– Det holder ikke å snakke om de varme hendene. De er selvfølgelig en forutsetning, men vi er nødt å få ut hvor faglig interessant yrket også er. De varme hendene klarer ikke å gjenkjenne symptomene på hjerteinfarkt eller organsvikt. Til det må du ha utdannelse, fastslår Tor-Inge Kristensen.

Får brukt kunnskapene

Han er på oppløpssida som ferdig utdannet sykepleier og har sikret seg fast jobb ved Elvebakken sykehjem, hvor han har hatt begge sine sykehjemspraksiser under utdannelsen.  Kristensen kjenner godt til rangstigen innen helsevesenet, der det å jobbe på sykehus, selvfølgelig helst som lege, troner høyest.

– Mange ser på det å jobbe på sykehjem som lavstatus, men det bunner nok i manglende kunnskap. Og at vi som samfunn ikke har den respekten for eldre mennesker som vi burde ha. Personlig kan jeg ikke tenke meg mange andre steder hvor du får brukt utdannelsen så bredt som her. Vi har kanskje den mest sammensatte pasientgruppa. Mange har ulike diagnoser, det er lange medisinlister å forholde seg til, flere har kognitiv svekkelse, det er slagpasienter og mennesker med demens. Det er svært, svært sammensatt, sier Kristensen, som er fersk tillitsvalgt i sykepleierforbundet i Alta.

– Møter du ofte på fordommer knyttet til det å jobbe med pleietrengende eldre?

– Åja. Jeg får stadig høre at det å jobbe på sykehjem består av «å tørke de gamle bak». Men igjen tror jeg det handler om uvitenhet. Selvfølgelig består også yrket av å stelle pasientene, dusje dem og hjelpe dem på toalettet. Men det er faktisk i de situasjonene at du gjør de viktigste overservasjonene. Som å se etter endringer i huden, er vedkommende blitt varmere, kaldere, er det blødninger, blåmerker og slike ting. Når vi har legevisitter er det helt nødvendig at vi har observert pasienten i forkant, for å kunne si noe til legen om tilstanden til pasienten. Jeg jobber på skjermet avdeling, hvor språket er en utfordring. Det er ikke ofte pasienten forteller oss hvordan de har det, og dermed er du nødt å ha et klinisk blikk når du steller dem, sier Kristensen.

Han legger til:

– Dette er noe man må gjøre med en aller største respekt. Det handler om folk som har blitt henvist hit fordi de trenger hjelp. Det høres kanskje litt underfundig ut, men det er noe veldig givende med å klare å hjelpe noen, med det som mange har et anstrengt forhold til, som dosituasjoner eller væskende sår, når du klarer å gjøre det på en fin måte. Jeg håper absolutt at de som kommer med disse kommentarene ikke ønsker for sine foreldre eller besteforeldre at dette yrket bare handler om «å tørke de gamle bak».

– Hvordan er det å stelle mennesker som har vært vant med å klare seg selv hele livet?

– Det er noe vi må være veldig oppmerksomme på og det er med veldig stor grad av respekt at vi beveger oss inn i intimsonene til et menneske. Det å forstå hvordan det føles å bli stelt av andre er noe vi lærer om på sykepleierskolen. Tidlig i studiet, når vi fortsatt ikke kjenner hverandre godt, må vi stelle hverandre. Ikke på do akkurat, men forøvrig. Og dette har noen studenter reagert på og opplevd som krenkende. Da tenker jeg at de bør tenke seg veldig godt om før de selv går ut i pleie, mener 42-åringen, som selv har fått innblikk i yrket fra barnsben.

– Jeg er sånn halvveis oppvokst på et sykehjem. Farmor jobbet på sykehjem utenfor Harstad da jeg var liten og jeg var veldig mye sammen med henne på jobb, ettersom jeg var mye hos besteforeldrene  mine da jeg var liten. Så helt siden jeg var fem år har jeg trivdes på sykehjem, forteller han.

Spent før sensuren

Vi sitter på vaktrommet på sykehjemmet på det som kalles for en skjermet avdeling, en avdeling for demente. Tor-Inge har hvit uniform, den ene armen er dekket av en tatovering og håret er stylet i en røff frisyre. Kristensen kan ikke svare på hvor han kommer fra, ettersom faren jobbet i forsvaret da Tor- Inge vokste opp, og de reiste mye rundt. Men ungdomsskolen gikk han i Alta.

– Dermed ble det til at jeg flyttet tilbake hit i voksen alder, forklarer han.

Mange altaværinger har nok sett fjeset hans før. Han steike, Lyd og bilde, Intersport og Coop mega er noen av arbeidsplassene han har vært innom.  I tillegg til at han har jobbet ved Furuly sykehjem. De siste tre årene har han gått på sykepleierskolen i Hammerfest og om noen få dager har han forhåpentligvis bacheloren i lomma.

– Sensuren kommer om tre dager. Jeg er så spent.

– Hvordan tror du det går?

– Jeg aner ikke. Jeg har aldri skrevet en bachelor før, ler han.

