Krigens ofre var også sivile. Terjes oldemor var en av altaværingene som døde under evakueringshøsten. Hun ble gravlagt i grav for navnløse på Stavne kirkegård i Trondheim. Nå skal de som bukket under få en slags oppreisning. Trondheim kommune etablerer det de kaller en kvensk-samisk minnelund med «gravsteiner» for hver enkelt av de døde finnmarkingene.
Glad for initiativet
Vi besøker Terje i Pæska, der han etter pensjonering fra Forsvaret tok opp igjen kunsten å banke stein. Det han lærte av faren sin da han var bare guttungen.
– Det var aldri snakk om barnearbeid da vi fra 9-10-årsalderen var med fedrene våre i steinberget. Det var lange dager, hardt arbeid og kun snakk om å jobbe, spise og sove – og tar jeg ikke mye feil arbeidet «gubben» (Olaf Knudsen) 16 timers dag i berget. Det gjaldt å produsere stein før skiferlagets lagre var fulle og selskapet stanset inntaket, sier Terje.
I en alder av 76 står han stadig ved skifersaksa og klipper takstein. Med unntak for to og en halv måned i vinterhalvåret. Da har han og samboeren adresse i Torrevieja i Spania.
Historien om de tvangsevakuerte fra Finnmark er mangslungen. Skjebner verre enn døden opplevde nok mange, men dessverre var det ikke alle som klarte påkjenningene og derfor møtte sin skaper på den ufrivillige reisa sørover. Oftest jaget fra gård og grunn etter at naziregimet hadde brent ned det aller meste av bebyggelsen i Finnmark og Nord-Troms.
Terje Knutsen husker sin oldemor Anna Elisabeth Mathisen Kildahl, som den gamle dama som måtte bæres på båre ned til Rafsbotn fra jaktgamma overfor Ulveberget. Dit familien på 14 hadde stukket av da tyskerne beordret tvangsaveakuering. Sammen med Terjes foreldre, besteforeldre og oldemor, var også hans søsken. Sigrid var den gangen fem år, mens Terje selv var tre år og lillesøster Dagny bare fem måneder.
– Vi bodde i Oladalen i Rafsbotn i et helt nytt hus, vi hadde ikke bodd der mange ukene før tyskerne brente det. Bare pipa sto igjen. Da vi kom tilbake etter evakueringa opplevde vi å finne granater inne i pipa, trolig for å blåse hele kåken i lufta. Pappa oppdaget at jeg og søsteren min rotet med det vi hadde funnet i sotluka. Heldigvis var de ikke eksplosive, sier Terje.
Skisporene røpte oss
Familien stakk til fjells og holdt seg skjult i ei gamme, men da en annen «gammeboer» besøkte dem og lagde skispor i nysnøen, ble disse oppdaget av tyske fly og Terjes familie ble sporet opp av tyske soldater.
– Vi var 14 stykker totalt i gamma. Som man kanskje forstår, var det ikke noe luksusliv vi levde der, alle sammen på flatseng. Da evakueringen ble iverksatt hadde pappa og bestefar allerede forberedt rømmingen til fjells. En del matvarer ble lagret i gamma og det var også meningen å tilkalle lokal slakter og slakte to sauer. Men i stedet for å måte bære disse opp i fjellet som slakt, ble det bestemt å leie dem i tau opp til gamma og slakte dem der, sier Terje. Han forteller at de ellers livnærte seg på snarefanget hare og rype som faren og bestefaren skaffet til husholdet. Da de rømte ble det sagt at russerne kommer om to uker, uten at dette medførte riktighet. Ellers var høsten 1944 spesielt mild og fin og i sjøen kokte det med sild.
– Noen hengte ei helsetrøye på en bjørkestang og auste sild av sjøen, sier han.
Terje forteller om årsaken til at tyskerne fant dem. En annen gammeboer, som trolig var litt ensom lenger inne på fjellet besøkte Terjes familie til stadighet. Da den første snøen kom og de hadde hatt besøk i gamma, ble det skispor som tyskernes OP-fly oppdaget. Da gikk det ikke lang tid før ettersøksstyrkene oppsøkte familien.
– Det er blitt fortalt at bestefar hadde gått fra gamma til en kilde for å hente vann. Da han kom tilbake hadde soldatene stilt opp alle fra gamma på rekke utenfor, klar til å skyte dem, dersom han ikke kom tilbake. Det er blitt meg fortalt at disse soldatene, som drev med sporing av folk, var noe av det verste man kunne komme ut for. Dette var frontkjempere fra østfronten som hadde ligget under beskytning av «stalinorgel» i lengre tid, sier han.
– Da var de østerrikske soldatene som hentet oss to dager etterpå, av et helt annet kaliber. Jeg husker en episode til tross for min unge alder. Alle måtte bære litt av de tingene vi skulle ha med. Jeg fikk i oppdag å bære mine egne beksømsko over skuldrene. Det spesielle med dette var at en av de østerrikske soldatene hadde fylt skoene mine med «bonbons», datidens sukkertøy. Og det var en vare vi ikke hadde særlig kjennskap til under krigen, sier Terje.
