Gjenhør er ofte den tryggeste havnen for band og artister som søker kortsiktige klappsalver, men da risikerer man å bli stående på stedet hvil. Bremnes har for mye på hjertet til å opptre som en satt dacapo-posør, noe hun har underbygget på strålende vis med sin siste utgivelse «Det vi har».

Mye av energien gikk da også til å promovere hennes ferske leveranse og å teste ut låtmaterialet på et kyndig publikum, denne gangen med flotte lyseffekter og duvende videobølger i kulissene.

Den mollstemte pianoballaden "Det kunne skjedd" satte standarden med sitt sliding door-tema, der skjebnens tilfeldigheter kan gi og frata oss hell og lykke på grunn av små og uskyldige valg. Dernest ble den sedvanlige Bremnes-elegansen dyrket til punkt og prikke med «Glem ikkje», der vi blir bedt om å bruke gode dager som oppdrift. Et nydelig arrangement med passe doser synth, strøkne basslinjer, drivende slidegitar, stødige trommer og avmålt Svolvær-dialekt. Tangentmester Bengt Hanssen står for detaljrikdommen i lydbildet med alt fra pling plong til vokalhjelp.

Det sterkeste øyeblikket er likevel «Det e min sønn», der morshjertet formelig trygler om at ansvarshavende vet hva de gjør i forbindelse med innkalling til «fredstjeneste». Adskillelse og savn er ikke enkelt for foreldre, og risikoen forstørres av de samme små valgene i livet. Det går på sett og vis fra kjente og kjære barndomsstier til det brutalt ukjente. Vi likte også historien om stemmeprektige og tøffe Rim fra Palestina, som i hverdagen kjemper med både en ytre fiende (okkupasjonen) og den indre fiende (kreften) som truer stemmen.

Bremnes pleier å være sjenerøs med humoristiske avstikkere, men var kanskje litt mer alvorlig enn vanlig. Trangen til kontroll i techno-perlen «Må være i orden» fikk fram smilet, for ikke snakke om dresseringen av kjæresten i «Mann på rommet» (2012).

Den angstfylte tonesettingen av Munch ga et svartere skjær over konserten i kultursalen, der dyktige musikere fikk blomstre, ikke minst gitarist Børge Pettersen Øverleir som ga jernet i blodrøde kulisser.

Det kan hende man savner kjente toner fra Bremnes, som «Københavnerkneipe», «Egentlig en danser» og noen av de mer nordnorske signaturlåtene, men vi fikk stilrene og nedstrippede øyeblikk med «Nytt i mellom oss» og «E du nord». Der skapes magien som Bremes og bandet behersker så uendelig bra, men variasjon trengs for å løfte opplevelsen. Det fikk vi.