Susanne er parets felles datter, og hennes lillesøster dukket opp for 2 år siden. Hun er i dag 7, og er deres fjerde og yngste fosterbarn. De er innstilt på at hun skal være hos dem for godt.
– Og når hun en gang flytter hjemmefra, så følger vi henne opp som man gjør med egne barn, også når de blir voksne og flytter for seg selv, sier Torill og Roger.
Mange årsaker
Naturligvis skal fosterbarn noen ganger videre, enten i systemet eller tilbake til sine biologiske foreldre, og det kan være trist og opprivende, sier paret. De sier det fins mange årsaker til at de biologiske foreldrene havner i barnevernets søkelys, et eksempel er aleneforeldren som blir syk. Det fins også dem som aktivt har oppsøkt barnevernet, minner de om.
– Det er enormt mye følelser, og vi har opplevd litt av hvert på godt og vondt, sier de.
Lykken er et lykkelig barn
Fra huset i Gargia har Wiggen og Larsson nå i 8 år stilt opp som fosterhjem og tidvis beredskaps- og avlastningshjem. Det er kjærligheten til barn som driver dem.
– Å se et barn første gang det er med på noe som andre unger tar som en selvfølge, det er stort. Skape trygghet, kjærlighet og lykke.
Roger ble tidlig kjent med denne typen familieliv, fordi bestemoren hadde et fosterbarn fra baby til voksen.
– Å ikke gjøre forskjell på ungene, det er viktigst av alt. Være en vanlig forelder, verken mer eller mindre. Vi ble kalt mamma og pappa fra dag to, minnes Torill og Roger.
Varierende oppfølging
Som andre fosterforeldre får også de betalt, men sier det er skillemynt i forhold til jobben og ansvaret. Det er barnevernet i ungens hjemstedskommune som følger opp, og saksbehandlers kunnskap, erfaring, interesse og tilgjengelighet betyr alt, sier de.
– Vår fosterdatter kom fra en annen kommune i Finnmark. Helt fantastisk barnevern på det stedet. Utrolig bra oppfølging. Vi har opplevd også det motsatte, sier de.
En stor familie
Paret sier at fosterforeldre er vanlige foreldre, og fosterbarn vanlige barn, ofte med tyngre ryggsekk. Det er mangel på fosterhjem, sier de, og oppfordrer folk til å tenke over saken. Et nytt barn i hus? Bli fosterforeldre? Mange kan det, sier Wiggen og Larsson, som i år som i fjor deltok på helgens familietreff i regi av Norsk fosterhjemsforening avdeling Finnmark.
– Det er flott å møte andre med samme hverdag. Dele opplevelser og få den gode vi-følelsen, sier de.
– Vi gjør ting i lag og har det artig, sier Susanne, som måtte springe fordi barna på famlietreffet skulle på kino.
– Vi hadde familieråd før vi bestemte oss for vår nye fosterdatter. Susanne og de tre andre var med på lag, sier mor og far.
– Viktig å treffes
– Det er viktig for fosterbarna å treffe andre fosterbarn, og se at de er som alle andre barn, sier hovedstyremedlem Tommy Hæggernæs i Norsk Fosterhjemsforening og styremedlem Tone-Helen Riise fra Norsk Fosterhjemsforening Finnmark.
De regner med at Finnmark har drøyt 300 fosterforeldre, og at 80 er medlem av foreningen.
– Er det noe vi ønsker, så er det at flere blir fosterforeldre, og at flere melder seg inn, sier de.
Møte med systemet
Nye lokaler i Finnmarkshallen var rammen da nær 60 voksne og barn møttes til fosterfamilietreff i helgen. Alta Turnforening var barnevakt, så de voksne fikk pratet og vært på faglig samling. Denne gangen snakket Merete Hammari Haddal fra Colloquium om fosterbarnets møte med skole og det offentlige systemet.
– Vi ruster fosterforeldre til å stå i oppgaven. Den er givende, men kan og føles frustrerende og ensomt, sier Hæggernæs og Riise.
Blandet erfaring
Da Tommy Hæggernæs ble fosterfar for ei jente på 3 år, bodde familien på Østlandet. 4 år senere flyttet han og familien til Alta grunnet jobbskifte. For dette fosterbarnet ble det en fordel å få noe avstand til sin biologiske familie, sier han. Han bekrefter det Torill og Roger sier; nøkkelen er et godt barnevern.
– Ansvaret for oppfølging ligger hos barnets hjemkommune, og dessverre er jeg ikke alene om å ha blandet erfaring med barnevernet i Alta, sier han.
Bærebjelke
– Det er lett å tro at det er de små kommunene som sliter mest med å få barnevernet til å fungere, men tilbakemeldinger til foreningen viser at at det er store utfordringer både i små og store kommuner. En gjenganger er gjerne at når barnet er flyttet og blir plassert i fosterhjem så står fosterforeldrene veldig alene. Barnevernet har nok med å ta hånd om andre akutte tilfeller, sier Hæggernæs.
Og mens noen kommuner bærer sine fosterforeldre på gullstol, sier han, så kan man hos andre føle seg mer som en klient enn den som skal være bærebjelken i barnevernet.