Altaposten har snakket med flere som har opplevd krigen og som føler at det haster med å fortelle historiene videre. I en miniserie presenterer vi derfor tre fredager fremover noen av krigens beretninger fortalt av altaværinger som opplevde dette på nært hold. I dag Erling Wilhelmsen.

Erling sier han ser det for seg den dag i dag. Soldater med skarpladde våpen. Schäferhunder med munnkurv. Og så en offiser med blankpussede ridestøvler til hest på en skimmel med flettet man og hale.

– Jeg husker jeg syntes hesten var så flott, men ellers var ikke okkupantene mye å skryte av. Som måten de behandlet russerfangene på for eksempel. Erling Wilhelmsen sier han neppe er den eneste som har merker etter krigen, selv om han bare var et lite barn.

– Det bodde fire familier i Møllerdalen i Raipas. Det var Henrik og Minda Knudsen med datteren Bjørg (Bjørkmann), det var Olaf og Ingebjørg Thomassen med datteren Gerd og «Statoil»-Tore Thomassen. Og så var det Wilhelm og Margit Hansen med døtrene Randi og Gunn og så min egen familie, med mamma og pappa Johan og Hjørdis Wilhelmsen, mine søstre Reidun og Gerd Synnøve, bare kalt for Søssa og så meg og lillesøster Lilly, sier Erling.

MALER MINNENE: Erling Wilhelmsen har malt bilder i alle år og nå holder han på med skisser av ting han selv husker fra krigens dager og fra evakueringen. Han er også kjent som «hoffmaler» for Arctic Tours sine turbusser. Foto: Magne Kveseth

Erling Wilhelmsens søster Reidun Bang har skrevet ned en del av det hun husker fra krigen og evakueringen. Det samme gjorde Erlings mor. Reidun skriver:

– Jeg var ni år da krigen startet. Det er kanskje ikke så mye en husker fra den gang, men likevel. En tante kom hjem til oss og sa vi måtte blende gardinene. Krigen er brutt ut. Vi bodde i Raipas i Møllerdalen. Vi hadde hest og ku. Hesten tok tyskerne nokså snart. Kua hentet dem straks før evakueringa. Vi gikk på skolen under krigen og måtte bo hele uka hos besteforeldrene våre på Kronstadbakken hele uka. På lørdag var det å traske til Raipas og ned igjen på søndag. Hver morgen når vi gikk på skolen kom russefangan i fra Saga og hver dag bar dem med seg en død fange. Det var ikke rare klærne dem hadde på seg, og føttene var tulla inn i lørve. Besta, ho Anna Jørgine, bodde på Kronstadbakken. Jeg husker en gang en tysker banket opp en russefange så han ikke klarte å gå, men da gikk besta på trappa og brukte kjeft og ga beskjed om at «Gud kommer til å straffe deg». Det ropte hun til den tyske soldaten, så hun var ikke redd. Jeg tror han ble rett og slett flau. Men man kan vel tenke seg hvordan det gikk med han etterpå og når jeg tenker etter så ser jeg bare for meg de høye herrene med den store plata som dem hadde hengende på brøstet.

Slik står det å lese i et brev Reidun skrev for å huske krigen og evakueringa.

Jagerflyene

Erling, som bare var drøyt seks år da krigen var over, sier han husker flyangrepene i 1944 godt. Det var mange ulike overflygninger som han sto ute på tunet sammen med faren og så på. En gang var det jagere som bare sirklet over og da tror han det var snakk om en øvelse.

– En gang vi sto på tunet kom det fly i lufta som drev med øvelsesbombing. De slapp bak ned fra flyene. For den som ikke vet hva bak er, så er det den ytterste delen av tømmerstokken som blir sagd vekk når man sager materialer. Og dette slippet av bak inne i skogen hos naboene våre i Raipas, det husker jeg godt, for den ene vedskia med bak, den sto godt plantet i bakken i mange år etterpå. Nå er den nok borte, men den sto ikke langt unna gjerdet, slik jeg husker det. Og denne episoden var ikke den eneste, for det kom stadig vekk allierte fly fra baser i Russland, enten for å sette tyske fly på flyplassen ut av spill, eller for å angripe Tirpitz som lå i Kåfjord, sier Erling.

En annen gang var familien på sommerplassen på Mosenes i Russeluft da det var et storangrep på Alta lufthavn. Hele familien kunne bivåne angrepet med en hel skvadron Spitfire-jagere som angrep flyplassen og de tyske installasjonene og stillingene på bakken.

