Det var ikke akkurat en sneversynt blondine som gjestet en to-tredjedels full kultursal i går kveld. Stykket «Gudbedre» viste Hærland fra en mykere og mer personlig side, der hennes egen øyesykdom retinitas pigmentosa ble den røde og litt såre tråden gjennom stand up-showet. Gradvis ser hun mindre, før sykdommen uvilkårlig dekker til hele utsynet.

Dermed ble hovedbudskapet ganske så viktig for både Anne Kat og mange andre som opplever diskriminering på høylys dag, for eksempel funksjonshemmede som er så heldig å få et større dass med omfangsrike mengder med dopapir. Lattervekkende alvor kan av og til overfalle oss med ettertanke, slik i hvert fall undertegnede opplevde i går.

I 20 har har den kjeftsterke komikeren dratt denne brutale skjebnen med seg på scenen og i tv-studio – uten at det har blitt færre spark i absolutt alle retninger. Gjerne med ironisk distanse til en informasjons- og mediesamfunnet som spammer oss med klikkhoreri og drukner oss i mer eller mindre interessante kuriositeter. Blant knepene hun flådde for åpen scene, var medias hang til å skape frykt. Enten det er flått eller andre livsfarlige trusler som venter i lyngen, som urkomiske IS-terrorister.

Mytene har løpt foran Anne Kat Hærland gjennom hele karrieren, delvis selvforskyldt på grunn av fyllekjøring og eplekjekke kommentarer. I realiteten dreier det seg om en lynende intelligent observatør som  bruker hele redskapsboden for å få oss til å le, tenke og kjenne etter om vi lever i pakt med det vi selv prediker.

Anne Kat sikrer også norsk offentlighet et ramsalt, verbalt kvinneperspektiv på det som omgir oss – og blant hennes absolutt beste øyeblikk kommer når mannfolkene blir avkledd, enten de er halvkjendiser som Kristian Valen eller besitter masse makt og myndighet. Hun sparker oppover og sidelengs, men sjelden nedover. Selvfølgelig lar hun heller ikke lyter hos sitt egen kjønn slippe helt unna, og da gjerne de som henfaller til forfengelighetens mest glorete selvmål-

Det ble en drøy time med god underholdning, men vi har sett Anne Kat mer ubehøvlet og kritisk enn dette. Det er mulig råskapen til eksempelvis Dag Sørås har bedøvd oss en smule, men Hærland var tidvis for snill og sympatisk. Det er gudbedre behov for snille folk, det er ikke det, men selv Aker brygge hadde tålt mer sviende snert fra norsk humors førstedame, uten at publikum hadde fått krenkelsesanfall av den grunn.

Anne Kat Hærland er og har vært en viktig stemme, denne gangen også med galgenhumoristisk tilnærming.

Det koster å være så oppriktig, men vi tror dimensjonen hjelper mange til å forstå. Og overleve.