Vi kom til Larnaka ved 3-tiden på natten. Ute var det for mørkt til å se saltsletten like ved flyplassen.

«Larnaka.»  Ordet brakte tankene mine tilbake til 1978, da bilder fra flyplassen kunne sees igjen og igjen på internasjonale nyhetssendinger.

18. februar 1978, på morgenen, ble den egyptiske kulturministeren Yusuf Sibai myrdet på Hilton-hotellet i Kypros´ hovedstad Nicosia, mens han deltok på en konferanse ved hotellet. Ved hjelp av håndgranater og pistoler klarte de to drapsmennene, som var fra Kuwait og Jordan, deretter å få med seg 50 konferansedeltakere som gisler til flyplassen i Larnaka, der de kom seg ombord i et Cyprus Airways DC8-fly sammen med 15 av gislene. Flyet tok av med kaprere og gisler, men måtte returnere etter at ingen land ville gi flyet landingstillatelse.

Sibai, som var en høyt ansett forfatter og forlegger i sitt hjemland, var en nær venn av Egypts president Anwar Sadat, som reagerte med forferdelse og raseri på drapet av sitt regjeringsmedlem. Da han ble kjent med at drapsmennene befant seg i et kapret fly på flyplassen i Larnaka, bestemte Sadat seg for å gjennomføre en hemmelig militæraksjon med egyptiske spesialsoldater på flyplassen. Under dekke av å være politiske utsendinger som skulle bistå kypriotiske myndigheter, ble soldatene fløyet inn til fra Egypt.

Mens den kypriotiske regjeringen forhandlet med kaprerne for å få til en ikke-voldelig utgang, i et forsøk på å berge gislenes liv, startet de egyptiske soldatene å beskyte flyet der kaprerne holdt gislene fanget. Ingen av gislene ble skadet, og de to gisseltakerne som hadde myrdet Sidai, overga seg til kypriotiske myndigheter. Men 15 egyptiske kommandosoldater ble drept i skuddvekslingen med kypriotisk militært personell, som ble utløst av det som av Kypros ble oppfattet som et militærangrep på fremmed jord.

Natten etter ankomsten dro vi fra Larnaka til hotellet vårt i Protaras, en knapp time lenger nord. Dette landets historie var ikke bare enkelt å forstå, der det lå i det østlige Middelhavet, mellom både Europa, Afrika og Asia, med kulturpåvirkning fra alle tre kontinenter. Helt fra førkristen tid har øya vekselvis vært under gresk og tyrkisk dominans, med betydelig innvandring fra begge landområder. Slik har det over tid vært en gresk-kypriotisk og en tyrkisk-kypriotisk befolkning på Kypros, som har levd side om side, men med en overvekt av gresk-kyprioter på den sørlige delen av øya, og tyrkisk-kyprioter i nord.

I 1878 okkuperte Storbritannia Kypros gjennom landsetting av tropper i Larnaka, og gjorde øya etter hvert til en britisk koloni. Først i 1960 fikk Kypros sin selvstendighet, med den greskkypriotiske erkebiskopen Makarios som sin første president. Storbritannia hadde hele tiden tettere bånd til Hellas enn til Tyrkia, og dermed også til den gresk-kypriotiske befolkningen på Kypros.

Man har ikke vært lenge på Kypros før man får høre om den Grønne linjen. På tvers av øya snirkler det seg en sperring gjennom landskapet, fra vest til øst, som også deler hovedstaden Nicosia (som heter Lefkosia på Kypros) i to.

Bakgrunnen for denne sperringen er Tyrkias ilandsetting av tropper og okkupasjon av den nordlige delen av Kypros i 1974.  Den gang hadde det lenge vært en sterk polarisering mellom den gresk-kypriotiske og tyrkisk-kypriotiske befolkningen, der den tyrkiske delen følte seg undertrykket under britisk kolonistyre, der britene samarbeidet tett med greske myndigheter, både i Hellas, men også med gresk-kypriotene på Kypros.