– Tyskerne fikk aldri egne jagerfly på vingene før angrepet var et faktum, så først ble flyplassen angrepet og deretter fikk Tirpitz sitt. Før dette stormangrepet husker jeg vi sprang ut av huset og bak veggen på huset til Henrik og Minda  i Russeluft. Det hadde tykkere vegger og ville gi bedre beskyttelse mot eventuelle splinter. Og da angrepet var over, kunne mamma hente Lilly inne i huset. Hun hadde sovet sin søteste søvn der inne og i forfjamselsen glemte mamma å ta henne med. Det skjedde ellers ikke sjelden at det hvinte med splinter rundt oss når vi var ute og lekte og noen ganger når det var flyangrep måtte vi gjemme oss bak huset. Eller som en gang vi lekte ute og måtte kaste oss ned i ei stikkrenne for å beskytte oss mot granatsplinter, sier Erling.

– En annen gang var det Bjørg og jeg som glemte oss litt. Vi gikk ut til en stein i Russeluftfjæra og så kom floa. Hvem tror du da satt på steinen og gaula til Henrik kom ut og reddet oss, en under hver arm. Husk på at da det flødde kunne det bli dypt, kanskje var det hele 20 centimeter da vi ble hentet. Egentlig husker jeg kanskje flest episoder fra da vi var på Mosenes sommeren 1944. En dag hadde vi fått beskjed alle fire ungene at vi var syke og måtte holde senga. Da forsto vi ikke hvorfor, men etterpå er det en god historie. Mamma vasket sengklær for tyskerne, for å tjene noen slanter til å spe på husholdningen med. Den dagen vi skulle være syke kom to unge tyske soldater til oss. De skulle hente sengetøy som var vasket. Og kanskje ikke helt tilfeldig, var det litt slitte sengklær som tyskerne fikk tilbake, mens vi ungene lå syke og passet på de litt finere blå- og hvitrutete nye sengklærne. Det var varmt som bare det, men vi fikk ikke lov å ta av oss teppet, minnes Erling.

Østerrikeren Otto

– Foreldrene mine tok betydelige sjanser da de lot en østerriker ved navn Otto, som hadde tenkt å desertere, få lov å ha tilhold hos oss noen dager. Det var ei jente i Alta som hadde blitt glad i Otto og hun kom til oss i Raipas med han. Jeg husker han godt. Pappa hadde snekkerverksted og Otto ble holdt skjult oppe under loftet der hvor det var materiallager. Han overnattet der også flere ganger og så lagde han et fly til meg, jeg var bare seks år, men syntes det var stas, selvfølgelig, Flyet hadde brunt skrog, gule vinger og cockpiten var lagd av celluloid, som det het den gangen. Flyet husker jeg svært godt og jeg husker også hvor lei meg jeg ble da pappa brente det. Det var etter at tyskerne hadde blitt tipset om at mine foreldre skjulte en mulig desertør. Når han ikke overnattet ute i verkstedet, så hendte det han sov inne i et av kottene i kneveggene oppe på loftet. En dag forsvant plutselig mine foreldre og farmor skulle passe oss ungene. Flyet var allerede brent og alt på mitt rom var endevendt så ingen skulle få mistanke om at noe var skjult der. Mamma og pappa hadde blitt tipset om at to tyske offiserer var på vei. Jeg husker jeg sto opp og lå i loftstrappa og fulgte med da de kom inn. Heldigvis for Otto hadde han forlengst returnert til leiren, eller befant seg et annet sted, det vet jeg ikke. Etterpå fortalte mamma meg hvem som hadde tipset tyskerne om Otto, men det navnet blir hos meg og det får ingen vite. Så liten som jeg var da offiserene sto der under loftstrappa så tenkte jeg at jeg er godt beskyttet, for bestemor er både stor og sterk. Hun kan nok banke de to tyskerne med ene armen på ryggen. Det tenkte jeg da. Og jeg er sikker på at jeg ikke var redd, men så hadde vi beskjed om ikke å spørre for mye og heller ikke si noe, forteller Erling.

Han kommer på en annen historie om loftet, mens han forteller.

– Jeg sto opp en morgen. Da satt det en mann i full kamuflasjeuniform i kottet. Han måtte jeg passere på veien ned. Jeg husker jeg bare gikk rett forbi han og ned til mamma på kjøkkenet der det ventet varm sjokolade og brødskive. Jeg sa ingenting. Det hadde jeg lært. I ettertid tror jeg han som satt der var en som skulle hjelpe Otto å flykte, for Otto var begynt å bli et problem. Og jeg husker jo en kjenning som kom til pappa. Han mente det beste bare var å skyte han og grave han ned, så var det problemet borte, men det nektet pappa å være med på, sier Erling.

