Olav Gunnar Ballo presenterer reisebrev fra seks ulike samfunn i endring.
Gjennom fire hektiske dager kjørte jeg på kryss og tvers gjennom Litauen, Estland og Latvia, i en leiebil jeg hadde fått utlevert ved hotellet i Vilnius. Nå, på Baltikumreisens siste dag, skulle bilen leveres tilbake på flyplassen i Riga.
Den unge mannen som hadde gitt meg nøklene til bilen, het Arnold (”som i Schwarzenegger, husk det!”, la han til). Etter å ha åpnet det knirkende bagasjeromslokket hadde han tatt ut en ståhjuling, og på sin Segway hadde han forsvunnet mellom bilene i de tettpakkede gatene i Vilnius.
Det siste Arnold sa før han forsvant, var at det skulle komme en mann til flyplassen i Riga og hente bilen straks jeg leverte den på reisedagen. Hva het nå denne mannen jeg skulle møte? Da jeg så etter Arnold for å spørre var han for lengst forsvunnet.
Nå vel. Nå hadde jeg ankommet hotellet mitt i Riga, hadde parkert bilen i garasjen i hotellets kjeller, og hadde fortsatt et døgn på meg før Norwegian-flyet skulle bringe meg videre. Jeg sjekket raskt inn, for så å orientere meg i Latvias hovedstad, som med sine 640.000 innbyggere var den største av alle byene i de baltiske landene.
Mens jeg vandret inn og ut av gamlebyen i Riga, kom jeg ved bredden av elven Daugava over en rekke treskulpturer. Da jeg spurte guiden hva de symboliserte, forklarte han at det var en samling minnesmerker over jødeutryddelsen i Riga og Latvia under andre verdenskrig.
Tall ved minnesmerkene illustrerte det ufattelige omfanget av menneskelig lidelse Latvias befolkning var utsatt for i perioden mellom 1939 og 1945. Hele 265.000 av Latvias befolkning, av dem 80.000 jøder, mistet livet som en direkte følge av krigshandlingene. I hele Baltikum mistet tett på 10 prosent av befolkningen livet. Tapstallene i Norge var i samme periode 9000 (0,3 prosent av befolkningen), hvorav 700 var jøder. (Hver tredje jøde i Norge mistet livet under andre verdenskrig.)
Under oppholdet i Riga kunne jeg lese hvordan overlevende etterkommere under feiringen av sin bar mizva (13 årige gutters opptak i det jødiske fellesskapet), ikke hadde noen familiemedlemmer til å delta sammen med seg under denne dypt tradisjonelle jødiske seremonien. Barn ved inngangen til tenårene hadde mistet absolutt alle familiemedlemmer.
Systematikken og råskapen utryddelsen fant sted med i de baltiske landene kort tid etter den tyske okkupasjonen i 1941, var så sjokkerende at jeg hadde problemer med å lese om den. Men enda mer sjokkert ble jeg, da jeg gikk inn på You Tube, og så kommentarene til autentiske opptak av jødeutryddelsene i skogene utenfor Riga i desember 1941. Bildene viste hvordan avkledte mennesker, mens de stimlet sammen for å beskytte hverandre, ble beskutt av mitraljøseild til ingen lenger bevegde seg.
I kommentarene til disse bildene på You Tube var det imidlertid ikke de harmdirrende og sjokkerte reaksjonene som dominerte, men sterkt antisemittiske og rasistiske utsagn om at de som døde (man kunne se barn klamre seg til beina til sine mødre i de siste sekundene de levde) ikke var å anse som mennesker. De som skrev dette skrev det nå, i 2017.
Ikke noe annet gjorde sterkere inntrykk på meg under mitt besøk i Riga enn dette, også fordi jeg hadde visst så lite på forhånd om at dette også hadde skjedd i Latvia og resten av Baltikum, og ikke bare i konsentrasjonsleire som Auschwitz, Dachau, Buchenwald og Bergen-Belsen.
Jeg prøvde å riste av meg disse inntrykkene fordi de ble for overveldende, og ba drosjesjåføren om å kjøre meg til Elisabethes-ielda for å se på Art Nouveauhusene der og i de tilgrensende kvartalene.
På begynnelsen av 1900-tallet hadde krefter i Riga, med amatørarkitekten Mikael Eisenstein i spissen, tatt initiativ til å oppføre hele kvartaler i den da mest moderne byggestilen i Europa, som hadde oppstått i Tyskland som såkalt Jugendstil (en stil også Ålesund ble bygd opp i etter bybrannen i 1904). Disse gjenskapte fasadene var virkelig verdt et studium, med sine sterke farger og rikelige ornamentikk, inkludert uttrykksfulle skulpturer på hushjørnene, som integrerte deler av fasadene.
Også i Riga fikk Joseph Stalin satt sitt preg på byen. Vitenskapsakademiet ser ut som en mindre kopi av Stalins kransekakebygg i Moskva, som også har sine avleggere i byer som Warszawa, Sofia og Minsk.
Under vandringen i byen slo det meg hvor liten frihet Latvia har opplevd gjennom århundrene. Den brutaliteten Sovjet-Unionen behandlet sine okkuperte republikker med, sto ikke mye tilbake for barbariet under Hitlers tredje rike. Etter at Sovjet-Unionen under Josef Stalin drev Hitler-Tyskland på flukt i 1944, ble latviske offiserer systematisk likvidert eller sendt til sibirske fangeleire. Den samme skjebnen led over 30.000 sivile latviere.
Rett før Latvia fikk sin selvstendighet i 1991, kom det også til sivile tap under latviernes motstandskamp mot sovjetrussiske soldater, som i Litauen på samme tid. Fortsatt består 40 prosent av befolkningen i Riga av russere, bare to prosent flere er latviere.
Latvias frihet har kostet. Landet hadde i 1991 2,4 millioner innbyggere, mens folketallet 26 år senere er nesten 500.000 lavere. I 1987 ble det født 42.000 barn i Latvia. I 2010 var tallet sunket til 18.000. I øyeblikket er økonomien i noe bedring, etter flere år med økonomisk krise. Det gjenstår å se om landets EU-medlemskap på sikt påvirker nasjonaløkonomien i en gunstig retning.
Da jeg sjekket ut av hotellet fortalte mannen i resepsjonen meg hvordan jeg måtte kjøre for å nå flyplassen, som lå omtrent 20 kilometer utenfor Riga sentrum. Jeg fulgte hans anvisninger, og ankom flyplassen i god tid til avreisen.
Men den rikelige tiden viste seg å komme godt med.
«Aldri hørt om dette bilutleiefirmaet», sa mannen i utleieskranken. «Har du fått oppgitt noen som skal kontaktes?»
«Nei, men jeg husker navnet på han jeg leide bilen fra. Han het Arnold.»
«Arnold?». Mannen i skranken så skeptisk på papirene jeg hadde gitt ham, og deretter enda mer skeptisk på meg.
«Yes, Arnold som i Schwarzenegger!», sa jeg optimistisk.
Heldigvis hadde Arnold skrevet opp telefonnummeret sitt, og etter en halv times tid dukket hans venn i Riga opp, på en tohjuling. Hadde han kjørt på den helt fra Vilnius? Det fikk jeg aldri svar på, for straks han mottok bilnøklene, slengte han Segwayen i bagasjerommet, satte seg inn, og forsvant, uten at jeg vekslet ett eneste ord med ham.