Det er en kunst å tolke andre artister med smak, integritet og innsikt, samtidig som ambisjonene gjerne er å tilføre åndsverkene en ny dimensjon.

Lidenskapelig

Her har Ane Brun samlet intet mindre enn 14 kjente coverlåter som omfavner både kjærlighet, lidenskap, skuffelser og tapte illusjoner, det hele fremført med en nærmest skummel innlevelse.

Dypdykket er så intenst og sjelfullt at det tidvis minner om en musikalsk obduksjon av melodiene, der hver eneste tone og pause blir forvaltet med alt fra respekt til en slags søkende tilnærming.

Personlig blir jeg svett av de som overtolker låtene, slik at melodilinjene flyter ut og blir ugjenkjennelig. Brun befinner seg på trygg avstand fra den grenseoppgangen, i tillegg til at diksjonen gir lyrikken pusterom. På den måten klarer hun på forunderlig vis både å bevare og fornye hellig grunn, det vil si låter av Dylan og Joni Mitchell, som krever noe langt mer enn å stable tekst og noter i rett rekkefølge

I eget univers

Brun har en egen evne til å bringe låtene inn i sitt eget univers, med pleie og omsorg, slik hun tidligere har gjort med Halo av Beyonce Knowles. Det er en liten bragd å tilføre feirete poplåter noe nytt, for ikke å snakke om en powerballade av Foreigner og en anmassende divaballade av Mariah Carey. Her er det null brifing med stemmebåndet.

De fineste øyeblikkene på plata er imidlertid der Ane Brun treffer sitt parallell-univers på direkten, helt friksjonsfritt, som med Sade, Lucinda Williams og Nick Cave. Rett og slett fantastisk håndverk, der både arrangementer og tolkningen skjer med åpne armer, på søk etter låtens helt grunnleggende ide. At How To Disappear Completely av Radiohead noensinne kunne bli så vakker, er ikke bare å begripe sånn rent umiddelbart, men det er samme låt og egentlig en formidabel hyllest til denne nervebunten av et band.

Kurerer allergi

Jeg innrømmer gjerne å ha vært på grensen til en humørløs og surmulende festbrems når klassikere invaderes uten snev av fintfølelse, med Cohens Hallelujah som det største overgrepsofret de siste tiårene. Kulturvandalismen er snublende nær når låtene blir dissekert med øks i stedet for skalpell. Nå kommer altså Ane Brun ilende til og reparerer allergien, i så stor grad at jeg herved tilgir både gospelkor og Idol-ungdom med den største selvfølgelighet. Bare syng i vei!

Rolf Edmund Lund