– Da vi fant hverandre i juli 2012, var vi urolige for å akselerere hverandre inn i rusen. Det stikk motsatte hendte. Vi erstattet rusen med kjærlighet og motiverte hverandre. Og da følelsene kom tilbake, fant vi ny mening med livet, sier ekteparet, som kommer fra Alta og Tromsø og er rundt de 40.
Foruten å holde varmen, bruker de nå all energi på å holde stien ren, skape ny omgangskrets og ta opp kontakten med familiene.
Det var kaldt i vogna den morgenen vi besøkte dem, men ble lunt da han tente et bluss på gasskomfyren. De betalte 8.000 kroner for vogna, den er fin, men sentralvarmen er i ustand og de er usikre på om den er vinterisolert. Da vi nevnte kullos, framsto de som ukjente med den risikoen. I tre måneder har de bodd her, i skogen et sted i utkanten av Alta.
Resten av livet?
– Nå snekrer vi større pallegulv under forteltet, og trives med naturen rundt oss. Den gir oss trøst, sier de.
Det var grunneier som tilbød dem å bo der. Han har hjulpet dem utrolig mye, også med mat den uken i måneden hvor de går sultne. Helst vil de leie seg et hus, aller helst landlig. Men straks folk hører fortiden deres, vil ingen leie ut.
Hos kommunen får de ingen hjelp, og de har til sammen 12.000 kroner utbetalt hver måned. Men de tviholder på løftet til hverandre og til familie, venner og samfunn. De skal aldri tilbake til rusen.
– Men sett at det aldri ordner seg? At dere må bo i vogna resten av livet, går dere tilbake til rusen da?
– Det er uaktuelt. Bommen er stengt og nøkkelen kastet. Nå har vi et liv og vogna er et hjem. Rusen er ikke et liv, sier paret, som også kjente på helsa at nok var nok da de kuttet.
Begge begynte sent med rus, det startet som en flukt fra ting som skar seg i arbeids- og familielivet, men i dag har de kuttet alt slikt, alkohol inkludert.
Fins ingen ettervern
– Vi ønsker bare å være vanlige folk, leve et normalt liv og ha det fredelig. Men det er ikke lett å få en ny sjanse. Norge er et rikt land, men tar visst ikke lenger vare på sine egne, sier de, og sier det fins mange i samme situasjon. Folk som innkvarterer seg i boden hos naboen etter å ha fått avslag hos det offentlige.
– Vi trodde da vi ble rusfrie at det fantes ettervern. Men ettervern fins ikke, verken i Alta eller Tromsø, sier paret. De mener det fins paradoksale krefter «i systemet» som mer eller mindre bevisst ikke ønsker at eks-rusavhengige skal forbli rusfrie og lykkes her i livet.
– Hva betyr godt ettervern for dere?
– At man etter fengsel eller avrusing får hjelp til å ta vare på helsen og økonomien, og hjelp til å finne et akseptabelt sted å bo, sier de.
Strek over fortiden
Paret vil for alt i verden unngå å bo i det de kaller ghetto, som betyr nærkontakt med folk fra rusmiljøet. Derfor kvier de seg for å gå på boligkontoret, som liker å samle folk i slike klynger.
– Det rare er at det fins masse tomme kommunale leiligheter og hus i Alta, hvor man kan flytte inn på dagen, sier han.
– Jeg har vært hos ruskonsulenten her i Alta. Det varte fem minutter begge gangene, sier hun.
– Hvorfor bare fem minutter?
– Vet ikke helt.
Det er satt strek over fortiden og ingen fra «miljøet» er ute etter dem. Likevel stresses de av byen, og sier at hjertebanken melder seg bare de passerer Hjemmeluft. At de vil være anonyme skyldes ikke frykt for noen bestemt person, de vil bare unngå at fortiden vet hvor de er. Campingvogn er også mer sårbart enn hus mot ubudne gjester, sier de.
Sykler for varmen
– Rusmiljøet har skjønt at vi mener alvor, og politiet lar oss være i fred. Når vi møter folk på gata spør ingen lenger om vi skal ha noe. Tvert i mot er det vi som motiverer dem. Flere har sagt at de vil bli som oss og slutte med rusen, sier de.
Paret sier de har vært på visninger, men bare fått nei. De har søkt startlån hos kommunen, men fikk nei.
– Hvis det er ekstra kaldt om morgenen, hender det vi hiver oss på syklene og sykler til vi blir varme, sier de.
Nå tar de sikte på å kjøpe seg en gammel snøscooter så de kan frakte matvarer, vann og gassbeholdere fra veien opp til vogna. Det er både bratt og langt.
– Det tar tid og krefter å rydde opp i livet man har rotet til, men vi er fast bestemt på å klare det. Nå skaper vi oss et hjem, og målet er trygghet og glede, sier de.
Grunneier stilte opp
– Det er fortvilte mennesker som trenger et sted å bo. Vi har prøvd å hjelpe det lille vi kan, sier eieren av området hvor campingvogna står. Først sto vogna ved sjøen, men da vinden truet med å ta den, tenkte han det fikk være nok og gikk ned og presenterte seg.
Nå har også andre i familien hans engasjert seg, og paret blir ofte bedt innom for å varme seg og spise middag, eller få tilbud om skyss for en handletur i Alta.
– Men jeg er urolig. De går vinteren i møte i en absolutt ikke brukbar vinterbolig. En gammel campingvogn uten strøm plassert i skogen er et uegnet sted for en kald finnmarksvinter, sier grunneieren, som sier han er anonym kun av hensyn til paret.
En oppfordring
– De ønsker så sterkt å være en vanlig familie, men med slik bakgrunn er det vanskelig. Kommunen har tydeligvis ingen hjelp å tilby, så da oppfordrer jeg folk til å si fra hvis de har et ledig hus. Det kan gjerne være et eldre hus, og gjerne i utkanten av Alta, sier grunneier.
Vi tar med at dersom det fins noen der ute som ser for seg å leie ut til ekteparet og deres omplasserte hund, så kan Altaposten videreformidle eventuell kontakt.
