Spektakulære opplevelser sto i køI mitt forrige innlegg i Altaposten fortalte jeg om mine opplevelser etter 2 måneder i Costa Rica. I denne artikkelen vil jeg fortelle litt om hvordan jeg opplevde det resterende oppholdet og litt om mine betraktninger og erfaringer med å reise så langt bort til et fremmed land med nye kulturer.
I hele fem måneder har jeg grepet hver eneste mulighet livet har å tilby. Hver sjanse å dra til nye plasser og gjøre nye ting med nye mennesker. Jeg har vært både fugl, frosk og fisk. Jeg har hengt i en to kilometer lang zipline 200 meter over bakken, nytt strandlivet, og dykket 15 meter under havet.
Det pappa misunte meg mest var å dra på havfiske i Stillehavet med stor fiskelykke. Rafting og vulkansk gjørmebad er også krysset av på listen.
Jeg kan helt ærlig si med hånda på hjerte at jeg har aldri lært så mye om Europa som da jeg var i Latin-Amerika. Jeg møtte så mange forskjellige mennesker fra så mange forskjellige land, og særlig var europeere godt representert på skolen. Alle disse med nye synspunkter, levemåter og fakta om hvor de kommer fra.
Øyeåpner
Jeg har lært mye om hvordan man kan uttrykke seg. Nå snakker jeg norsk, engelsk og spansk mer eller mindre flytende, og føler at alle språkene utfyller hverandre. Noe er bedre å si på norsk, mens noe annet er mye lettere å uttrykke på spansk. Jeg har fått øynene opp for hvor mye kultur og språk henger sammen. Å integrere seg i en ny kultur er mye lettere når man tar til seg de lokale ordspillene og den lokale dialekten. Straks jeg behersket det spanske språket sluttet de lokale å behandle meg som turist og mer som at det var like mye min hjemplass som deres.
Jeg bodde på internat og her tok både renholderne, vaktmester og lærerne meg under sine vinger. De kalte meg gjerne for «barnet mitt», «mitt hjerte» eller «kjære», og det er dette jeg tror jeg liker aller best ved spansk. Det er ikke rart eller unaturlig å uttrykke en form for kjærlighet til noen, selv om man kanskje ikke kjenner hverandre så godt.
Møte med klaustrofobien
Det største eventyret jeg var med på, og sannsynligvis den største utfordringen, var å dykke med tank. Etter et lynkurs med dykking i bassenget, dro vi ut på havet med båt. Etter å ha underskrevet kontrakten om at dykkerselskapet ikke var ansvarlig om vi skulle dø, var alt klart til å oppleve et et undersjøisk paradis.
Flaksen min gjorde så vi hadde de fineste dykkerforholdene på flere måneder, og dermed plumpet vi ut i. For å komme ned til havbunnen måtte vi holde fast i et tau og svømme nedover. Dette var mitt første møte med ekstrem klaustrofobi. Siden det var 15 meter ned, kunne man ikke se bunnen fra toppen. Det enste jeg kunne tenke på tur ned var at det måtte være slik det føltes å være fortapt i verdensrommet.
Jeg måtte brukte tre forsøk før jeg endelig kom meg ned, men alt ble mye lettere når jeg kunne se bunnen. Da jeg begynte å få øye på fisker i alle former og fasonger og et eventyrlig landskap, var klaustrofobien borte.
Regnbuefarget hummer, blekksprut, piggskater, haier og uendelig mange fiskearter jeg ikke kan navnet på, bare for å nevne noe av det vi så. Som om det ikke var spennende nok fra før, var haiene de mest nysgjerrige skapningene og litt i overkant nærgående for min del.
Spektakulært dyreliv
Ettersom eventyrene er utendørs, var det bare å komme seg ut igjen. Denne gangen gikk turen til Panama, en busstur på 12 timer, ingen problem!
Vi dro til en by, Bocas del Toro, som ligger på den karibiske siden av Panama. Her fant vi det som må være det klassiske bildet på ferieparadis med hvite strender, palmer og krystallklart vann. Der tilbragte jeg dagene med å bade, snorkle med ville delfiner, besøke «papegøyeøya» og nyte et glass piña colada på beachen.
Dyrelivet overgikk alle mine forventninger. Jeg har sett flere dovendyr enn jeg kan telle på to hender, og jeg har hatt både kolibri og tukaner i hagen. Brøleapene har vært mine trofaste følgesvenner gjennom oppholdet. En av dem fikk navnet Luigi av den italienske vaktmesteren. Luigi kom for å besøke meg hver dag og var ganske oppmerksomhetssyk, bare synd han ikke gjorde annet enn å brøle for å få oppmerksomheten han trengte.
Varmt folkeslag
Da jeg dro hjemmefra (Alta) trodde jeg at hjemlengselen kom til å bli uutholdelig. Takket være et varmt og inkluderende folkeslag, ble det ikke slik. Når i tillegg min nærmeste familie og kjæresten tok seg tid til å besøke meg, følte jeg aldri at mine kjære var langt unna.
Etter tårevåte hadebra-klemmer på min hjemplass, Tamarindo, satte jeg kursen hjemover. For å gi meg selv en siste utfordring, valgte jeg å ta en «pitstop» i New York, Manhattan på hjemturen. Der tilbragte jeg fem døgn alene, hvor jeg gjorde alt en turist i NY må gjøre.
En av disse dagene var også 20-årsdagen min. Det høres kanskje litt trist ut å feire denne dagen alene, men det var virkelig alt annet enn det. For å gjøre den dagen ekstra spesiell for meg selv, dro jeg på Club A Steakhouse som holdt førsteplassen på Trip Advisor over steakhouses på Manhattan. Der måtte det selvfølgelig nevnes at jeg hadde bursdag, og dermed jeg fikk ekstra god service av kelnerne.
Det beste med hele dagen var at jeg fikk den mest fantastiske forrett, soppfylte tortellini, sammen med bursdagskort med et bilde de tok av meg og kake med lys, alt dette «på huset».
Jeg var selvfølgelig veldig nervøs for å dra til storbyen, spesielt med tanke på at jeg kun var i mitt eget selskap, men det viste seg altså at jeg klarer meg helt fint.
Både Costa Rica, Nicaragua, Panama og New York har så mye å by på, at jeg sitter nå å drømmer om å gjøre alt det samme på nytt. Resten av hjemturen gikk som den skulle, jeg kom hjem med intet mindre enn en 22 kg i kofferten, 8 kg handbagasje, 2 taxfree poser og en stor respekt for livet.