Den tyrkiske beleiringen av Nord-Kypros består altså enda, med FN-tropper til å forebygge voldshandlinger mellom de to befolkningsgruppene langs hele den grønne linjen.

Da vi ankom Deryneia, stoppet vi ved en utekafé, der det satt fire ungdommer og spilte kort rundt et bord.

«Hvor kan vi finne Kultursenteret for det okkuperte Famagusta?» spurte jeg dem.

«Det er litt komplisert å forklare, men jeg kan hente bilen min, og vise dere veien”, sa den ene av dem.

Den unge mannen, som presenterte seg som Mikis, spratt umiddelbart opp og startet å kjøre.  Vi fulgte lydig etter med leiebilen. Vel framme skulle Mikis ikke ha noen betaling. Han ville bare at turistene skulle se hva den tyrkiske okkupasjonen hadde gjort med hjemlandet hans. Vi gikk trappene opp til toppen av kultursenteret. Herfra kunne vi, drøye to kilometer unna, se den vakre kystlinjen.

Vi kunne også se alle de tomme hotellbyggene og leilighetskompleksene, store, grå murbygg, med knuste vinduer, og trær og planter rundt som var i ferd med langsomt å rive byggene ned.

Varosha var fram til 1974 den mest attraktive turistbyen på hele Kypros. Hit kom også stjerner som Elisabeth Taylor, Richard Burton og Paul Newman for å feriere.

Men etter okkupasjonen har Varosha blitt liggende i et ingenmannsland dit ingen slipper inn. Alle som var der da okkupasjonen skjedde, måtte flykte, også fra husene og bilene sine. Bilene står der enda, som rustne relikvier fra en spøkelsesby som forteller sin tydelige historie om det dramaet som utspant seg den gangen, og som viser hvilke langsiktige konsekvenser okkupasjonen har hatt.

Neste dag dro vi inn til Nicosia. Byen er ikke større enn at vi klarte å orientere oss til fots fra parkeringsplassen i sentrum og inn til Gamlebyen innenfor rundmuren.

Vi fulgte gågaten med alle turistene til vi kom til kontrollpunktet. Her tok vi fram passene, og viste til politimannen i luken. Kort tid etter gjorde vi det samme til politimannen på den tyrkiske siden av grensen, og vi var inne i den tyrkisk-okkuperte sonen av landet.

Her er alle skilt på tyrkisk, og betalingsmiddelet er tyrkiske lire. Stemningen var en annen, turistmengden langt mindre, reklamene for de internasjonale merkevarene mindre dominerende, lokalbefolkningen dominerte i bybildet. På grensen, på gresk side av kontrollsonen, ble det spilt musikk mens det ble demonstrert med plakater, og utdelt protestskriv mot den tyrkiske okkupasjonen. Det hang mengder med bilder av besøkende på snorer i grenseområdet. Jeg gjenkjente den norske spesialutsendingen Esben Barth Eide på ett av bildene, sammen med en ung gutt. Om gutten var fra gresk eller tyrkisk side var ikke lett å si. Barth Eide kunngjorde nå i mai at han ga opp forsøket på nye møter mellom partene.

Besøket i Nicosia ga likevel grunn til noe optimisme. At grensen kan krysses, også av kypriotene på begge sider, gjør at det oppstår større gjensidig forståelse for hvor nedbrytende dette skillet i befolkningen er for begge befolkningsgrupper.

Yusuf Sibai, politikeren og poeten som ble myrdet i Nicosia i 1978, kalte en av sine romaner for «Livet er et øyeblikk.»  Hans egen død ble et eksempel på det.

Men også for de som lever på Kypros nå eksisterer ikke noe evig liv. Hele befolkningen lengter etter en løsning, uavhengig av etnisk og kulturell opprinnelse, slik at linjen som skaper skiller mellom befolkningsgruppene over tid kan viskes ut.