– Jeg husker jeg og mamma satt og kosa oss i kjøkkenkroken i hver vår gyngestol, da det banka på døra og to høye herrer i uniform og med hatt og revolver i beltet kom og sa at de skulle ha rom hos oss. Nei, mamma nektet. Så sta var hun at jeg til slutt ble redd og sa at «mamma du er nødt å gi dem det», forteller 88 år gamle Ella Strifeldt til Altaposten.
Pikenavnet til Ella er Ellen Marie og hennes egentlige mor døde i barsel, så Ella ble tatt hånd om av ekteparet Henrikke og Jon Heitmann i Eiby. Her ble hun fostret opp som en datter, på lik linje med ekteparets åtte andre barn. Da krigen brøt løs var det bare 12 år gamle Ella som fortsatt bodde hjemme.
– Jeg husker at vi var på skolen den dagen. Læreren kom inn på klasserommet og sa at «det blir krig i Norge». Han var ganske alvorlig og det ble vi også. Deretter fikk vi gå hjem.
Okkuperte divanen
Ikke lenge etter var det at familien Heitmann fikk soldatene på døra, som forlangte husvære. Ikke mindre enn fire tyskere måtte familien finne seg i å ta i hus. En offiser og tre soldater. Offiseren var ikke snauere enn at han okkuperte divanen på kjøkkenet, mens en annen lå i stua. To stykker lå på loftet.
– Jeg lurer på om han la seg på kjøkkenet for at han skulle spionere på oss. Broren min var kommunist, og han var således i livsfare. Jeg husker også at den tyske offiseren fikk pakker hjemmefra. Det stod en eske under divanen, med epler og annet godt i. Men vi rørte den aldri. Han brukte også å ha sukkertøy i vinduskarmen. Akkurat som om han ville teste oss. Men vi tok aldri noe, og han spanderte ikke. Selv om jeg var den eneste jenta som gikk der. Eplene råtnet i den eska, minnes Ella.
Hun husker også hvordan hun hver søndag morgen ble møtt av tyske soldater som okkuperte loftstrappa når hun ville ned på kjøkkenet og spise frokost.
– Offiseren som bodde hos hos var den som delte ut lønn til soldatene. Og dette skjedde på søndag morgen. Dermed kom alle soldatene hjem til oss og når jeg kom ut fra rommet mitt satt han og sperret trappa, mens det stod soldater i rekke og rad og ventet på penger. Så da måtte jeg brøyte meg vei forbi dem, forteller 88-åringen.
Hadde det ikke vært for det tyske nærværet ville Eiby på 40-tallet vært ren idyll, iallefall sett med et barns øyne. Ingen biler, noen spredte hus, like mange fjøs. Kyr, sauer og hester. Lekende barn over frodige jorder, omkranset av mektige fjell.
Strieldt er takknemlig for at de oppe i Eiby ble spart for mye av de grusomhetene som gikk for seg i de tyske fangeleirene nede i Alta.
– Jeg er glad vi slapp å se dette. Jeg har jo snakket med dem som sier at her på Nesset var det folk som ble vitner til at russefanger ble slått helseløse, sier 88-åringen, som har bodd hele sitt voksne liv på Amtmannsnes, hvor hun har vært gift med den avdøde krigsseileren og kommunisten, Hans Johan Strifeldt.
Da krigen kom ble skolen i Eiby okkupert, mens undervisningen for de omlag tjue barna i grenda fortsatte i hjemmet til Ole Kjeldsberg. Ella forteller at på den gamle skolen stod det et orgel, som ble flyttet hjem til dem.
– En av de tyske soldatene var så flink å spille og en julaften spilte han julesanger. Jeg tror ikke tyskerne hadde det så godt dem heller. Dem savnet nok sine egne barn. Det var jo familiefolk, sier hun.
Soldatenes nyttårsfest
En nyttårsaften gikk det ekstra livlig for seg rundt soldatenes festbord. Mens familien Heitmann lå og prøvde å sove, ble det ene etter det andre snapsglasset tømt nede i stua, hvor de tyske «leietakerne» hadde fått besøk av flere soldater.
– Da gikk pappa ned og ga beskjed om at «nå var det nok». Og dem sluttet med en gang. Dem ville nok ikke at det skulle bli snakk om at dem, som «herrefolket», ikke kunne oppføre seg, sier Ella.
Tirpitz, det største slagskipet i den tyske marinen under andre verdenskrig, lå i Kåfjord i Alta fra 1943. Her ble det, blant annet takket være dristige rapporteringer fra den lokale etterretningsgruppa «Ida», utsatt for en rekke tøffe bombeangrep. Tenåringen Ella husker både flyangrepene og smellene fra bombene.
– Vi bruket å stå på trappa når bombeflyene kom, men etterhvert skjønte vi at vi måtte ned i kjelleren. Det fløy faktisk splinter helt opp til Eiby. På Skillemoen hadde en mor og hennes lille datter kommet ned fra loftet, akkurat da skipet ble bombet. Mora ble truffet av en granatsplint og døde, forteller Ella.
