For de som liker science fiction er Blade Runner 2049 en må-se-film.
Filmens historie i korte trekk, handler om LAPD-offiseren K (Ryan Gosling) som må spore opp en tidligere Blade Runner-agent som heter Deckard (Harrison Ford), som ble borte for over 30 år siden. Samtidig oppdager K en hemmelighet som kan skape kaos i det dystre samfunnet som utspiller seg i Los Angeles.
Dette er på mange måter en science fiction-film som har et stort kunstnerisk preg med veldig flotte kulisser, både visuelt og auditivt. Det hele preges av en veldig lavmælt stemning og tone med spennende karakter som med få dialoger bærer frem historien. Den mørke, men lavmælt vakre atmosfæren er hele tiden tilstede og det gjør sitt til at de nesten tre timene filmen varer, går ganske så kjapt. Et tegn på at Denis Villeneuve som står bak regien, har klart å feste manuset til filmen på ypperlig vis.
Ryan Gosling som offiseren K, kler på mesterlig vis rollen som mystisk agent med få, men presise dialoger hvor hans stive og subtile ansiktsmimikk og bevegelser bærer frem historien på stilsikkert vis. Goslings samspill med Harrison Ford med flere spennende karakterer, gjør sitt til at du sitter spikret til stolen fra start til slutt. En slutt du ikke ønsker skal komme.
Musikken, eller lydkulissene om du vil, er fantastisk godt komponert av Benjamin Wallfisch og Hans Zimmer. Hver eneste tone og lyd passer intenst godt, som hånd i hanske til hver eneste scene som er dystert vakre. Dette framkaller ofte gåsehud både her og der. Et prakteksempel på at musikk er minst halve opplevelsen av filmen som inneholder at hav av herlige spesialeffekter.
Liker du filosofi blandet med ettertenksom eventyrlig science fiction, så er dette helt klart filmen for deg. Et stort minus er at de to timene og 44 minuttene det hele varer, går så alt for fort.