Få menn

Tor-Inge er ettertraktet vare i norsk helsesvesen.

– Det er altfor få menn. Vi skulle minst hatt en hver, skjemter kollega Wivi-Ann Arild. Elvebakken sykehjem er egentlig ikke så verst stilt med to mannlige sykepleiere, men en rapport fra 2015 viser at kun 10 prosent av alle sykepleierne i Norge er menn. Med behov for 30.000 nye pleiere innen de neste 10-15 årene, er dette alarmerende, ifølge Norges sykepleierforbund, som for to år siden satte i gang kampanjen «Mann kan bli sykepleier».

– Vi har langt flere enn ti prosent mannlige sykepleiere i Finnmark, kanskje mer opp mot 20-25 prosent, selv om det varierer, sier Linda Okstad, leder for sykepleierutdanningen i Finnmark og lektor ved Norges Arktiske Universitet.

– Men tallet skulle gjerne vært enda høyere. Menn har gjerne et annet perspektiv på ting og de har absolutt masse å bidra med i dette yrket, mener Okstad.

GOD STEMNING: Wivi-Ann Arild (t.v) og Bjørg Angell ved Elvebakken sykehjem, synes det er flott å ha kapret Tor-Inge Kristensen som kollega. Foto: Hanne Larsen

Tor- Inge startet på det desentraliserte studiet i Hammerfest for tre år siden og blant 35 studenter var det to kun menn. Han mener kjønnsbalanse er viktig på enhver arbeidsplass, noe også hovedtillitsvalgt i Norsk Sykepleierforbund i Alta, Lena Johnsen, er enig i.

– Det gjør noe med miljøet, mener Johnsen, som sier at få mannlige sykepleiere finner veien til sykehjemmene.

– Menn søker seg gjerne til jobber der det er litt mer action, som for eksempel til legevakta.

Det er forsket på årsakene til at så få menn fortsatt velger å bli sykepleier. Gamle kjønnsstereotypier, som at dette er et rent omsorgsfag, som passer best for kvinner, er en av forklaringene til at menn skygger banen. Lønn og deltidsjobbing er andre forklaringsfaktorer. Forskning viser også at utdanningen er preget av å være formet av kvinner og for kvinner.

Herlig følelse

Altaposten spør Tor-Inge Kristensen hva han tenker om lønna som sykepleier.

– Jeg tror lønna bør opp for at vi skal klare å rekruttere flere inn i yrket. Min grunnlønn ligger vel på 435.000, men hvis jeg skulle bli rik ville jeg ikke ha valgt dette yrket. Men følelsen jeg har når jeg går hjem etter jobb her, kontra følelsen med å ha satt omsetningsrekord i en butikk eller en bar, den kan ikke sammenlignes. Iallefall ikke for meg. Og jeg har prøvd begge deler, sier Tor-Inge.

Det er enda en stund til han begynner på jobb. Utenfor kontordøra er dagligstua, kjøkkenet og pasientenes rom. Advenstjerner og julepynt er funnet frem og hengt opp. I stua befinner fire eldre mennesker seg. En gammel dame sitter i gyngestolen og skuver tøffelen frem og tilbake i gulvet. En annen dame sitter på motsatt side av rommet og rister på rullatoren sin. To hvithårede menn sitter i sofaen og stirrer fremfor seg. Ingen sier noe.

Hva er det Tor-Inge finner så interessant med å jobbe her, er vi nysgjerrige på.

– Hovedgrunnen til at jeg har valgt dette yrket er at jeg får sjansen til å gjøre en forskjell i hvordan dagen til det enkelte mennesket blir. Det har også med respekten for et livsløp å gjøre. Å være med på å ivareta og dekke behovene til eldre mennesker. Mange av dem har brukt store deler av livet på å stelle og hjelpe andre. Nå er det dem som trenger hjelp. Yrket handler også om å ivareta et menneske helt til det siste, sier Tor-Inge, og minner om alle mulighetene sykepleierutdanningen gir.

– Du kan videreutdanne deg til jordmor, helsesøster, kreftsykepleier, du kan jobbe på sykehus, på sykehjem, i skolen og masse mer.

– Hvordan opplever du tidsklemma?

– Vi føler vel at vi bruker for mye tid på det administrative mange ganger. Det betyr ikke at pasientens behov ikke blir ivaretatt, men jeg skulle ønske det var mer tid til aktiviteter og til livshistoriearbeid. Livshistoriearbeid er kort fortalt at vi som mennesker har to sider av vår identitet. Den ene siden er medfødt, mens den andre delen formes via livsløpet og styres av aktiviteter, yrker, familie, venner med mer. Den identiteten kan være vanskelig å få tak i og det er det arbeidet jeg godt kunne tenke meg å ha bedre tid til: Å finne ut «hva er essensen i dette mennesket?».

Tor- Inge minner om at det å ivareta en pasients primærbehov ikke bare handler om mat og det fysiske stellet, men også om det sosiale og åndelige.