Høsten 1944 er Ella 16 år. Hun og noen venninner er ute og rusler i den usedvanlige varme høstkvelden, da de får øye på en plakat på en lyktestolpe, hvor det står at hele befolkningen i Finnmark skal evakuere.
– «Evakuere? Vi bor jo her?» Men det var ramme alvor, sier den eldre damen, som sammen med familien ble sendt til Tromsø og videre til Gratangen. Underveis ble de vitne til at Tirpitz ble senket utenfor Tromsø, og selv fikk Ella lus. Det siste var uten tvil mest skjellsettende for den unge jenta.
– Først ble vi klippet kort og så ble vi avluset med DDT. Et meget giftig stoff, sier hun.
– Farvel, du kjære kjøkkenkrok
Ella ser ut gjennom kjøkkenvinduet før hun fortsetter:
– Da vi satt på bussen som skulle frakte oss vekk fra hjemmet, så mamma ut mot huset vårt og sa: «Farvel,du kjære kjøkkenkrok». Hun skjønte nok alvoret.
Selv om det er 73 år siden blir Ella fortsatt beveget når hun tenker på moras avskjedsord til familiens hus og gård. Evakueringsvarselet var nådeløst. Alle finnmarkinger skulle evakueres og etter dem skulle intet stå igjen. Tyskerne mente alvor og de ventet ikke engang til båtene var ute av syne før de satte fyr på alt av bygninger. Dyr ble enten skutt eller i noen tilfeller brent levende. Men hevnen var søt også andre veien.
– Jeg husker at pappa ba broren min om å skyte hesten. Han ville ikke gi tyskerne den gleden. Potetene, som vi hadde fått i hus, ble dynket i parafin før vi dro, forteller Ella.
Ung trass
Trassen var ikke forbeholdt de voksne. Da blendingsforbudet kom, minnes Ella hvordan hun en gang pekte nese mot den tyske okkupasjonsmakta.
– En kveld fikk jeg lyst å protestere litt. Tyskerne hadde vakt som gikk frem og tilbake langs veien, og mens de andre dro ned blendingsgardinene eller slo av lysene, så blendet ikke jeg. Jeg lå der og leste med lyset på, helt til jeg plutselig hørte harde skritt som trampet i loftstrappa. En voksen bror av meg, som også bodde på loftet gikk ut av soveromsdøra og spurte hva som stod på. «Nicht blenden», sa den tyske soldaten. Da døra ble åpnet til mitt soverom lot jeg som om jeg sov, sier Ella og ler rampete.
Gifte fruer slapp unna
Under okkupasjonen ble Norge styrt av tyskeren Josef Terboven. Alle partier ble forbudt bortsett fra Nasjonal Samling, ledet av Vidkun Quisling. Man skulle kanskje tro at samtlige i Norge ville ta avstand fra nazistene, men så sort hvit var ikke verden den gang heller.
– Åja, det fantes de som sympatiserte med tyskerne også i Alta, bekrefter Strifeldt og legger til:
– Men de var ikke sene om å fordufte etter at krigen var over.
Kjærlighetens kraft lot seg heller ikke påvirke av fiendens skillelinjer og mange jenter ble forelsket i unge tyske soldater.
– De var ungdommer som ble forelsket i hverandre. Hvordan de ble behandlet etter krigen, og ikke minst hvordan de såkalte tyskerbarna fikk gjennomgå, det synes jeg er forferdelig. Mens de gifte fruene i bygda, som hadde affærer med tyskerne, de slapp unna i ly av ekteskapet. Det må jeg si at jeg ikke kan unnskylde, sier Ella.
Tidenes 17.mai-feiring
Familien ble i Gratangen helt til freden kom. 17. mai 1945 var imidlertid Ella og foreldrene på vei med hurtigruta til Helgeland, hvor resten av kjernefamilien hadde tilhold. Men akkurat denne dagen hadde de innlosjert seg på hotell i Harstad. I fjerde eller femte etasje ble de vitner til en festrus de verken før eller senere hadde sett maken til.
– Den 17.mai-feringen glemmer jeg aldri. Alt som kunne krype og gå var ute for å gå i tog, forteller Ella.
Et minne som matcher følelsen fra denne høytidsdagen, er når familien kommer hjem til Alta en septemberdag i 1945. I det båten runder Nesset og styrer inn mot Bull-kaia er det ikke et øye som er tørt.
– Den følelsen. Den kan ikke gjenfortelles, fastslår 88-åringen, med klump i halsen.
– Hva tenker du om at vi i 2017 ikke er kommet lengre enn at vi slipper bomber i hodet på uskyldige barn?
– Det er helt forferdelig. Har vi ikke blitt klokere? Nei, man blir maktesløs. Alle land skulle fått vært i fred med sitt land. Fått leve i fred og ro og fått brødfø seg sjøl. Trengte noen litt hjelp, ja så skulle dem få det. Det hadde vært paradis på jord, mener Ella Strifeldt.
(Ella Strifeldt er svigermor til journalist Hanne Larsen som har skrevet artikkelen).