Olav Gunnar Ballo presenterer reisebrev fra seks ulike samfunn i endring.
Jeg satt ved havnen i Tallinn og så ut over havet. Fergetrafikken var omfattende. Skiltene viste at de fleste av skipene kom fra, eller skulle til, Finland og Sverige.
Den første fergen mellom Estland og Norden forlot Tallin 1. februar 1993. Herfra hadde også MS Estonia tatt av 27. september 1994 på kvelden med 989 mennesker om bord. Jeg kunne fortsatt huske meldingen på NRK på morgenen neste dag, om Estonias forlis like etter midnatt. Ulykken, der fergen sank etter å ha fått slått løs baugporten i opptil 15 meter høye bølger, kostet 852 mennesker livet, blant dem også seks nordmenn.
Fortsatt er ulykken den største skipskatastrofen som noen sinne har skjedd i fredstid i europeiske farvann. Med bare 1,2 millioner mennesker preget ulykken hele Estland, og førte til at en stor andel av befolkningen selv mistet nære slektninger.
Men her i havneområdet viste den hektiske båttrafikken at selv en slik ulykke ikke kunne stanse turisttrafikken mellom Norden og Baltikum. Det var som om særlig Estland nå selv var blitt en del av Norden, både gjennom språket, som er tett beslektet med finsk, og kulturen, som i langt sterkere grad har sine røtter i Norden enn i Russland og det øvrige Øst-Europa.
Estlands tilknytning til Sovjet-Unionen opphørte 6. september 1991, etter at landet hadde kjempet for sin selvstendighet sammen med Latvia og Litauen gjennom de tre foregående årene. For et land som hadde opplevd å være underlagt både dansk, svensk, tysk og russisk styre gjennom de siste åtte hundre årene, var selvstendigheten etterlengtet.
Fantes det fortsatt spor av tilknytningen til Russland? Tallinn framstår som en moderne by, full av nybygde høyhus med glassfasader og store kjøpesentra. Lite ved denne arkitekturen peker østover. Og den gamle bydelens steinhus preges av hansatiden og handelen med det vesteuropeiske kontinentet. På brosteinen mellom husene i Gamlebyen kan man forestille seg at man vandrer i en middelalderby i Bayern, og ikke i en kystby bare knappe ni mils sjøreise fra Helsinki.
Skulle jeg fornemme noe av tiden før Sovjet-Unionens fall, fikk jeg dra til steder som ikke var blitt til de siste tjuefem årene eller for flere hundre år siden. Byens tidligere fengsel kunne være et sted å starte.
En av Tallins innbyggere ristet oppgitt på hodet da han skjønte at jeg hadde tenkt å gå til Patarei-fengselet. Ikke skjønte han hva jeg skulle der heller.
«For langt unna. Dessuten bare dårlige minner, og ingen ting fornuftig å se!», sa han.
«Bruk tiden på Tallins gamle bydel i stedet. Der får du kjøpt fine minner!»
Jeg antok at han siktet til Babusjkadukker med påmalte fjes av Donald Trump og Vladimir Putin, eller magneter med de samme portrettene til å feste på kjøleskapdøren. Nesten alle souvenirsjappene i Tallinn solgte dem.
«Hvor kan jeg finne en drosje?»
Mannen pekte østover.
Jeg gikk en knapp kilometer før jeg fant en. Da jeg fortalte mannen bak rattet hvor jeg skulle, ristet også han på hodet.
«Closed!» sa han på gebrokkent engelsk.
Selvsagt hadde sjåføren rett. Tallins beryktede fengsel var i en så elendig forfatning at det nå var uforsvarlig å slippe turister inn der. På forhånd hadde jeg sett noen bilder fra innsiden av fengselet, inkludert et av henrettelsesrommene, med hull i gulvet og en lem som kunne skyves til side når den dødsdømte skulle slippes ned, med et tau rundt halsen som var festet til en krok i taket.
Den siste som ble henrettet i Estland, ble ikke hengt. 11. september 1991, bare 5 dager etter at Sovjet-Unionen hadde akseptert Estlands selvstendighet som nasjon, ble Rein Oruste, som mannen het, skutt i bakhodet inne i Patarei-fengselet.
De sanitære forholdene i Patarei var elendige, med få muligheter til å vaske seg, og kun bekken til å gjøre sitt fornødne på. Fanger måtte regne med å bli voldtatt av andre fanger, og mange fikk alvorlige sykdommer, blant dem også HIV og AIDS. Når tidspunktet for gjennomføringen av en dødsdom ble forkynt, fant henrettelsen sted umiddelbart etterpå, uten at den dømte fikk kontakte familien først.
Mens jeg gikk langs den slitte fengselsmuren og så opp på den rustne piggtråden på toppen av den, tenkte jeg at det likevel måtte være ganske stor forskjell på kulturen mellom Estland og Norden. Patarei-fengselet ble drevet videre i det selvstendige Estland helt fram til 2004, under like kummerlige forhold for de innsatte som i Sovjet-tiden. Men dødsstraffen ble avskaffet i 1998.
Det skal finnes en strandbar på sjøsiden av fengselet. Det er vanskelig å tenke seg et mer utrivelig sted for noe leskende en varm sommerdag.
Drosjesjåføren så spørrende på meg da jeg kom tilbake. Nå var det min tur til å riste på hodet.
«Hvor nå?» spurte han.
«Til KGB-museet», svarte jeg.
Da Hotell Viru ble bygd i 1972, var det ikke bare Estlands første skyskraper. Det var også det eneste stedet i Tallin turister fikk lov til å bo. Offisielt hadde hotellet 22 etasjer. Det enhver estlender visste, selv om opplysningene var hemmeligstemplet, var at hele 23. etasje var satt av til KGB. Derfra ble ethvert rom på hotellet avlyttet.
KGBs gamle lokaler var nå blitt til et museum. Guiden vår, René, trykte på heisen til 22. etasje, mens han påpekte at nå, som da hotellet var nytt, var toppetasjen heisløs, for offisielt skulle den jo ikke eksistere.
Vel ankommet i dette gamle spionredet, kunne vi på nært hold studere bordtelefoner med innebygde mikrofoner, og spionkameraer som kunne tres gjennom vegger for å filme intetanende turister. Det fantes tallerkener med innestøpte, trådløse mikrofoner, som gjorde at hotellets gjester også kunne avlyttes i restauranten. Hotellets personale måtte sørge for at serviset ble satt på de riktige bordene så KGB-offiserene fikk all informasjon de trengte under mistenkelige restaurantgjesters frokostsamtaler. I 23. etasje ble samtalene tatt opp på bånd, og deretter skrevet ned.
René viste oss to forsider fra Norte Hääl («Ungdommens Røst»), Estlands tidligere svar på russiske Pravda. Den ene, publisert 12. november 1983, inneholdt Leonid Bresjnevs nekrolog. Den andre, fra 11. februar 1984, hadde minneordene over Yuri Andropov på forsiden. Avisen må ha vært uforberedt på Andropovs bortgang, for minneordene den trykket var identisk med Bresjnevs nekrolog. Bare navnet var byttet ut.
«Hvem brydde seg?», sa René lakonisk. I den tiden var det uansett ingen som trodde på det som sto i avisen.
Heller ikke KGB-offiserene hadde forberedt seg på endringene som var i anmarsj. For i september 1991, da Estland fikk sin selvstendighet, flyktet de hals over hodet, mens avlyttingsutstyret fortsatt befant seg i tak og vegger på hotellet.