– Jeg tror ikke det blir gruvedrift i Kvalsund i vår tid. Uansett er vi villig til å gå så langt som mulig for å hindre det, sier 25-åringen fra Kautokeino.

I disse dager er søknaden til gruveselskapet Nussir ASA om driftskonsesjon ute på høring. Drømmen til selskapet og direktør Øystein Rushfeldt er utvinning av kobber, som skal gi 150 arbeidsplasser og årlige inntekter på 600-700 millioner kroner etter oppstartsfasen. Beløp som kan få selv den mest hardbarkede kommunist til å bli våt i blikket.

– Inntekter til hvem? Til Nussir og deres utenlandske eiere? Er det dem som skal tjene på dette, fnyser Ann Catharina Lango.

Tillit som leder

Sin unge alder til tross, har Lango fått tillit som leder for reinbeitedistrikt 22 Fiettar. Herunder 14 konsesjonsinnehavere, enda flere utøvere og langt flere reineiere.

– Vi har 140 som har eget merke i vårt distrikt, sier Lango, som også ble godt kjent i media da hun seilte inn i kommunestyret for Venstre i Kautokeino som 19-åring.

Vi er på tur over Sennalandet. Målet er distriktets sommerbeiteområde i Kvalsund, hvor altså Øystein Rushfeldt bare tripper etter å få starte med mineralutvinning fra fjellet, som bærer nettopp navnet Nussir. På Aisaroive passerer vi familiens gjeterhytter og distriktets skillegjerder.

– Om høsten tar vi imot barnehager fra Alta her, forteller Ann Catharina og peker ut av vinduet.

Master i økonomi

Det ellers bestemte uttrykket i ansiktet blir mykere når hun snakker om familiens kultur og levesett.

– Alle reinbeitedistriktene flytter i en rett linje mot kysten. Det er reinens naturlige vandringsmønster som bestemmer hvor de enkelte distriktene har sine ruter, forklarer Ann Catharina, som de siste årene ikke har fulgt med på den årlige syklusen i reindrifta i like stor grad som hun liker.

– Jeg holder på å avslutte masterutdanningen min i økonomi på universitetet i Alta. Nå skal jeg i gang med masteroppgaven. Jeg vet ikke ennå hva jeg skal skrive om, men jeg tror det må bli noe med reindrift.

Lango har tatt pause fra politikken, og etter bruddet med barnefaren bor hun nå med sin lille sønn Mathias (2) i Alta.

– Det er tungt å være langt hjemmefra uten nettverk og om vårvinteren er hjemlengselen til Kautokeino helt enorm, røper hun.

Menneskerettighetsdomstolen

Når Lango snakker om at de er villige til å gå «så langt som mulig» for å hindre gruvevirksomhet, mener hun hele veien til den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

– Vi vet at vi har rettigheter i området, og at vi som urfolk har rett til å drive med vår kultur og vår kulturutøvelse. Hvis ikke nasjonale myndigheter forstår det og tar det til etterretning, så må de internasjonale i alle fall gjøre det, mener hun.

Planene til Nussir ASA er å drive med underjordisk drift og totalt vil gruveselskapet legge beslag på en mil av beiteområdet til Fiettar.

– Nettopp dette at det skal være underjordisk drift, det betyr kanskje at reinen ikke blir nevneverdig forstyrret?

– He-he. Hadde det enda vært slik at de dro under jorden og ikke kom ut før de var ferdige, så hadde det kanskje ikke gjort så stor skade, men de skal inn og ut av området og det vil naturligvis bli både trafikk og aktivitet der.  De som sier at underjordisk drift ikke vil påvirke reinen, de forstår lite av hvordan reindrifta fungerer, fastslår hun.

Frykter avvikling

Lango forklarer at reinbeiteområde deres fra før av er kløyvd tvers av, som følge av gruvedrifta som Folldal verk stod for i Kvalsund på 70-tallet. Frykten er at ny aktivitet skal føre til at reinen ikke kommer seg over til den siste delen av sommerbeitet sitt.

– Det er en risiko vi ikke har lyst å teste ut, sier reineieren og fortsetter:

– Vi mister et stort areal av beiteområdet. Det vil si at våre beiteområder blir innskrenket, noe som vil føre til økonomisk tap, fordi vi får mindre slaktevekt, noe som igjen betyr at vi må redusere antall rein, slik at noen av utøverne må slutte. Når simlene mister vekt blir ikke produksjonen optimal og det kan føre til at kalvene dør inni magen, eller at kalvene som fødes ikke klarer å overleve. Dermed blir det mindre produksjon og ikke nok slaktedyr.

– Så dette er ikke krisemaksimering? At dere innerst inne egentlig tror at det vil gå bra og at reinen finner andre veier? Frykten er reell?

