Dette var syvende og siste del av artikkelserien. Altaposten og Olav Gunnar Ballo takker for reisefølget.
Vi fulgte jernbanelinjen inn til byen, ikke med toget, men med blikket. Kiruna, hadde jeg lært i min barndom, er verdens største by. Det var en fascinerende tanke. Større enn New York, større enn Tokyo, byer vi hadde hørt om, langt utenfor rekkevidde fra steder dit bilferiene brakte oss i vår barndom.
Kiruna, derimot, verdens største by, var bare en knapp dagsreise unna.
Siden, da jeg ble litt større, fant jeg ut at det ikke var helt sant at Kiruna var verdens største by. For Mount Isa i Queensland i Australia, med sitt areal på 41.000 kvadratkilometer, var dobbelt så stor som Kiruna kommune. Også Mount Isa var en gruveby, viste det seg. Men så fulgte altså Kiruna, verdens nest største by, målt ut fra flateinnholdet i den kommunen der den ligger.
Vi fortsatte å følge jernbanelinjen med blikket, langs veien som fulgte dens bane. Ingen tog var å se, og til vår overraskelse forsvant plutselig togskinnene inn i en sandfylling, der en ny vei på arrogant vis hindret sporet i å gå videre. På den andre siden av den nye veien fantes ikke lenger noe jernbanespor, og ved den tomme stasjonsbygningen noen hundre meter lenger borte, var det ingen skinner å se langs den tomme perrongen.
Jernbanestasjonen, som tidligere hadde vært et staselig murbygg, var et trist syn. Glassvinduene var tatt ut, og vær og vind kunne nå tære på bygningen også innenfra. Kort ved hadde en bulldozer nylig gjort en trehus om til pinneved.
For Kiruna skal rives, bygg for bygg. Det betyr ikke at byen forsvinner. Det er dagens bysentrum som skal fjernes, fordi det ligger på utrygg grunn.
Jernmalmen i Kirunavaara, eller magnetitten, som den heter på fagspråket, er den lengste sammenhengende jernmalmåren i noe gruvesamfunn i hele verden, med sine fire kilometers lengde, og en gjennomsnittlig bredde på 80 meter. Den jernmalmen som utvinnes i dag, ligger omtrent en kilometer under bakken, eller 1650 meter ned fra toppen av berget Kirunavaara. Åren med jern går på skrå ned i fjellet i en vinkel på 60 grader, til den når et samlet dyp på knappe to kilometer under bakkenivå.
Gruvedriften har skapt lokalsamfunnet Kiruna. I tekster helt tilbake til 1696 beskrives funn av magnetitt i den lokale grunnen. Da var det allerede gjort tilsvarende funn i Malmberget i det som i dag er nabokommunen Gällivarre, litt lenger sør.
Men det var først med jernbanen at det var mulig å starte kommersiell gruvedrift med jernutvinning begge steder. I 1884 ble arbeidet med jernbanen startet, med en planlagt forbindelse på tvers av Nordkalotten fra Luleå til Narvik, for utskipning av jernmalm begge steder.
Dette nordiske Klondyke i villmarken vokste raskt. Fra å ha vært ubebodd fikk Kiruna sin første fødsel i 1899, da stedet hadde 239 innbyggere. Mannen som ble satt til oppgaven å planlegge for den nye byen het Hjalmar Lundbohm, gruveselskapet LKABs (forkortelse for Luossavaara-Kiirunavaara Aktiebolag) disponent, og dermed øverste ansvarlige for gruvedriften i det raskt voksende gruvesamfunnet. Han satte umiddelbart i gang med å utvikle en byplan.
Gruvedriften, som var selve grunnlaget for Kirunas fødsel, bidrar nå også til å bli en trussel for dens eksistens, og har tvunget fram beslutningen om at sentrum av Kiruna må flyttes. Flyttingen berører 6000 mennesker direkte, omtrent en tredel av byens innbyggere.
