De siste årene har festivalens åpningskonsert vært sitte-og-lyttekonserter. Forandring fryder. I år var det rockefoten og trommehinna som fikk kjørt seg.

Ida Maria er, etter min mening, årets sterkeste booking på festivalen. Hun har de siste årene levert topp konserter på Aronnesrocken (2014) og Sørøyrocken (2015). Og for å ta konklusjonen med en gang: alle gode ting er tre. Også i går presterte 33-åringen fra Nesna maksimalt.

Ida Maria er i perlehumør. På tur inn i festivalteltet tar hun seg tid til selfietaking her og der. Nærheten og dialogen fortsetter idet hun går på scenen, og den varer konserten ut. Ingen klisjéer à la «Hei Alta!» eller «Skål!», men spontan og uhøvlet, dønn ærlig og inkluderende nærkontakt med alle.

Den i dag stockholmbosatte nordlendingen er innom alle sine tre albumutgivelser, til og med fjorårets temaplate med spirituals, men aller mest mesterverket «Fortress Round My Heart» (2008). Hun pangåpner med «Steal Your Boyfriend» og kaster skoene etter at den er gjort unna. At hun ikke spiller «Stella» er litt kjipt, men bortsett fra dette stemmer alt.

Tre ballader på rappen («Quite Nice People», «Keep Me Warm» og «Leave Me Let Go») i første halvdel av settet er dristige greier, men Ida Maria mister ikke publikummet sitt litt engang. Hun vandrer stadig vekk gjennom teltet, koser og klemmer, danser og flørter med publikum, eller fyller scenen til randen med damer og får dem til å slippe seg løs. Den gjensidige tilliten mellom artisten og publikum er smått magisk.

10 år etter gjennombruddet er ikke Ida Maria fullt så vill og ustyrlig lenger. Men det er fortsatt mer enn nok futt i kruttønna, og hun er den ultimate underholderen.