Det smått legendariske kunstnerstevnet Ice Station Vadsø som i november 2015 samlet blant andre John Paul Jones (Led Zeppelin), Mike Mills, Peter Buck (begge R.E.M.) og Steve Wynn (Dream Syndicate), fikk i helga en sommerutgave, med passende navn: Sun Station. Stort sett de samme celebre artistene som for halvannet år siden, pluss noen nye, tok den lange reisa til lille Vadsø. Og selv om det var iskaldt i Varanger, skinte sola både natt og dag, og minifestivalen levde opp til sitt navn.

Vennefest

Fellesnevner og katalysator for de rundt 20 musikerne er den londonbaserte billedkunsteren Michèle Noach som i forfjor tilbrakte ett år i Finnmark fylkeskommunes gjesteatelier i Vadsø. Noach inviterte den gang sine musikervenner fra USA, Storbritannia og Norge på et ukelangt besøk til sitt midlertidige kunstnersted, etter mottoet: lag din egen favorittfestival. Resultatet ble Ice Station Vadsø, en happening av de sjeldne, og både vennegjengen, Vadsøs musikk- og kulturmiljø samt noen internasjonale blodfans har ropt på en oppfølger.

Intim maraton-jamsession

Det geniale og helt unike med Ice/Sun Station Vadsø er at medlemmer fra tidligere og nåværende band i den alternative rocken fra 1980- og 90-tallet to kvelder på rad fremfører en ultra-intim maraton-jamsession der musikerne kontinuerlig roterer på den trange scenen og stort sett byr på låter som bare innbarka innsidere har inngående kjennskap til. Gjengen på scenen har en heidundrende artig fest, samtidig som de evner å inkludere publikum på en helt fabelaktig måte. Selv de i lokalet som nesten ikke kjenner noen av låtene, kan knapt unngå å bli akutt smittet av den enorme spille- og formidlingsgleden. Og musikerne som ikke er i aksjon for øyeblikket, står gjerne i publikum for å sjekke ut hva de andre foretar seg på scenen, og nyter nærkontakten med publikum.

Norge bra, Sápmi best

Norge og Sápmi var representert ved Elle Márjá Eira (Kautokeino) og Niko Valkeapää (Enontekiö/Tromsø), gitarist og låtskriver Frode Strømstad (Egersund/Oslo, har samboer fra Alta!) og trommis Arne Kjelsrud Mathisen (Lillesand/Grimstad). De to sistnevnte, som har spilt i lag i bandet I Was A King, har sammen med rockeveteranene Peter Buck (R.E.M.) og Scott McCaughey dannet kvartetten The No Ones og var dermed ett av seks «nålevende» band som var helt eller nesten fulltallig til stede. Kvartetten har akkurat sluppet en herlig rocke-EP. Likevel var det vokalistene Niko Valkeapää og definitivt Elle Márjá Eira som var de norske musikerne som fikk mest oppmerksomhet.

Store, lille Elle Márjá

Elle Márjá Eira har, sammen med Led Zeppelin-bassist John Paul Jones (71) og den engelske singer-songwriteren Lucy Parnell, dannet trioen «SnowEye» som overbeviste kolossalt. Deres cover av Tim Buckleys «Song to the Siren» var så intens at det gjorde både godt og vondt langt inn i sjela. Trioens selvskrevne ballade «Last Walk» var hele konsertens mest ståpels- og gåsehudfremkallende fremføring, og låta har potensial til å bli en skikkelig mega-ballade-hit. Og som om ikke dét var nok, flerret Eiras og Jones’ heftige og intense musikalske «duell» joik versus mandolin malinga av veggen på ærverdige Vårbrudd. Med sitt eminente, fandenivoldske mandolinspill utfordret og lokket veteranen Jones nykommeren Eira ut av komfortsonen; Kautokeino-artisten som kunne vært hans barnebarn, parerte imidlertid med suggererende og beinknusende joik som så absolutt hadde større kraft enn krutt.

Sofistikert engelsk, skitten amerikansk

Selv om mange av musikerne var aktive både før og etter pausen, kaller de selv den første delen for det engelske og den andre for det amerikanske settet. I det engelske settet som var variert og kreativt satt sammen, var Alexis Taylor fra bandet Hot Chip et nytt og svært hyggelig bekjentskap. Med en aldeles nydelig cover av «Be Careful» (Sparkle) og sin egen «Am I Not a Soldier» ga Taylor en oppvisning i stemningsfull soul. Det engelske settet ble regissert og sydd sammen av Rhodri Marsden (Scritti Politti) som selv glimret med en imponerende fremføring av hele Ante-sangen på samisk, til publikums stormende jubel.

Mike Mills forløser

Det amerikanske settet var et hemningsløst fråtseri i rockens delikatessedisk. Tangenter ble henvist til en ytterst marginal rolle, mens det til gjengjeld som regel var tre eller fire el-gitarer i aksjon, traktert av blant andre seattle-villstyringen Kurt Bloch eller den kult tilbakelente østkyst-håndverkeren Peter Buck. Hans strålende opplagte bandkollega i R.E.M., Mike Mills, sang på konserten fredag bandets 30 år gamle superhit «The One I Love», og på lørdag «Texarkana» som han selv har skrevet, og som han også synger på monstersuksessalbumet «Out of Time». Ice/Sun Station er alt annet enn VG-lista på Rådhusplassen; dette, samt Tom Robinson-slageren «2-4-6-8 Motorway», var de eneste megakjente hitlåtene.

Dream Syndicate i full vigør

Etter en drøss med både ad hoc- og permanente band avsluttet et i sin nåværende besetning (siden 2012) fulltallig og plateaktuelt Dream Syndicate begge konsertkveldene med et 40 minutters sett. Her ga el-gitarist Jason Victor, som alltid, en vanvittig oppvisning i avsindig styggvakker og virtuos støyproduksjon.

Sterke kvinner

Overrepresentasjonen av menn i forhold til kvinner som festivalartister er et stadig tilbakevendende tema. På Sun Station var kvinnene solid representert, og jeg må trekke frem amerikanske Corin Tucker som stadig vekk sto på scenen, og som leverte en heseblesende cover av X-ray Spex’ ikoniske pønk-påle «Oh Bondage! Up Yours!».

Rocka bryllupsfest

Vårbrudds tillatte maksimale publikumsantall ble oppnådd begge kvelder, og fremst i salen sto blodfans av spesielt R.E.M. som følger Buck og Mills nær sagt verden rundt. Blant dem var et kjærestepar fra London som også besøkte Ice Station i 2015, og som like greit giftet seg hos sorenskriveren i Vadsø fredag formiddag. Og det som var bryllupsfesten deres, ble en fest av en konsert for alle andre.