Det gjør han på en måte som svulmer over av nostalgi, empati og kjærlighet til de næreste av de nære ting. De fleste av kjøtt og blod vil kunne relatere seg til de følelsene som flommer over her. På dønn ærlig vis og på en måte som funker ypperlig i denne sjangeren.

Det er når livet gråter og sørgmodige tårer faller til bakken, at man kan dyrke fram den ektefylte bluesen. Den som kommer fra hjertet og gjødsles fram på levd liv – den ustoppelige berg- og dalbanen ingen av oss kan manøvrere på egen hånd. Tapet av kona Lisbeth hviler på en udefinerbar måte over hele plata, selv de låtene som kanskje handler om noe noe helt annet, eventuelt er skrevet mens himmelen var skyfri og intakt.

Følelsen kan kanskje skyldes at den største og betingelsesløse omfavnelsen går til barn, barnebarn og oldebarn, det som Puskas og Lisbeth har felles til evig tid. Tittelen, coveret og hele pakken er en hyllest til dette fellesskapet, de ubrytelige båndene som tidvis blir til rustfri kjetting. Barn og barnebarn er definitivt ingen hindring for Puskas.

Veien fra debutplata til utgivelse nummer to har vært en syv års lang vandring for Puskas. Selv for oss som har passert middagshøyden er det mulig å modnes og vokse med oppgaven– og jeg synes man finner en helt annen ro i tekster og vokal.  Skissene til lyrikk og melodier har et mer uanstrengt forhold til hverandre, der de fletter seg sammen.

Dedikasjonen til musikken er kanskje det sterkeste kortet til gamle Schwaiger, den som blir overtydelig på de 14 låtene.  Det er derfor en bråte med kjente og dyktige gitarister og musikere leverer sine lydspor med verdens største selvfølgelighet. Lokale følgesvenner krydrer det hele med innlevelse – og framfor alt har Kjetil Linnes smidd det hele sammen med sitt unike, musikalske sveiseapparat.

Låtene er nemlig spilt inn litt her og der og kunne raskt blitt en uformelig staur. Det er da man er prisgitt den kjemien og kommunikasjonen som strengt tatt kan være et blikk. Eller en streiftanke av en ide, som kan masseres helt til man sitter ærbødig i Abbey Road studios.

På plata er det elementer vi kjenner fra hedersmenn som Jan Erik Vold, Arild Nyquist og Odd Børretzen, men Puskas er mer sammensatt enn som så. Han er mer rett på sak og tidvis like raffinert som en bulldoser, men det er her det avfødes et slags varemerke for hva denne plate- og musikkdealeren egentlig vil formidle.

Bluessjangeren er sikkert smal og gammelmodig for unge mennesker, men mange av låtene her kan helt galant sorteres under visepop, der rim og humor kan appellere til hele aldersspekteret. Herlig allsang blir det også, for eksempel på kremlåter som «Åttåtjue grader» og «Jeg bare tror du sover».

Når plata presenteres med klapp og klem på Barila i kveld, kan det bli både sang og en liten tåre i øyekroken. Presis klokken 20.15, for øvrig.