Måtte bæres ned
– Oldemor Anna var syk allerede da vi ble tvangsevakuert. Vi hadde stans i Tromsø og Trondheim, før vi ble sendt sørover. Da måtte oldemor bli igjen, hun ble innlagt på Trønderhallen sykestue der hun døde, sier Terje Knutsen.
Han er født i 1941, var tre år da evakueringsordren kom, men husker vagt noen bruddstykker fra det som skjedde og det som han seinere har blitt fortalt. Under oppveksten var det ikke mye snakk om det som skjedde under evakuering og krig, men Terje sier han seinere forsto at den gamle dama som bodde med dem i gamma, det var hans oldemor.
Morfaren til Terje, Johan Kildahl ble arrestert av tyskerne allerede under den store razziaen mot kommunister i 1943, så han satt allerede på Grini hvor han jobbet som skomaker da resten av familien ble sendt sørover.
– Morfar var kommunist og satt i formannskapet for kommunistene og man kan vel si at han var en tyskhater etter krigen for da de første folkevognene kom til Norge i 1955 deromkring, da bare spyttet han i marka når han så dem, sier Knutsen.
– Vi fikk to dager på oss til å pakke sakene i gamma, før tyskerne returnerte for å føre oss til Rafsbotn, der vi ble lastet på bil og kjørt til Bukta. Oldemor var så dårlig da vi ble hentet, at hun måtte bæres ned fra fjellet. Det ble laget en båre av raier og ulltepper og slik ble hun fraktet ned til sjøen. Fra Bukta ble vi ført med ei skøyte til Tromsø, før vi som så mange andre før oss ble sendt videre sørover til Trondheim. Under en helsekontroll i Tromsø hadde helsesøstera en konvolutt med lus liggende på bordet. Vi hadde selv ikke fått lus, men da telefonen ringte og helsesøstra sprang ut, skal jeg ha tatt konvolutten med lus og drysset i hodet på søsteren min. Vi ble evakuert til Solstad gård på Byflaten i Veldre. Der vi fikk bo i et eget hus, en slags tjenestebolig og pappa fikk arbeid i skogen. Vi ble pent behandlet – og da freden kom, fikk familien tilbud om tomt og tømmer til å bygge hus og pappa fikk tilbud om jobb på det store bruket dit vi var blitt evakuert. De hadde 13 hester, 13 drenger, store skogeiendommer og åkre og fullt fjøset med kyr. Bonden var også en av de tre største aksjonærene i det som i dag heter Langmoen.
Terje var i sin ungdom som svært mange andre med røtter i Rafsbotn, en habil skiløper. Han forteller om et kretsrenn i Hammerfest, der resultatene viste at fra nummer en til 16 på lista alle var fra Rafsbotn. Så fulgte neste Rafsbotning på 19., 21., og 23. plass.
– Alle i bygda deltok, sier han.
Da Terje ble 17 år, dro han sørover for å utdanne seg til sambandstekniker.
– Det var kameraten min, Odd Bull som gjorde at jeg valgte Forsvaret. Han hadde dratt året før og begynte på våpenteknisk skole. Selv valgte jeg en fireårig utdanning i Forsvaret innenfor samband på Jørstadmoen. Jeg skal gjerne innrømme at det var tøft for en 17-åring å flytte sørover og bo i en militærleir med klare restriksjoner. Inne hver kveld klokka kvart på 10, en lørdag i måneden til klokka kvart på 12. Vi hadde skole 10 måneder, hver dag ni timers dag og på lørdagene til klokka 14. Det at jeg hadde drevet litt idrett gjorde at jeg i starten var klassens beste i langrenn, og jeg hadde en tredjeplass fra nordnorsk mesterskap i hopp, der jeg jukset meg med som 15-åring, mens grensen egentlig var 16. I Forsvaret tok hoppingen slutt, men langrenn fortsatt jeg litt med til jeg lærte noen av klassekameratene mine noen triks, så da de ble bedre enn meg deltok de til o g med i militær-VM for lag. Etter endt utdanning drev jeg fortsatt med litt hopping, men min tidligere kone stilte ultimatum, enten velger du meg, eller hoppskiene, beskjeden var klar, sier Terje med et godt smil rundt munnen.
Han innrømmer at det var et stort øyeblikk da han var ferdig med utdanningen og ble såkalt teknisk sersjant, to lønnstrinn over de andre sersjantene og med tre års plikttjeneste for skolegangen.
Da den kalde krigen var på frysepunktet arbeidet Terje ved en av de mer hemmelige installasjonene nært Bodø, kalt Reitan. Han beskriver en stressende tid, der enkelte operasjonsoffiserer trodde russerne hadde overtatt Finnmark straks strømmen gikk og hvor sju av åtte teknikere var plaget med stressrelatert magekatarr. Etter Reitan gikk turen til Kolsås og Nato-hovedkvarteret som lå der, deretter til Forsvarets overkommando på Huseby, før han fra 1982 til 1998 tjenstegjorde i Alta med base i den nå igjenmurte Reistadhaugen. Forsvarskarrieren avsluttet han som overingeniør etter to år i Harstad. Før det var han kaptein og skulle ha vært major.
– De to årene gjorde godt utslag på pensjonen, skal du tro, fleiper Terje, som tok seg tre måneder ferie da han be pensjonist, før han startet som skiferarbeider i farens gamle brakke i Pæska.