Selv har han mange ganger lurt på hvorfor de egentlig tok vare på Otto.

– Ellers gikk dagene med til lek. Da kua fikk en kalv, ble kalven min beste kamerat og mamma brukte si at hvis hun vet hvor kalven er så vet hun også at der er Erling. For noen ganger lå vi bare rett ut på marka og hvilte oss, landbruksarbeidet var hardt den gangen også, flirer Erling.

Som kommer på en episode han husker godt. Hele familien var på Mosenes og ungene lå i telt. Spisstelt. Søsteren hans våknet av at ei spissmus hadde forvillet seg inn i teltet og nærmest tok fast i søsterens finger, som om musa også var redd for krigen.

Den lange reisa

Dagen kom da familien måtte bryte opp, tyskerne kom med fyrstikker og klar beskjed om at alle skulle evakueres.

Erlings søster Reidun har skrevet ned det hun husker fra akkurat disse hendelsene.

«Evakueringa husker jeg godt. Den 11. november 1944 ble vi hentet fra Møllerdalen. Vi overnattet en natt i Bossekop før vi ble ført ombord på Risøysund. Da gikk ferden til Tromsø og videre derfra til Trondheim. Vi overnattet på katedralskolen, før vi ble sendt til Oslo via Dombås, hvor jeg husker vi fikk noe grøt å spise. I Oslo ble vi sendt ned i kjelleren da flyalarmen gikk. Videre gikk turen til Kalnes landbruksskole. Jeg husker vi fikk en slags suppe til mat og det var masse av nysgjerrige som så på oss. Det var vel halen dem så etter. Vi var på Kalnes et par uker før vi ble sendt videre til Skjeberg. Jeg husker hvor forfær ungene der var over at tyskerne hadde sendt oss, de mente det var russerne som hadde jaget oss. Derfra gikk turen til Sverige, vi skulle ro dit tre familier i tallet. Og beskjeden var klar, ro ikke feil og havne på Hvaler, for der er det mye nazister, men det var akkurat det vi gjorde. Det kom to stykker til stranda, men dem ville ikke fortelle oss hvor vi skulle ro. Likevel hvisket den yngste at vi måtte sette kursen mot det høyeste fjellet, for det ligger i Sverige. Vi så vaktbåtene langt borte, men kom oss trygt over til Sverige. Det glemmer jeg aldri, for der fikk vi boller og sjokolade. Og til jul var det juletre med svenske flagg noe som var rart å se.»

Selv om Erling ikke var gamle karen, så husker han noe fra overfarten til Sverige.

– Jeg husker litt av dette, vi lå fire stykker bak i jolla under et ullteppe på overfarten til Sverige. Det var helt mørkt og vi så bare de tyske lyskasterne som sveipet over stranda. For at årekippene ikke skulle knirke, måtte vi ofre et par sokker. Og da vi kom til Sverige fikk vi klave rundt halsen hvor det sto navnet på foreldrene våre. Det var så vi ikke skulle rote oss bort i den svenske militærleiren der vi først ble plassert. Brakke etter brakke. Alt var helt likt, sier Erling.

Mammas fortelling

Erling har tatt vare på sin mors nedtegnelser om evakueringa. Hun har skrevet ned den reneste reiseskildringen.

«Tyskerne jagde oss hjemmefra. Først tok de hesten, dagen etter sto jeg og så ut av vinduet at far gikk til stallen. Jeg spurte hvor han hadde vært og fikk til svar at han hadde gått for å fore hesten. Det måtte vi bare flire av i all elendigheten, for hesten hadde de tatt for lenge siden. Det neste tyskerne tok var kyrne til tre familier. Det var frost og vi hørte bare brøling og tramping av føttene til dyra.

Så ble det vår tur. Første stopp var Betania i Bossekop, hvor vi ventet i to dager, før vi ble hentet med båt som førte oss til Tromsø. Der fikk vi besøk av onkelen vår, Sverre Johansen, og han kunne fortelle at Tirpitz var blitt senket den natten. Og vi fikk ikke gå i land der (i Tromsø),  men vi ble ført over i en annen båt som tok oss til Trondheim. Det var fint vær, men trangt om plassen for det var mye folk ombord. I Trondheim fikk vi plass på Katedralskolen, der vi fikk både seng og mat, men seint på kvelden fikk vi beskjed om at vi straks skulle videre. Da var det å rive de sovnede barna opp av køyene og gå til jernbanestasjonen hvor vi skulle vente, midt på natta i frost og kulde. Da toget kom fikk vi en liten kupe. Vi var to familier der, Ragna og Hilmar med sine barn, så det ble til sammen ni unger. Far bandt Erling i et bagasjenett på veggen der han sov godt. De største måtte vi stable på tvers med bena under brisken eller setene. På brisken lå jeg med Lilly på den ene og Ragna og Liv på den andre.»

