Hasvik 1. juledag, flytter familien hele julefeiringa til Alta.

– Mamma og pappa har ikke feiret jul andre steder siden 1972. Julemiddagen blir hjemme hos meg, sier lillesøster Oddny.

Henriette setter stor pris på at familien gjør det. De har jo alltid vært sammen i jula.

Henriette har venner overalt, på Sørøya, i Alta, USA, ja over hele verden. Hun prater ofte med ungdommer som hun møter gjennom idretten og ellers.

– Idag snakker mange om å møte veggen. Vel har jeg ikke det mest fancy huset, og de mest fancy veggene og nylig pusset opp. Men hvis jeg kan bruke to timer på å hjelpe noen med å prate med dem, så gjør jeg heller det, sier hun bestemt.

RUSSEPRESIDENT: Som president for Altarussen'92 kom den unge sørøyværingen Henriette med alvorsord om dyre hybler i Alta. Foto: Faksimile/Altaposten