Når Kakkmaddafakka står på plakaten, vet man allerede før konsertstart at det kommer til å bli en heidundrende fest. Få band spriker mer mellom studioproduksjoner og liveopptredener enn den bergenske sekstetten med det berømt-beryktede navnet. Settet på Aronnesrocken er en blanding av bandets tre album, men låtene som slår an best er muligens de eldste. For så vidt kunne bandet slutte å lage flere album, sagnomsuste som de er som live-band, spesielt i utlandet hvor de har sitt hovedmarked og gjør det enormt bra.

Kakkmaddafakkas enorme spilleglede og genuine publikumskontakt går raskt til både føtter og hofter hos ellers smått rustne altaværinger som rister skrotten i en sofistikert blanding av epilepsianfall og headbanging. Brødrene Axel og Pål Vindenes og resten av bandet er funky som få, der spretter og danser, herjer og poserer på scenen og har Aronnesrockens publikum i sin hule hånd, fra start til slutt.

Det går i lys, luftig dansepop, med sterke innslag av disco og funk, og til dels litt naivistisk og gjøgleraktig, noe som er veldig kult. Jeg er spesielt svak for den liflige afrikanske påvirkningen i gitarspillet, og ved et par anledninger i vokalen/koringen. Ikke noen kunstnerisk åpenbaring akkurat, men du verden hvor festlig.