– Selvfølgelig er den det og jeg blir litt provosert over at folk tror at vi bare er sånne luringer som skal lyve om vår frykt. Det er en reell frykt at noen av de som driver i dag får mindre å leve av og må slutte. Det er det som har skjedd før. At noen har måttet avvikle driften sin og dermed også kulturen og levesettet sitt.

Like mye rett

Lango er grundig lei av å høre at reindrifta er en bremsekloss for utvikling.

– Hvorfor må de som lever av reindrifta alltid gi etter for sine rettigheter? Hvorfor er det slik at en reineier må tenke at «jaja, kanskje jeg må gi litt av min inntekt og kanskje trenger ikke min yngste sønn å leve av reindrift?» Hvorfor skal ikke vi ha retten til å tenke at «jeg har like mye rett til å leve av reindrift, som andre har rett til å leve av det de lever av i dag», spør hun.

TIDLIG KRØKES: Mathias Mikkelsen Eira (2) har allerede teken på reingjetinga og mora ønsker at han skal få en fremtid i næringa. Foto: Privat

Lille Mathias har vært med på fjellet helt siden han var baby og sin første rein fikk han i ettårsgave. Nå har mora søkt om reinmerke til sønnen. Om han vil – og kan – skal han få bære familiearven videre.

– Vi frykter for framtida og er redd for at våre unger ikke skal ha muligheten. Vi må tenke «hvilke av disse ungene skal få drive med rein og hvilke skal ikke». Det er ingen som har lyst å velge ut noen av sine barn. De er jo alle født og oppvokst i reindrifta, sier hun.

Del av min identitet

Ann Catharina tør ikke tenke på smerten det ville medføre om hennes familie en dag måtte slutte med rein.

– Reindrifta er en del av min identitet. Den forteller hvem jeg er og jeg er veldig stolt over å være reindriftssame. Det å måtte slutte, det er ganske tungt å tenke på, og jeg får håpe jeg aldri behøver å oppleve det. Vi har sett hva det kan gjøre med mennesker. Når de plutselig har måttet ta avstand fra sin kultur, sin identitet og sitt levesett. Det er ikke gode ting, sier hun tankefullt.

– Hva tenker du på?

– Det har vært tungt for mennesker.

– Du tenker på psykisk sykdom og alkoholisme?

– Ja.

– Så det er ikke bare som å bytte en hvilken som helst annen jobb?

– Nei. Det er en del av deg.

– Så når dere går imot store inngrep i deres områder, er det ikke for å være vanskelig?

– Nei, det er ikke for å være vanskelig

Ofrer mobilen

Med jevne mellomrom piper det i Ann Catharinas smarttelefon. Hun svarer lokalavisa, samtidig som hun melder med de som er online i den lille dingsen. Vi spør hypotetisk om hun ville gitt avkall på mobilen, som jo i sin tur er avhengig av kobber, dersom valget ble reindrift eller gruvedrift i Kvalsund.

– Ja, det ville jeg hvis det måtte skje. Men det er ikke stor etterspørsel etter kobber, det ser vi på kobberprisene. Og hvis det er sånn at man skulle få veldig stor bruk for kobber, så mener jeg man bør ta ut kobber der det ikke er til skade for andre. Det finnes sikkert mange slike områder i verden. Hent kobber der, oppfordrer distriktslederen.

ØNSKER DIALOG: Administrerende direktør i Nussir ASA, Øystein Rushfeldt, håper å unngå rettssak med reineierne. Foto: Jan-Morten Bjørnbakk/NTB Scanpix

Administrerende direktør i gruveselskapet Nussir ASA, Øystein Rushfeldt, har jobbet med saken i over ti år og mangler kun godkjenning av driftskonsesjonen før han kan gå under jorda og hamre løs på kobberet som ligger der. Han sier til Altaposten at han håper han slipper å møte reineierne i retten.

Optimistisk president

Han er likevel inneforstått med at han må ruste seg for videre kamp. Sametinget har allerede kommet med innsigelser til gruvedrifta og sametingsrepresentant Vibeke Larsen bekrefter at de også vil levere innsigelser til den siste og avgjørende driftskonsesjonen. Det betyr at mineraldirektoratet, som behandler konsesjonen, pent må sende den videre til departementet for en avgjørelse. Etter det gjenstår det å se om reineierne i Fiettar virkelig tar saken til domstolen. Om så skjer har sametingspresidenten håp om at de skal bli hørt.

– I lys av Jovvset Ante-saken så er jeg positiv, sier Larsen, som mener at det spiller liten rolle hvor store verdier kobberforekomstene er verdt.

– Reindrifta er allerede på tålegrensa. Penger kan ikke trumfe alt, mener samenes president.