– Skal du jobbe som sykepleier tenker jeg at du må ha en grunnleggende respekt for mennesket, og en forståelse av at hvert enkelt menneske har en iboende verdi, sier den vordende sykepleieren.

Viktige beskjeder

Kveldsvakta han skal i gang med starter halv tre. Det begynner med muntlig overlevering av beskjeder vaktene mellom. Har det vært konflikter, uroligheter, eller annet som den påtroppende bør vite.

– Det kan dreie seg om at en pasient har spist eller drukket lite, hvordan har det vært med avføring og urinering. Hvis sistnevnte ikke funker, så må det tas svært alvorlig, fordi det kan utvikle seg til sykdom raskt, sier studenten, som kan titulere seg seg som sykepleier om få dager, dersom alt går etter planen.

– Før middag går jeg ut til pasientene og som sykepleier må jeg være litt «på». Er alt som det var sist med den enkelte pasient, og hvis ikke, hvilke tiltak setter vi inn.

– Det må vel være en klar fordel å ikke ha for mange ukjente vikarer inne på en slik avdeling?

– Det å ha ustabil bemanning er ikke gunstig uansett avdeling, fastslår Tor-Inge, som mener det haster med å få utdannet flere sykepleiere lokalt.

– Jeg må si jeg er overrasket over at man ikke har klart å få plass utdanning i Alta ennå. Vi står overfor en krise når det gjelder rekruttering og det tar tid å utdanne folk. Det å ha en sykepleier eller en erfaren helsefagarbeider på jobb, skaper vanvittig med ro på avdelinga. Og for demente handler det så enormt mye om trygghet.

RESPEKT: Tor-INge Kristensen er nærmest oppvokst på sykehjem og mener respekten for mennesket er den viktigste egenskapen som sykepleier. Foto: Hanne Larsen

Måltidene er som kjent lagt om på samtlige sykehjem i Alta, og på Elvebakken serveres middagen halv fire.

– Det er veldig viktig med ro rundt måltidene. Da kan ikke vi som jobber her fly rundt og ordne saker og ting, så da sitter vi sammen med dem og spiser i fred og ro, sier Tor-Inge, som forklarer at etter middag er det noen som vil sove, mens andre kan ha behov for aktiviteter.

– Da spiller vi for eksempel yatzy eller synger. Mange liker musikk og jeg synger med den stemmen jeg har, humrer 42-åringen.

Innimellom er Røde kors innom og steker vafler sammen med pasientene, det har nylig vært dansegalla og om sommeren brukes sansehagen flittig.

– På vinteren er vi ikke så ofte ute og rusler. Man kan si «men er det ikke bare å kle på dem». Jo, men mange av de eldre har dårlig blodomløp og blir fort nedkjølt likevel. Så det kan fort bli ubehagelig for dem, påpeker pleieren.

– Hvordan er det med de pårørende? Er det mye klager eller er de stort sette fornøyde med jobben dere gjør?

– De aller fleste pårørende klager lite og jeg oppfatter at de stort sett er fornøyd med den jobben vi gjør. Samtidig er det viktig for oss som jobber her og ha i bakhodet at de pårørende også er i en vanskelig situasjon og vi må respektere at de ønsker det beste for sine kjære, sier han.

– Har du fått kritikk på jobben du har gjort?

– Jeg har ikke fått direkte kritikk på den jobben jeg har gjort, men vi kan få kritikk på at det er for lite aktiviteter eller at det er pasienter på stua uten at det er ansatte tilstede. Den kritikken skjønner jeg. Vi prøver alltid å være tilstede, eller i nærheten, men noen ganger skjer det ting og vi må bare springe, minner pleieren om.

Prøver å være fleksible

Han er klar på at de ansatte og de pårørende står i et gjensidig avhengighetsforhold til hverandre

– Dersom vi skal klare å ha den sosiale relasjonen som vi ønsker med pasienten, så er vi nødt å bli kjent med han eller hun, og til det trenger vi hjelp fra de pårørende, som sitter med bakgrunnshistoriene. Noen ganger kan kunnskapen til de pårørende være svært viktig. Eksempelvis hvis en stellesituasjon har låst seg, også kommer datteren inn og sier: «Ja, men mamma har aldri dusjet om morgenen. Hun dusjer om kvelden». Jaha, da vet vi det og kan endre rutinene rundt denne damen, forklarer Tor-Inge.

For å unngå fastlåste situasjoner er de ansatte opptatte av fleksibilitet.

– Hvis noen ikke liker å bli stelt om morgenen, prøver vi igjen litt senere. Vi må unngå å utøve press der det ikke er høyst nødvendig. Om noen vil spise to brødskiver før de tar morgenstellet, er jo ikke det noen vanskelig å innfri, mener den nytilsatte pleieren.

Han er svært spent på dommen på bacheloroppgaven og sjekker telefonen før vi forlater kontoret. Men ellers er han svært nøye med hvor fokuset ligger.

– Mobiltelefoner legger vi igjen på vaktrommet. For det er ikke akseptabelt. Når vi er på jobb er det pasientene vi skal være sammen med og ha fokuset rettet mot.