De to siste somrene har jeg jobbet som sommervikar i Mediehuset Altaposten. Journalistyrket er viden kjent et yrke som krever imøtekommelse, vennlighet og åpenhet, hvor du hver dag er i kontakt med nye og ofte fremmede mennesker. Det krever at du gir litt av deg selv, og at du stiller med et åpent og vennlig sinn.

Det har jeg gjort – og det har jeg fått svi for.

Kommer i mange former

Seksuell trakassering kan være både fysisk, verbal og ikke-verbal. Det omfatter mange forskjellige områder; det kan være å motta uønskede bilder av seksuell karakter, bli ufrivillig befølt eller bli kalt ord eller navn med en seksuell undertone.

Dersom oppmerksomheten er uønsket, defineres den som seksuell trakassering. Terskelen er altså relativt lav før det faktisk er et lovbrudd.

Straffelovens paragraf 298 sier noe om dette. Den som utviser seksuelt krenkende atferd på offentlig sted eller overfor noen som ikke har samtykket til det, kan straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.

Han tok på meg og spurte hvor jeg bodde

I fjor sommer ble jeg for første gang seksuelt trakassert i jobbsammenheng. Jeg skulle samle inn opplysninger til en spørreundersøkelse om vaner på internett, og tok meg en runde på Amfi for å finne villige intervjuobjekter i den virvlende folkemengden.

Jeg kom i møte med to menn i 30-årene, to utenlandske turister på besøk i Alta. De stengte veien for meg slik at jeg ikke kunne passere. Til tross for at jeg følte meg ukomfortabel hindret høfligheten min meg i å gå fra mennene, og jeg bestemte meg for å benytte anledningen til å spørre de ut om deres internettvaner.

– Porno, svarte de.

Allerede da kjente jeg et ubehag, og et sterkt behov for å gå bort derfra. De begynte å spørre meg om ting som navnet mitt og alderen min, og til tross for at de var dobbelt så gamle som meg ba de meg om å først vise de rundt i Alta, og at jeg deretter skulle bli med dem hjem.

Sjokkert og nervøs gikk jeg bort fra mennene, men ikke mer enn et par minutter senere kom en av de to bort til meg, la en hånd på låret mitt, og sa:

– Det er synd du er så ung, vi kunne hatt det mye moro sammen.

Denne mannen fulgte etter meg et lite stykke før han ga seg.

Dagen etterpå sto jeg i kø på et av Altas spisesteder for å bestille meg lunsj. En av mennene fra dagen før oppdaget meg, stilte seg bak meg i køen og befølte meg på rumpa, før han liret av seg:

– Du burde ikke oppbevare telefonen din i baklommen. Det ødelegger for utsikten.

Selvklandring og skyldfølelse

En følelse av utrygghet, ubehag og beint ut urettferdighet skylte over meg. Umiddelbart dukket det opp en tanke i hodet mitt: Var dette min feil? Oppfordret jeg til noe? Kunne jeg forhindret dette?

Dagen da jeg møtte mennene gikk jeg ikledd en langermet, høyhalset kjole som strakk seg til knærne mine. Var det mine bare ben som førte til at jeg ble seksuelt trakassert? Kunne jeg spart meg selv for en slik situasjon med å slutte å gå i kjoler, og bare bruke bukser istedenfor?

Uavhengig av kultur, alder og kjønn

På folkemunne snakkes det altfor ofte om at menn med innvandrerbakgrunn er preget av en kultur som er nedverdigende overfor kvinner.

Mine erfaringer er at seksuell trakassering ikke trenger å være betinget av verken kulturell bakgrunn eller alder. Jeg har opplevd tre ekstra ubehagelige episoder gjennom de to somrene jeg har jobbet som journalist. De to utenlandske turistene i tredveårene. En eldre altaværing i sekstiårene. Og en fra indre strøk som kan ha vært i de sene syttiårene.

Fellesnevneren for disse mennene er verken språk, etnisitet eller alder, fellesnevneren har vært manglende respekt for min intimsone.

Så sent som i slutten av august i år var jeg ute i sentrum for å finne noen å intervjue til Sommerpraten. En mann ikledd kofte kom smilende bort til meg, og spurte meg om jeg tjente mye. Tjente mye? Jeg frøs til is med et mutt uttrykk, før han kløp meg i rumpa og spurte hvor mye han måtte betale.

Denne gangen reagerte jeg ikke med vantro og redsel, på samme måte som jeg gjorde for ett år siden. Jeg var mer oppgitt, da jeg skjønte at dette tydeligvis er mer «vanlig» enn jeg hadde trodd. Det synes jeg er trist å tenke på.

I lys av disse hendelsene tar jeg ofte meg selv i å tenke hvorvidt jeg må ta forholdsregler for å ikke risikere å havne i en slik situasjon igjen. Det er det vanskelig å finne et fasitsvar på. Jeg sitter nå med en følelse av at menn og kvinner kan misforstå og feiltolke de signaler jeg sender med måten jeg kler meg på og måten jeg hilser på. Men uansett betyr det ikke at jeg synes det er greit å bli utsatt for seksuell trakassering. Dette problemet løses ikke med å pakke inn og beskytte offeret - det løses kun med en holdnings- og atferdsendring hos den som tråkker over grensene.

At jeg velger å gå i kjole eller at jeg smiler til fremmede – det verken inviterer til eller lover noe som helst!