Det er gruvegangens skrå stilling som forårsaker problemene. Steinmassene over hulrommet som oppstår når jernmalmen fjernes, det såkalte gråberget, faller ned, slik det skal, og fyller gruvegangene der magnetitten er tatt ut. Men etter hvert som gruven har bevegd seg dypere og dypere, og samtidig nærmere og nærmere bysentrum, har den også medført at jorden som bærer byggene har startet å sige, slik at byggene på sikt vil bli skadelidende.
Flere av bygningene som berøres direkte, er anerkjent som noen av Sveriges mest bevaringsverdige bygg. Året etter at byens rådhus sto ferdig, ble det i 1964, i en nasjonal kåring, valgt til Sveriges vakreste offentlige bygg. I 2001 ble det erklært bevaringsverdig av svenske myndigheter.
Men rådhuset ligger innenfor kjerneområdet der grunnen på sikt vil svikte, og lar seg ikke bevare. I april i år startet demonteringen av klokketårnet på toppen av rådhuset, og i juli var det fjernet. Det vil bli satt opp påny på det nye torget som skapes, tett ved det nye rådhuset, som blir et sirkelrundt bygg, med et ruglet tak, formet som bitene i en bergkrystall.
På vår lokale vandring i Kiruna oppdaget vi raskt at jernbanelinjen langt fra var borte. Den var bare flyttet 1,5 kilometer lenger sørover, utenfor den sonen der grunnen ikke lenger er stabil på grunn av gruvedriften. Langs den nye linjen fant vi også den nye jernbanestasjonen, et skurlignende lite bygg, som hadde lite av den gamle stasjonens fordums prakt.
Heldigvis er stasjonsbygget, som ligger vest for byen, bare midlertidig, inntil Kiruna kommune bestemmer seg for hvor den nye jernbanestasjonen skal få sin endelige plassering. Kanskje havner den ved flyplassen, når alle brikker faller på plass for den nye byplanen.
Men ikke alle bygg i dagens sentrum av Kiruna skal rives. Slik klokketårnet på rådhuset skal tas vare på, skal også i alt ni bygninger som ansees å være av særlig verdi bevares, ved at de flyttes fra sine nåværende plasseringer til det nye sentrum som er i ferd med å skapes.
Ett av byggene som ansees som særlig bevaringsverdig, er Kiruna kirke.
Etter å ha fulgt E6 langs jernbanen på sørsiden av byen, fulgte vi Malmvägen inn til byens torg, der vi parkerte bilen. Vi gikk den korte veien til fots opp til kirken.
Kiruna kirke ble oppført mellom 1909 og 1912. Kirkens arkitekt; Gustaf Wickman, fikk beskjed av LKABs disponent Hjalmar Lundbohm: ”Du skal bygge en kirke som ser ut som en samisk gamme.”
Vi studerte det særpregede bygget på nært hold, og kunne konstatere at det virkelig var noe for seg selv. Utvendig var kirken kledt med små, tilskårede treplater, som dekker både tak og vegger, lik de buede skiferplatene på et norsk hustak.
På taket av kirken fantes det tolv to meter høye metallskulpturer som var dekket av bladgull. De forestilte mennesker i ulike sinnsstemninger; i fortvilelse, blyghet, i overmot, fromhet, trøstende, i hengivenhet, henrykkelse, ydmykhet, kjærlighet, i sorg, tungsinn og i andektighet. Slik symboliserte de også hvert menneskes vekslende følelser gjennom livet.
Etter hvert vil også Kiruna kirke bli demontert og flyttet, og hver lille bit av tre vil bli plassert tilbake på kirkens vegger og tak eksakt der de ble fjernet.
Også mannen som ansees å ha hovedæren for at Kiruna ble til et bysamfunn i år 1900; Hjalmar Lundbohm, vil bli med på flytteferden, knappe hundre år etter sin død i 1926. For med kirken han bidro til å skape, følger også gravmonumentet over Kirunas grunnlegger, samt kisten med Lundbohms levninger.
