Olav Gunnar Ballo presenterer reisebrev fra seks ulike samfunn i endring.

Katedralplassen var ganske øde i duskregnet, bare en mann var å se, i det han vandret sakte over de fuktige brosteinene, så beskyttet av den svarte paraplyen at jeg ikke klarte å se ansiktet hans før han forsvant inn mot gamlebyen.

Jeg bevegde meg på kryss og tvers over plassen uten å finne det jeg lette etter; en brostein med en inskripsjon. Nøyaktig den steinen, hadde jeg lest, markerte avslutningen for historiens lengste menneskelige kjede: I 1989 holdt to millioner litauere hverandre i hendene, fra Tallin i Estland, gjennom Latvia, og til plassen der jeg sto, med et forent krav om at deres hjemland skulle få sin selvstendighet tilbake, og ikke lenger være en okkupert del av Sovjet-Unionen. Herfra var det 650 kilometer til Tallin. Jeg prøvde å forestille meg disse fire millioner hendene, fra nord til sør, som holdt sammen, på en strekning som fra Troms grense til Grense Jakobselv, på langs av hele Finnmark. Det ble for voldsomt til at det var fattbart.

Hvor var nå den forbaskede steinen? Jeg hadde lest at det betydde lykke å snu seg 360 grader rundt mens man sto på den, at det man ønsket seg da ville bli oppfylt. Ikke at jeg trodde på det, men hva hadde jeg å tape?

Men regnet tiltok, og jakten virket nytteløs, ikke var det noen å spørre heller. I følge guideboken betød det ulykke å røpe hvor steinen var, så svar ville jeg vel heller ikke få om jeg forsøkte.

Katedralplassen i Vlinius. Foto: Olav Gunnar Ballo

Litauernes motstandskamp førte til at landet erklærte seg selvstendig 11. mars 1990, som den første av Sovjet-Unionens delrepublikker. Det førte først til økonomisk blokade fra Moskva. Deretter rykket militære tropper inn i landet. 31. Juli 1991 ble 14 sivile drept og 600 skadd under et russisk angrep mot fjernsynstårnet i Vilnius.

Men befolkningens motstand lot seg ikke knekke av militærmakt. Slik skulle Litauen bli helt sentral for Sovet-Unionens fall. 17. september 1991 ble landet selvstendig medlem av FN. Siden fulgte medlemskap i EU, NATO og andre vestlige allianser.

Mens jeg forlot Katedralplassen uten å ha funnet steinen jeg lette etter, tenkte jeg at det var lite ved Litauens hovedstad som vakte minner om landets nære historie. Her fantes de samme varehusene som i resten av Europa; Narvesenkiosker, minibanker fra DnB, McDonalds-restauranter, is fra Nestlé, forretninger som solgte danske Ekko-sko, og alt kunne betales med Euro.

Litauen oppfatter seg ikke som noen del av Øst-Europa, men som Europas sentrum. Nå har de fått støtte for dette synet fra vitenskapelig hold: I følge Institut Géographique National (det franske nasjonale geografiske instituttet) ligger det geografiske sentrum av Europa ved 54 grader 54 minutter nordlig bredde, 25 grader 19 minutter østlig lengde, 26 kilometer nord for Vilnius, midt i Litauen, altså.

Etter en noe vilkårlig vandring langs Vilniaelven, på jakt etter hovedstadens gamle bydel, kom jeg til et skilt med tittelen Uzupio Res Publika. Da jeg krysset elven over den smale broen skiltet sto ved kunne jeg ta denne besynderligheten i øyesyn: En selverklært republikk innenfor Vilnius´ bygrenser, på bare 0,6 kvadratkilometer, og dermed mindre enn Vatikanstaten, med sin egen president, sin egen nasjonaldag (1. april), og alle andre symboler intakt som krevdes av en selvstendig stat.

Hvor vidt det hele var alvorlig ment var noe uklart, men så langt har Vilnius hatt et avslappet forhold til Uzupis´ indre liv, helt i tråd med frihetsånden som har rådet siden Litauen fikk tilbake sin selvstendighet i 1991.

Den som søker rariteter behøver ikke å lete lenge i Litauen. For landet er det eneste i verden som har en statue av Frank Zappa. Hvordan kunne det ha seg, tenkte jeg, at Zappa, som aldri hadde vært i Litauen, og ikke hadde noen som helst forbindelse med verken hovedstaden Vilnius, eller noen annen del av landet, hadde fått reist et minnesmerke til sin ære i landets hovedstad?

For de som måtte lure: Den amerikanske rockartisten Frank Zappa levde fra 1940 til 1993, da han døde av prostatakreft, et par uker før han skulle fylt 53 år.

At Zappa aldri besøkte Litauen i sin levetid var en naturlig konsekvens av at musikken hans var bannlyst over hele Sovet-Unionen, og dermed også i Litauen.

Den ellevte fjellvettregelen, den om at man ikke skal spise gul snø, fungerer som et godt råd for skiturister i den norske fjellheimen. Men relativt få vet at det var Frank Zappa som fant den opp, som en av låtene på albumet Apostrophe (´) fra 1974, med låten Don´t Eat The Yellow Snow.

Med denne, og langt mere eksplisitte tekster, bidro Zappa til stor ståhei i sitt hjemland USA, der frustrerte foreldre ville ha lovforbud mot salg av platene hans, fordi de mente at deres og andres barn kunne ta skade av å høre på tekstene.

Mens jeg trasket rundt i Vilnius, med kartet i hånden, og prøvde å guide meg selv fram til stedet der bysten av Zappa skulle stå, slo det meg at det kanskje likevel ikke var så rart at man ønsket å gjøre ære på en artist som Zappa nettopp i denne byen.

Mangelen på ytringsfrihet, og den strenge sensuren både av medier, av litteratur og av kunst generelt, inkludert musikk som Zappas, var jo det Litauen i økende grad hadde startet å protestere mot på slutten av 80-tallet. Landet ville bli endel av det vestlige Europa, der man sa hva man ville, leste de avisene man ville, skrev det man ville, mens man hørte på den musikken man ville, også om musikken handlet om gul snø og mennesker med seksualdriften i behold.

Jeg måtte da være i nærheten nå? Underveis spurte jeg forbipasserende.

«Frank Zappa?»

En eldre kvinne ristet på hodet, og mumlet noe jeg ikke forsto. Hun hadde åpenbart verken hørt om artisten eller bysten av ham. Ikke snakket hun engelsk heller.

Men ved hjelp av kartet fant jeg Zappa (riktignok bare artistens hode) på søylen sin, 4,2 meter over bakken. Portrettlikheten var upåklagelig.

Kunsteren het Konstaninas Bogdanas. Han hadde tidligere levd godt av å skape bronsestatuer av Lenin og andre fordums revolusjonshelter. Ved avdukingen av bysten i 1996 var den tsjekkiske presidenten Vaclav Havel invitert, og det litauiske militærorkesteret spilte Zappa-låter, til stor jubel for frammøtte frihetskjempere. Sovjet-tiden var med dette definitivt forbi, og hvilket større symbol på det kunne man finne enn en som til og med satte det amerikanske demokratiets yttergrenser for ytringsfriheten på prøve?

Mens jeg gikk tilbake til hotellet tenkte jeg på hvor godt det hadde vært om Frank Zappa fortsatt hadde vært i live i USA også i 2017. Kanskje var det nettopp nå at det også burde reises en bauta av ham i hans eget hjemland, til ære for den frie ytring?