«I Oslo kom vi til et hotell der vi fikk mat, men vi skulle sendes videre. På vei til jernbanestasjonen gikk flyalarmen, men vi fikk ikke komme inn igjen. Det bar rett fra tilfluktsrommet i kjelleren til jernbanen. Når vi kom til stasjonen kunne ikke toget gå før flyalarmen var over.

Vi sovnet på benken der vi satt på toget og neste stoppested var Sarpsborg og videre derfra gikk turen til Kalnes landbruksskole, hvor vi fikk hvile oss noen dager etter reisen. Vi fikk hus i Skjeberg og fra Høysand rodde vi til Sverige på tredje juledag.

Båtturen gikk ikke helt uten dramatikk. Far var uheldig med båten vi skulle bruke, den var tung å ro. Sverre og Henrik rodde i en lett båt, far rodde etter og forsøkte å si at de rodde feil, for han hadde fått et kart av en mann. Men, rodde galt gjorde de, og vi kom til en av Hvalerøyene først, noe vi var blitt advart mot fordi det var så mange nazister på øyene. Vi rodde gjennom et sund, og der stor det malt på bergveggen «Adgang forbudt», men vi kunne ikke snu. På vei gjennom sundet så vi vaktbåten gå inn til Halden og da var det om å ro rett over til Sverige.

Og utpå dagen 4. juledag kom vi til Sverige. Der tok grensepolitiet i mot oss og der fikk vi mat. Så kom ei skøyte og førte oss til en militærforlegning i Strømstad. Fra Strømstad ble vi sendt med tog til en mottakssentral som jeg tror var en militærleir. Her var vi over nyttårsaften 1944 og her kunne vi like til gå på teater om kvelden, hvor det bare var norske artister som underholdt.

Derfra gikk turen til Sundsvall. Der bodde vi utenfor byen på en plass som heter Huli.»

«I juni 1945 etter at freden kom, startet hjemreisen vår, først til Hamar hvor resten av fars familie var og hvor vi fikk hus i Ådalsbruk. Far reiste hjem i august, vi kom etter i september. På hjemturen brukte vi tog til Trondheim og derfra Hurtigruta til Tromsø. Fra Tromsø og hjem gikk turen med ei skøyte.

Hjemme var alt brent ned og mange av dem som kom hjem i 1945 reiste sørover igjen seinere på høsten når vinteren sto for døra. Vi kunne bli hjemme, for far hadde bygd oss et lite hus og det var fint å være hjemme.»

Slik skrev Erlings mor, Hjørdis Wilhelmsen, om evakueringen.

Grøss i fjøset

– Da vi etter krigen begynte å leke som normalt igjen, hvis man kan kalle det for normalt, brukte vi å stikke over til naboen for å leke gjømt, blant annet. Jeg husker det var mildt og fint, og nesten ikke lys. Det var vel egentlig de større ungene som var der borte hos naboene for å leke og jeg hengte meg etter dem. Da jeg nærmet meg fjøset i mørtna sprang tre av de andre mot meg og skulle av sted for å gjemme seg. Inne i fjøset var det et lite lys i taket og det var litt høy i en binge. Ei ku sto på båsen, mens hesten sto lengre inne. Jeg ropte etter de andre «E dokker hær?», men fikk ikke svar. jeg bare la merke til at plankene over møkkrenna begynte å bevege seg, fort, nesten som når du drar fingrene over klaviaturet på et piano, et rrrrriiiissssj av en lyd. Kan ikke huske at jeg ble spesielt redd, men jeg gikk ut. Etterpå viste det seg at det ble funnet to kropper under torva, rett på yttersida av fjøset. Det viste seg at dyrene i dette fjøset var veldig urolige, så et eller annet var årsaken til det og dyrene er rare slik, de forstår gjerne litt mer, sier Erling. Han mener han ikke har noe traume av dette, men han kan stadig se for seg gamleveien i Saga, soldater med maskinpistoler og schäferhunder med munnkurv og så denne flotte hesten med flettet man. Ja, og så de elendig kledte russerfangene.